Hagen av lys og mørke - del 28

Hvor dansen førte meg, er det umulig å huske. Allerede har ordstrømmen som kom ut av meg begynt å blekne i minnet. Det var noe med en fargedrakt i natten. Så jeg vandrer rundt på plattingen og lar blikket vandre opp og ned langs oppirommet mellom hver planke. Jeg er en såpass innadvendt person at selv sansene mine er vendt innover, det er derfor jeg foretrekker å betrakte under rus. Stille på utsiden, mens de indre stormer raser. Det betyr også at jeg har vansker med å få med meg detaljer i ytreverdenen. Hvor mange ganger har jeg ikke gått glipp av det åpenbare, eller lagt fra meg noe som var essensielt. En gang skulle jeg delta på en Airsoft-konkurranse, og da jeg hoppet i bilen som førte til kampsonen, hadde jeg glemt plastbeholderne med kuler som mitt lag skulle bruke. En annen gang skulle jeg delta på gaveutdeling i et sykehjem, og glemte like godt sekken med gaver.

Der intuisjon svikter, kan systematikk overta. Vandreblikket belønnes tilslutt av det matte skjæret i sølv. Dypt på skrå mellom plankene ligger mynten jeg fikk, overraskende nært kanten av hele kontrapsjonen. Galskapsdansen førte meg virkelig på ville veier. Problemet er at den sitter fast. Bruker jeg langfingeren til å løfte, stopper mynten bare mot trevirket, og det er ikke rom nok der nede til å justere. Jeg åpner munnen i frustrasjon. Så nært, likevel så langt unna. Tankene mine nynner i trangen etter å vite og forstå, og for det trenger jeg mynten.

Like i nærheten sitter fargebøylefeen og tar seg til tærne med bena utstrakt. Igjen bruker jeg min gave, jegerens lydløshet, alle hunkjønn til skrekk. Hun har ikke engang merket at jeg er i nærheten, før jeg åpner en bøyle og løfter den fra håret hennes. Hodet løftes hurtig, og jeg sendes et anklagende blikk.

«Jeg må låne denne, vesle frøken.»

Nå blir det lettere. Bøylen brukes til å pirke mynten på plass, og fingeren legges under og løfter. Da en flikk ruller over åpningen, er jeg snar om å gripe den fatt. Endelig kan jeg se tempelkonturen og runeskriften slik jeg husker det: ᛊᚲᛁᚱᛁᛜᛊᛊᚨᛚ Mynten flippes, og jeg får se en innrisset fe i rødmende farger og i vilter dans, der vingene brenner som ild. Det virker ikke som plastikk eller simpelt fargestoff. Hvilke mineraler har blitt brukt? Dette kan ikke ha vært billig. Langs myntens ytterkant sirkler det seg flere runer på oversiden og undersiden.

ᛞᛖᚾ ᛊᛏᛟᚱᛖ ᚠᛖᛟᚱᛞᛖᚾ

ᛇᛊᛖᚱ ᛟᚷ ᚨᛚᚢᛖᚱ ᚾᛇᚱ

Om jeg bare kunne lese runeskrift, hva? Men jeg er såpass stilt at jeg sjelden gidder å tillegne meg ny kunnskap, da mine kosmiske tankebaner ikke kan forstyrres av detaljrytt og mas. I bakgrunnen hører jeg en masse summing. Det er Randgrid som trekker hver pike inntil seg og lar henne hviske seg i øret. Nå løfter hun hodet og ser rett på meg. I det øyeblikk er den irrasjonelle sommerfuglen tilbake.

«JASSÅ!»

Til min store vanvare slår ikke instinktene mine inn. Det er i dette øyeblikk jeg burde flyktet. Nei, løpt for livet. Og jeg kunne ikke ha løpt langt nok for det som venter. I stedet tyr jeg til den interaktive linsen til hologeneratoren, som jeg lar scanne mynten på hver side. Høyteknologien gjør at det skjer samtidig, og dette er hva jeg får opp:

Objekt: Mynt

Sannsynlig komposisjon: Edelmetall. Hovedsakelig sølv, med anslag av gull og elektrum

Skriftspråk: Eldre Futhark

Fremside

Oversettelse: Skiringssal

Viser en tempelgrunn, muligens Skiringssal, et kultsted og handelsplass lokalisert ved nåværende Huseby. Norges første by. Les mer om historiske Skiringssal her.

Bakside

Oversettelse:

Den store feorden

Æser og alver nær

Viser en fe, en mytologisk skapning knyttet til gammel keltisk og germansk religion. Les mer om feer i gamle Disney-filmer her. Les mer om TV-serien The Fairies her.

«Åååh, dust!»

Det er fargebøylefeen som tar tilbake sin stjålne pryd og fester klippsen til håret. Verre er intervensjonen som kommer fra oven. Håndleddet gripes og klemmes så hardt at fascinasjonsobjektet jeg har fordypet meg i glipper fra numne fingre. Rangrid fanger mynten i fallet.

«Det har kommet meg ting for øre som gjør at jeg tror du ikke fortjener skaldelønnen likevel.»

Først da slenger hun meg fra seg med en foraktelig mine. Skyggene rundt meg er feer, som har trukket uhyggelig nærme. Bare øynene lyser i natten, som hos rovdyr. Det er natten som har forandret dem. Natten har alt gjort dem større enn det de var. Hvorfor har jeg ikke lagt merke til det? Ting vokser ut av hodene deres. Krokete horn og bisarre antenner. Ansiktene er ikke ansikter, men tilhørende en insektsverm.

«GRIP HAM!»

En kaskade av stangende hoder og søkende hender er over meg. Vektene fra insektene velter meg fra plattingen og ned i gresset, nå vått med skumringsdugg. Lemmene låses fast under harde knær og de skarpe neglene til pikehender. Det er to av dem for hver kroppsdel, og enda er det flere som presser på brystet og magen. Fargebøylefeen er like ved hodet. Hun fulgte spontant kommandoen, enda hun ikke kunne ha visst hva de andre må ha avtalt. Ja, hva har de avtalt? Nå ser hun hurtig mellom meg og sin fegudmor flere ganger, det unge fjeset rynket med et uttrykk av intens skadefryd. Randgrid står der, ruvende og ond. Middelalderskoen plasseres mot strupen og skviser til. Sjokket gjør at det tar litt tid før jeg forstår at jeg ikke får puste.

«Din vesle djevel. Jeg må innrømme at du hadde meg en stund.»

Sparket treffer rett i ansiktsplaten og trykker min allerede vonde nese inn. Strømmende varme over kinnene forteller meg at jeg blør, lenge før jeg kjenner den metalliske smaken. I det minste er luftveien fri. Jeg må kjempe for at pusten ikke skal komme hikstende ut, så det vises åpenlyst at jeg gråter. Da jeg er istand til å registrere ting igjen, befinner Randgrid seg knelende med den gule feen ved min side.

«Fortell meg hva han gjorde, mitt kjære barn.»

«Han voldtok meg.»

«Er det sant?»

«Ja.»

Randgrid omfavner den gule feen voldsomt, og holder henne inderlig mot sitt bryst.

«Mitt stakkars, stakkars barn. Det er noe ingen pike bør måtte oppleve, men jeg kan love deg at rettferdigheten til en forandring skal komme hurtig.»

«Det ikke sant! Hun lyver!» skriker jeg. «Du må da forstå at hun lyver!»

«Ti med deg, slange. Jeg tror jentene mine tusen ganger før jeg tror deg. Jenter, hent tingene våre.»

Noen av feskapningene forsvinner dit de kom fra, inn i en kullsort natt.

«Dette er prisen,» hvisker månealvfeen.

Jeg får det knapt med meg, men vet at ordene har blitt ytret. Skal jeg virkelig bli offer for et barnespill? Nei, det må være mer som ligger bak.

Hvis du noensinne har blitt bakvasket for noe, kan du forstå hvor desperat man blir etter å bli forstått. En gang ble jeg stemplet som terrorist på grunnlag av et dikt. Dette er langt, langt verre. Jeg ser omkring meg, på søken etter en venn, eller i det minste et sympatisk blikk. Målestokken av en venn er om vedkommende vil ta deg i forsvar i nødens stund, selv på egen bekostning. Jo, noen gjenkjenner jeg her. Det er ikke bare troll og insekter.

«B-berit. Vi er da venner. Du vet at det ikke er sant. Nå må du forsvare meg.»

Blikket til den rødhårede er bare hardt. Ikke bare det. Hun hjelper til med å holde høyrearmen.

«Jeg advarte deg, gjorde jeg ikke?»

I stedet ser jeg i den andre retningen, hvor Kajsa og Line sitter på min venstre.

«Kajsa. Du kjenner meg. Hjelp meg. Vær så snill.»

Hun ser på meg med varme, i det minste, og det jeg etter hvert forstår er dyp medlidenhet. Men ordene avslører henne. Målestokken er ikke oppfylt. Hun er ikke min venn.

«Jeg kan ikke gjøre noe.»

Kinn og munn renner over av blod, men nå fylles ørene med kjølig væske også. Videre i rekken ser jeg. Er desperat nok til å prøve meg også der.

«Line, jeg mente ikke å si at fitta di lukter som fisk.» Til tross for meg selv må jeg utgyte et latterhikst. «Vær så snill.»

«Du skal aldri i nærheten av en fitte, din tosk.»

Frustrert ser jeg mot høyeste autoritet, selv om jeg vet at den irrasjonelle sommerfuglen Randgrid har blitt ikke kan forhandles med, og ingen logikk eller appell vil virke inn. Så det er voldtekt og overgrep som sender henne lukt inn i galskapen. Det må være fordi det en gang skjedde med henne. Det er forklaringen. Fevingene er resultatet av en stor smerte som aldri har gått bort.

«Urettferdighet vil ikke rette fortiden din opp,» sier jeg. «Ikke har jeg rørt noe av dem.»

«Han knullet nesten Kajsa,» sier Line. «Men Berit fikk stoppet det.»

Selv uten dette forræderiet er det ingen sjanse. Randgrid vil ikke mildne. Med et støkk går det opp for meg at hun alt har bestemt seg i spørsmålet om min skyld, og når det først har skjedd, er det ingenting som kan rokke ved standpunktet.

«Falskhet i en er falskhet i alt. Men vi har her å gjøre med den falskeste av de falske. Akkurat som hans far,» sier Randgrid på et sommerfuglspråk. Ingen ironi. Ingen distanse. Det er insektenes verden i menneskeform, det grusomste du kan se.

Jeg vender blikket mot den gule feen, med et blikk jeg håper er anklagende.

«Du kan ikke gjøre dette mot meg. Jeg er uskyldig. Det vet du.»

«Han sa han skulle voldta meg, og så gjorde han det.»

Den gule feen vil ikke engang henvende seg til meg direkte.

«Du vet,» sier jeg, henvendt til Randgrid. «Jeg kan slåss. Men jeg vil ikke skade jentene.»

«Prøv meg, din fitte,» sier Berit.

«Hvis du snakker om å kjempe deg fri, er øyeblikket alt kommet og gått,» sier Randgrid. «Du ville alt gjort det, om du kunne, sønn av ondskapen.»

Plutselig rykker jeg til med alt det jeg har, og jeg vet at det overrasker jentene. De yngste rundt venstre ben setter i forskremte skrik, men ennå sitter jeg fast. Grepene deres strammes ytterligere, likevel er det svakhet jeg har ant. Så jeg samler kreftene til et vanvittig forsøk, når de minst venter det. Berit og forræderne jeg trodde var mine venner, opptrådde bare stoisk til løftet som fikk dem til å lette litt. Det betyr ikke noe. Snart skal jeg hamre dem ned. Jeg skal rive, slite og flenge med tennene. Alt for å slippe fri. Nå som den er truet, er friheten min eneste verdi. Forbannet være min milde natur! Jeg burde aldri latt dem legge meg i bakken til å begynne med.

«Ah, her kommer jentene,» sier Randgrid.

En ansamling på fem feer kommer med store bagger i hver hånd, som useremonielt slippes til bakken. Randgrid åpner en rektangulær lærkoffert, som har en gammeldags låsemekanisme med tallhjul. Hun dreier litt på hjulene, åpner, og trekker ut en lang og slank dolk med SS-runer på knivbladet, tydelige i månelyset. Metallet glimter kjølig, like kjølig som hjertet hennes må være.

«Et relikvie fra den store krigen, da avataren Hitler vandret på jorden,» sier hun.

Jeg ante ikke at hun var nazist i regi av den narsissisten Savitri Devi. Verden har blitt herjet av sinnssyke kvinnemennesker, den gang som nå. Kvinner er avskum. Ikke engang kapable til å frembringe sivilisasjon. Var det opp til dem, levde vi alle i huler og spiste gress.

Randgrid kommer helt inntil meg, og lar stålets fulle lengde gli langsomt fordi synsfeltet. Til tross for alt betrakter jeg det hele med fascinasjon. Har på en måte allerede gått ut av min egen kropp. Dolken er antikk, så det stemmer sikkert at den er over hundreogfemti år gammel, eggen er hakkete og skarp.

«En mann som voldtar fortjener ikke å være mann,» klinger stemmen hennes harmdirrende. «Hvis du lurer på hva som skal skje nå, så skal jeg kastrere deg.»

Vi edle skalder er dypt sympatiske menn. Jeg har hatt mange fiender gjennom livet, og ble fordrevet fra min egen hjembygd. Men dette var på grunn av min edle natur. Jeg tok land og folk i forsvar, og for det var jeg en forbryter. De kan ikke stanse meg. Jeg skal synge mitt hjerte ut