Hagen av lys og mørke - del 27

Så nært er det forstyrrende at jentene står stille. I en ring omkring meg ser de på hverandre og justerer posisjonen deretter. Jeg skjønner såpass at det er en innøvd rutine det er snakk om. Hjernen min, sløvet som den er av alkohol, greier ikke å fatte det idet kjolene tar til å dreie på seg i gjentakende kast. Fastklamret til setet ser jeg omkring meg, og registrerer endelig kilden til forvirring. Hver fe spinner i motsatt retning av sin mytologiske sideskapning. Plutselig tar de hverandre i hendene, løper og stanser i en ny konstellasjon. Spinner så, i motsatt retning denne gangen. Ved hver dreining av sirkelen står en ny fe foran meg. Det var Berit først, selvsikker, rødhåret som guden Tor og like så furiøst farlig. Etter det kom så den sølvkronede, modellpen og vakker, som jeg skjøt med en champagnekork og som min mor forlystet seg med. Til sist var det den gule fe, hun som så aggressiv fulgte etter meg og fikk koret til å synge for meg for første gang. Psykopat var vel det hun kalte meg. Og forestillingen fortsetter.

Rangordenen. Det er rangordenen deres de danser for meg. Så fattige mennesker må være for ikke å forstå dansens og positurenes språk. Jeg både forstår og sanser, et så overveldende sanseinntrykk at setet under synes å forsvinne. Nå flyter jeg gjennom luften, idet svisjene og susene søker mitt liv sterkere enn noe sverd og egg kan gjøre, og gjenkommer i kraften fra et forsterket ønske.

Tolv ganger løpes sirkelen rundt. Tolv feer foran meg. Hun som klatret ut fra fullmånen med noen jeg ikke husker er den neste, det er hun som ledet jakten på meg. Månealvfeen fullfører sin defilering, og så kommer Kajsa. Hun er altså … nummer fem i rang. Det rosa fintøyet fylles med luft, nesten som en fallskjerm, og så løper hun bort, grepet av sirkelens jernring. Line fremtrer, brunettehårer flagrer og øynene er tomme, det er ikke engang et tegn på gjenkjennelse av verken meg eller situasjonen. Hun forsvinner, og sommerfuglfeen tar hennes plass, antennene vaiende over masken som skjuler øvre halvdel av ansiktet. Bak den ser jeg at øynene bærer forståelse. Rus og ekstase førte til ulike verdener, det ytre avstedkom en oppdagelsesferd innover. Den blå fe overtar, hun som kom fra kveldshimmelen og kysset meg. Stjernebanene glitrer gjennom kledningen og vingene er et hypnotiserende kosmos, og dit inn forsvinner bevisstheten min et øyeblikk. Da min forestillingsverden er tilbake, ser jeg at fargebøylefeen har gjort sitt oppmøte. Hun stirret så lengselsfullt på mjødbollen. Befant seg først på dagen i fegudmors favn, senere over fegudsmors favn, og til sist i Iselins klør. Tallrike er fargebøylene på hodet hennes, der hun fullfører sin dreining og lar seg trekke bort av ringdansens kjede. Hennes plass blir tatt av den grønne fe, hun som blåste meg ansiktet fullt med glitterstøv ved festlighetenes begynnelse. Livets farge spinner og blir borte, som for oss alle. Det astrologiske varsel i form av bukkefeen tilkjennegir seg, hun som så nådeløst sprutet meg ned med vannkanonen. Ung og usikker er hun, men rusen og søstrenes nærvær gir henne mot. For så vidt interessant å se symbolsk og biologisk maskulinitet i form av horn festet på hunkjønn. Aller sist overtar mildrosafeen, aller yngst av dem. Betrygget av søstrenes nærvær er hun nok, men her har rusen tatt overhånd, og det er bare så vidt at hun greier å fullføre de mange dreiningene, før sirkelen fører henne bort. Berit står for meg atter. Hun løfter på armene og munnen åpnes med et dragende sus som kommer fra alle retninger, fordi de alle har åpnet sine munner nå.

«ALU!»

Ropet kommer som en, og de kaster seg opp i luften. Det slår i plast og tøyvinger idet de gjør en piruett og lander på ryggen i fullkommen overgivelse. Armene løftet over hodet. Bryst og underliv skutt frem og med bena i alle retninger: Foldet under dem, forvridd eller sprikende. Feordenens dans er fullført. Et urinstinkt gjør at jeg har lyst til å stige opp og legge meg over Berit der hun er utstrakt, men jeg rekker det ikke før et nytt kallerop lyder.

«Kom mine terner. Kom.»

Denne gangen er det ingenting som hindrer dem, og lemmene krafser og hendene klorer i deres hast for å komme seg opp, og snart har de løpt for å være under sin fegudmors beskyttelsesparaply, der hvor klapp og godord venter.

«Dere gjorde vel, mine terner. Veltalende er han kanskje, men nå har dere tatt alt mannemål og mæle, en stund.»

Det er sant. Jeg greier ikke å ytre et ord. Aldri har jeg sett et mektigere skuespill, en rikere tropp eller en større ansamling variasjon og farge.

«Du må huske, Lysalv, at fekonge er du bare i navnet. Alt de gjør skjer på mitt bud. Vil du det annerledes? Svar sant.»

«Jeg … Det vil jeg.»

«Da har du åpnet en port som ikke så lett kan lukkes. Nå skal jeg konferere med mine terner en stund. Bli her, men la oss være i fred.»

Jeg ender i ensom majestet på min trone. Sånn er det med titler som er virkende i navnet kun. Kan det forandre seg? Det er nå enslags avgjørelse blir tatt av dette … ordet kommer til meg … dette kollektivet. Var dette Randgrids frelse? Det var det som frelste min mor. Sansene mine, slått numne av forestillingen, strekker seg ut, og ansiktet brenner. Nå kommer jeg på mynten som falt ut av skjortelommen under min egen hodestupse fremføringen. Skaldelønnen jeg fikk kan gi meg svar, og jeg er simpelthen nødt til å se.

Noen ganger føles det som jeg har dette sverdet

Man tar liv med makt. Stålet biter alltid

Slik er det når man er en goon for Skiringssal