Hagen av lys og mørke - del 29

Hvordan forholder man seg til sånt? Jeg klarer ikke å ta innover meg rekkeviden til hva hun sier.

«D-det sier du bare for å skremme meg. Jeg ser hva du forsøker å gjøre. Greit. Jeg er redd. Du vinner. Fornøyd nå?»

«Jeg skal være fornøyd når jeg løfter din avskårne manndom som et trofé.»

«Iselin er din mangeårige venninne. Det er umulig at du gjør noe sånt mot sønnen hennes. Dessuten er jeg uskyldig.»

«La meg fortelle deg en hemmelighet. Jeg har alltid hatet henne. Hun har behandlet meg som en sidekick hele livet. Beordret meg rundt og tok æren av alt mitt arbeid.»

«Men … Dere liker hverandre. Dere lo sammen … Dere …»

«Å kastrere sønnen hennes vil være den ultimate hevn. Med det vil jeg ha endt hennes blodslinje. Jenter, få av ham klærne.»

Dusenvis av hender er i virksomhet over meg. Jeg er nummen. Har glemt mitt løfte om kamp. Snart dras buksen av i sin fulle lengde. Sko og underbukse fulgte med. Skjorten forsvinner over hodet ikke lenge etter. Kreaturene, fordi det er hva de er, sikrer igjen kontroll på lemmene mine. Blikkene deres går i frekkhet ned.

«Skal det forestille en mann?»

«Ikke stort lenger.»

«Få ham til å sprike som en jomfru på bryllupsnatten,» sier Randgrid.

Det presses på lårene mine, som skyves oppover i en V-form og blottstiller meg fullstendig. Så det er sånn kvinner føler det, sårbarhet deres mest kraftfulle uttrykk. Hvorfor er jeg så passiv? Dette skjer ikke meg.

Den lilla demonessen tar plass der nede og bringer med seg både dolk og lærkoffert. Løftende på hodet får jeg øye på skjæret fra kirurgiske instrumenter og legeutstyr under det løftede lokket. Snart ser jeg på at kjønnet mitt pattes inn med sprit av en gjennomvåt bomullsdott. Kald væske får alt til å krympe seg til minste nivå. Jeg har praktisk talt en badetiss. Ikke rart jentene gjorde narr av meg. Så underlige og praktiske ens betrakninger blir under en ekstrem situasjon. Dette er livsfaren jeg ble advart om. Dette er …

«Jeg føler for å opplyse deg om prosessen du skal igjennom. Først kommer jeg til å ekstrahere hver testikkel fra pungen, før jeg fjerner selve penis. Hudfolden som blir igjen skal brettes over sårområdet og stiftes på plass. Jeg lager selvsagt rom for det avkortede urinrøret. Du vil få en bandasje eller et bind som må byttes hver sjette time de første dagene. Du kommer til å være hjulbent, men etter hvert kommer du til å bli vant til den nye normalen.»

«D-du er sinnssyk … Dette er jo helt avsindig!»

«Nå skal jeg stanse blodgjennomstrømningen i området. Etter fem minutter har gått setter jeg i gang. Jeg har kastrert rundt tjue gutter, så dette kommer til å bli profesjonelt utført.»

Et lærbånd festes rundt pikken og ballene og strammes vanvittig hardt. Straks forsvinner all følelse i ekstremitetene og erstattes av et kontinuerlig trykk det verker vondt ifra, idet min vitale blodbane stanger forgjeves mot en mur. En forferdelig visshet slår inn i det selvsamme øyeblikk. Det finnes ikke tvil i mitt hjerte. Hun kommer til å gjøre det. Plutselig forstår jeg at jeg aldri har kjent frykt før, inntil nå. Det kjennes ut som om all innmaten i kroppen min rives ut og at hjertet er i fritt fall. Jeg åpner munnen for å skrike ut i fortvilelse, og mottar bare en fontene av oppkast som treffer alle steder og fortsetter å strømme ned munnvikene.

«Sølet kan tørkes opp etter at prosessen er fullført.»

«Randgrid … ikke gjør det … N-n-n-nåde!»

«Tre minutter igjen,» sier hun med formalisert stemme. Intet er så umenneskelig som det formelle, byråkraten, tall som tikker av sted og regelordener. Jeg vil ikke være her. Jeg vil ikke være noe sted. Hvis eksistensen min kunne blottes ut i det nåværende øyeblikk, ville jeg gladelig akseptert det. Jeg ville tatt imot ikke-eksistens med fryd. Hvorfor kom jeg til denne verden? Hvorfor må jeg være her?

«Det kommer snart til å være over.»

Over, ja. Jeg lurer på om Iselin vil akseptere meg nå som jeg har blitt en kastrat. Kanskje får jeg fortsatt lov til å bo i huset hennes. All fysikalitet kan glemmes. Det samme med drømmer og håp om noen ære. Den eneste gleden jeg får er å spille dataspill. Hver eneste dag. Jeg vil ikke engang kunne onanere til porno.

Kajsa stryker meg på kinnet. Jeg hater henne og ønsker henne langt vekk. Om bare hun kunne gi meg en kule.

«D-du slipper ikke unna med dette. Jeg skal gå rettens vei og få deg låst bort for alltid. Min mors penger vil sørge for det.»

Den gule feen reiser seg og maner frem den holografiske fremstillingen av en gammeldags kassetspiller. Hjulene tar til å rulle og gå, og frembringer en stemme som er lik min egen.

Øyvind Tranøy her. Kunne egentlig tenke meg å skifte kjønn, og det så snart som mulig. Derfor godkjenner jeg hasteoperasjonen som Randgrid Nøtterøy utfører på meg. Hvis det ikke funker, kan jeg jo bare skifte tilbake.

Bare hunkjønn kunne komme med slike absurditeter så likefremt. Så det var derfor hun fulgte etter meg for å ta opptak av stemmen min. Det var for å få nok data til å lage en AI-generert imitasjon. Det er natturtro, men enhver analyse vil avsløre at lyden er syntetisk skapt. Selv i denne situasjonen, nå som jeg ikke kan kjenne mitt eget kjønnsorgang, har jeg en iskald rasjonalitet. Det er det eneste jeg har igjen.

«Som sagt, jeg har gjort dette mange ganger. Det ender alltid i retten. Der kommer de ingen vei. Uthalingstaktikker og flytting av målposter er vanligvis nok. Var det ikke du selv som ønsket det? Så du angrer etter at du godkjente operasjonen hun foretok?»

«Jeg … jeg skal vinne,» hveser jeg stille. Myndighetene er selvsagt positive til alle former for kjønnsforvirring og kjønnsskifte og annet sykt som det der, fordi det reduserer fruktbarheten til den ariske rase.

«Så? Selv om du skulle gjøre det, vil ingenting forandre på at jeg har tatt ballene dine.»

Den lilla fedemonen plasserer en blank kapsel i en sprøyte, og tapper litt på innretningen.

«Bedøvelse. Jeg er da ikke helt umenneskelig.»

Du må tro meg når jeg sier at jeg er sterk. Kanskje mangler jeg finmotorikk i hendene, men jeg har kordinasjon og lynende muskler. Et øyeblikk slapper jeg helt av. Lar forhåpentligvis de vingede demonene tro at jeg har resignert og avfunnet meg med min skjebne. Demoner, ja. Jeg må være i helvete. Men mitt raseri er større enn all ild i alle helveter og alle verdener. Så jeg setter i et primalskrik og røsker til av alle krefter. Berit og hennes kompanjong letter med høyrearmen, før den faller. Samtidig får jeg frigjort en fot og sparket nærmeste fe i ansiktet. Vender meg i motsatt retning og setter tennene i Kajsas hals. Hun skriker til, idet tennene trekker blod. Det er ikke nok. Jeg er beredt til å drepe dem alle, og det skal jeg gjøre når jeg har reist meg. Nevene skal ikke slutte å gå.

«FÅ KONTROLL PÅ HAM!»

Mange mot en, slik det har vært hele livet mitt. Talløse hender og tyngden av kropper er over meg. Selv jeg, enda så sterk jeg er, greier ikke å løfte av meg to personer som sitter på armene, og insektudyrene får snart nok fatt på den vilt veivende foten. Jeg gurgler i fortvilelse da jeg forstår at jeg ikke kommer fri. Ved siden av meg sitter Kajsa og holder seg for halsen.

De har ikke tatt tungen min, så jeg har fortsatt ord. Så jeg skriker av mine lungers fulle kraft. Jeg vet ikke hva jeg sier, bare at jeg sier noe. En endeløs strøm der jeg forteller at jeg skal forfølge dem, om så til jordens ende, og vri om halsen til samtlige. At Randgrid er en sinnssyk narsissist som skal voldtas til døde med et spett, og at jeg skal drepe og voldta alle hennes tantebarn for hennes øyne. Svinge de små bastardene etter ankelen og knuse hodene deres mot en murvegg. Etterpå skal jeg hoppe og trampe på likene. Jeg skal bade i blod og utrevne tarmer. Få hjernemassen til å renne. Knuse øyenepler under hæl.

«Denne aggresjonen kommer til å korrigeres når kroppen ikke lenger produserer testosteron. Du kommer til å bli spak som et lam, skal du se. Jeg skal se på skadene deres senere, jenter. Når det er sagt må det nå skje uten bedøvelse. Fornærmelser må få konsekvenser, skjønner du.»

Utysket av et kvinnemenneske legger sprøyten bort. Jeg kjemper fortsatt, og kjemper forgjeves. Armene er fastlåst av noen som konsentrert presser ned med både vekt og all muskelstyrke i tynne pikekropper. Bena har igjen blitt tvunget opp i en V-form, så jeg ligger der mer uverdig enn noen hund.

«Forbered dere, jenter. Han kommer til å hyle og vi vil ikke ha noen hørselsskader.»

Mitt vilt flakkende blikk får med seg at samtlige av fedemonene setter i seg ørepropper. Hver av de små pluggene er i forskjellige farger. Detaljene farer forbi på en vind, og tiden synes å sakke farten. Min kamp er hemningsløs og uten grense. Jeg er beredt til å gjøre alt, hva som helst for å unnslippe det som er i ferd med å hende.

«ISELIN! HJELP MEG! MOR! MOOOOOOOOOR!»

Lemmene mine er fastlås, men jeg buer hele overkroppen så den letter med ropene mine. Det er slik, med kroppen formet i en omvendt «U» at jeg ytrer ordet jeg aldri trodde jeg skulle ta i min munn, og som har vært utilgjengelig for meg hele livet, fordi mitt sinn ikke har tillatt det.

«MAMMMA!»

Brått er Randgrid over meg, og ansiktet hennes er en maske av rent hat. Hun griper meg om ørene og smeller hodet mitt kontinuerlig ned i bakken.

«Du har aldri, aldri hatt noen mor, og skal heller aldri ha noen. Iselin har sviktet deg, som hun alltid har gjort. Du skal alltid være helt alene, din morløse bastard. Forstår du? FORSTÅR DU?»

Det er mitt største sår hun så nådeløst utnytter, og hun vet det. Jeg vil ikke at det skal skje, men gråter ukontrollert. Tårene danner ikke dråper, fordi de har blitt til en kontinuerlig strøm. Jeg hulker under det nådeløse nærværet over. Himmelen har vist seg å være ond.

«F-f-faen ta deg, din forbannede hore. Jeg skal drepe deg og alle dine når tiden er inne. Jeg skal kvele deg langsomt med mine egne hender.»

«Hold tyst. Ikke få meg til å knuse tennene dine. Du kommer til å mangle mer enn nok meget snart.»

Hvorfor hører hun ikke? Er huset så godt lydisolert? Iselin er mitt eneste håp. Hun må redde meg. Hun må. Få dem av meg. Bruke en pistol.

«Sæden på kjolen min kommer til å være mementoet av en mann,» sier Randgrid, og latteren er kaklende. Noen ler med henne.

«Det er nå det skjer,» sier en av feene.

Rand-forpult hore-grid smiler ondt og øynene er lystige, idet hun vipper seg av meg og finner plass mellom bena. SS-dolken løftes deklamatorisk, som av en italiensk fascist-soldat over hodet i hilsen, før hun plasserer innretningen mot skrittet. Selv nummen som jeg er der nede, kjenner jeg berøringen av kjølig metall. Kanskje har kjønnsorganet mitt alt visnet bort. Til tross for at jeg vet at jeg ikke bør, løfter jeg kropp og hode til å se kniven ligge mot mitt eget sammensnurpende kjønn.

«Jeg teller til tre eller du teller til ti, og så begynner jeg snittet. En, to, tre …»

Hun holder kniven stille. Da jeg aner antydningen av et flikk og bevegelse, får grenseløs frykt meg til å fortsette nedtellingen.

«Fire! FIRE! Randgrid, vis meg nåde. Jeg bønnfaller deg.»

Det eneste svaret jeg får, er antydningen til et bitt. Jeg vet ikke om det er i fantasien eller om hun faktisk har skåret meg.

«Fem! FEM!»

Jeg kan ikke tro at jeg holder nedtellingen til min egen kastrering. Så langt ute har jeg altså blitt brakt i desperasjon. På automatikk hører jeg lyden av min egen fortvilede stemme.

«SEKS!»

«SJU! SJUuuuu!»

«ÅH …ÅHTTE!»

«GNNIIII!»

«PTIIIII!»

«Da setter jeg i gang,» sier Randgrid etter nedtellingens slutt. I vidøyet frykt stirrer jeg på at kniven setter i skjærende bevegelse, og synet mitt tar til å svartne og krenge i en malstrøm av egen sinnsbevegelse.

«Mmmm-mamma!» gurgler jeg og vipper tilbake. Det lyder et knepp idet lærbåndet brister, så kjenner jeg fossefaret av blod strømme tilbake i kjønnet.

«Jeg har bestemt meg for ikke å kastrere deg likevel. For han voldtok deg ikke, gjorde han vel?»

«Nei, han gjorde ikke det,» sier den gule feen.

Lydene som kommer fra meg er ubeskrivelige. Det er forsøk på å puste, gispe og gråte, og siden alt kommer samtidig, får jeg ikke til noen av delene.

«Umm … jeg trodde vi skulle gjøre det. Så kjedelig,» sier fargebøylefeen.

Slanke pikearmer som holder tak, slipper samtidig. Jeg vender straks ansiktet mot jorden, og med hendene for skrittet, gråter jeg. Det er ikke blod der. Hun har ikke gjort det. Og jeg gråter slik, en lang stund. Jeg gråter kjeven nesten ut av ledd. I mellomtiden tar jentene ut øreproppene og ordner på håret.

«Trøst ham,» befaler Randgrid.

Straks setter jentene seg omkring meg i ring, og stryker meg varlig.

«Ikke vær lei deg, Øyvind.»

«Vi bryr oss om deg, Øyvind.»

«Vi skal aldri skade deg. Du er trygg hos oss i vår store feorden.»

Det er først da jeg ser glimtet av rødt hår at et menneskelig instinkt setter inn, tilstrekkelig til at jeg kan utføre en handlig. Så jeg griper tak i Berit på en alldeles voldelig måte, og gjemmer hodet mot brystet hennes. Styrken og maskuliniteten hennes er min eneste kilde til trygghet i denne feminine krets. Hun tar imot meg, og jeg kan ane antydningene av et smil.

«Så, så. Det verste er over nå. Jeg skulle ønske jeg kunne holde deg slik for alltid.»

Berit rugger meg langsomt frem og tilbake. Jeg er maktesløs som et lite barn i armene hennes.

«Hysj,» hvisker hun. «Hysj.»

Noen er i nærheten, og det vil jeg ikke det skal være. Da jeg ser konturene av en lilla kjole, setter jeg i et skrik og rykker vekk fra den søkende hånden.

«Du må forstå, Øyvind, at jeg vil at jentene mine skal ha opplevelsen av å hatt en forelder,» sier Randgrid.

Hun gjør et nytt forsøk. Fortsatt trekker jeg meg vekk og vil bli hos Berit.

«Det er derfor jeg dominerer dem. Jo større avgrunnen er, jo mer må den fylles med kjærlighet. Og hos deg har avgrunnen vært meget stor.»

Blikket hennes søker mitt, uforsonelig i sin tilnærmelse. «Fra nå av er det ingen avgrunn mer, fordi du skal motta endeløst med kjærlighet fra oss alle. Du skal få det du alltid behøvde, og du skal bli en av oss. Kom.»

Uten vilje lar jeg meg falle inn i Rangrids armer. Hun stryker meg, hun også, og siden hun er langt mer erfaren enn Berit, finner fingrene håret mitt, for der å la dem gli langsomt igjennom. Forstår du ikke at en solstråle vil bli berørt?

«Noen skader?» spør hun forsamlingen.

Det er det ikke. Det gikk bra med feen jeg sparket i ansiktet. Kajsa har tannmerkene mine på halsen, men jeg fikk ikke til å rive ut kjøttbiter, som jeg prøvde.

«Hva med deg?»

Hun undersøker nese og kinn, som har fått seg mer enn en smell. Pusser nesen min med en kjoleflik. Sier at det ser bra ut. Hun blir heller ikke fornærmet av restene av oppkast.

Rangrid kremter.

«Du husker at jeg tidligere på kvelden sa at jeg likte at unge menn er høflige?»

Jeg nikker innstendig.

«Da forstår du sikkert at jeg fortsatt er nødt til å straffe deg.»

Endelig fikk jeg til å skrive etter alt maset og gnålet som har vært