Hagen av lys og mørke - del 26

Sparringen i form av tungekløveri lar ikke vente på seg. Prøvende først, men her går alle parter etter hjertet med sine stikk og støt.

«Så, hvordan er det å befinne seg i sjefsstolen,» sier Randgrid. «Uvant?»

«Det kan du si, men alt som er nytt er meg en fryd.»

«Såpass har jeg fått med meg. Tror du at du kan befale over jentene mine?»

Diplomati nå. Med kvinner må man veie sine ord, og høflighet varer lengst i så måte. Ikke for underdanig så hun mister all respekt, ikke for fremfusende så hun blir rasende.

«Det tror jeg, så lenge det er med din godkjennelse.»

«Godt svart! Kvelden stilner. Jentene trenger å hvile seg litt. Nå kan du samtale med meg, som jeg gjorde med Iselin. Har du blitt kjent med henne i tiden dere har hatt sammen?»

Litt av et spørsmål, all den tid det bare er noen måneder siden Iselin plukket meg opp, noe jeg også forklarer henne.

«Jeg tror ikke noe menneske egentlig kan kjenne et annet, og troen på det er illusjon. Dessuten er hun vanskelig å nærme seg. Lukket og reservert.

«Bli så kjent med henne gjennom meg.»

Randgrid forteller. I studentdagene hadde Iselin i en kort periode jobbet som bibliotekar, noe som var en stilling vel under hennes kompetansenivå. Bortkastet tid for noen av hennes kaliber. En kvinnelig rektor hadde lagt henne for hat, og forsøkt å få henne sparket fra stillingen sin. Iselin tok en grusom hevn. Hun lå med et styremedlem for hele det texicanske universitetetskomplekset. Snart stod begge uten jobb. Rektoren fordi hun fikk avskjed på dagen for en mindre forseelse. Iselin fordi hun sa opp og heller fokuserte på studiene. I en mellomfase forsøkte den eldre kvinnen, nå med en ødelagt CV, å virke som barrista, bare for å holde hodet over vannet. Iselin oppsøkte henne på kafeteriaen ukentlig, for å sørge for at hun var klar over fiendeskapet og hva hun hadde gjort. Tilslutt sendte hun inn slik en graverende klage, at hennes rival fikk sparken der også. Hva som skjedde med henne siden vites ikke, men etter sigende flyttet hun til Alaska, bosatt i en husvogn.

«Karakteriser Iselin for meg, Lysalv.»

«Utifra historien er det åpenbart at hun er en hard kvinne som pulveriserer all motstand. Målrettet. Kanskje rektoren gjorde henne en tjeneste, ved at hun ble kvitt den sosejobben der. Også åpenbart er det at min mor er hevngjerrig.»

«Visste du at hun er en uforbeholden tilhenger av Nietzsche? Verden er viljen til makt og ingenting utenom, er hennes livssyn. Hva synes du om det?»

«Jeg synes det er rigid, fantasiløst og kjedelig. Jeg foretrekker mysteriet. Dessuten kan jeg godt like å overgi meg, så lenge det passer og jeg får fordeler ut av det.»

«Aha … ja, du har jo befunnet deg både over og under kjolekanten …»

Forhåpentligvis ser hun ikke hvordan jeg rødmer i den sparsommelige belysningen.

«Dessuten er hun hyklersk. Jeg har lest Nietzsche. Denne hevngjerrigheten er ikke i henhold til hans idealer. Han ville sagt at det stammet fra mindreverdighetskomplekser.»

«Så du sier at din mor har mindreverdighetskomplekser?»

«Jeg sier at hun er rigid, fantasiløs og kjedelig, med mindreverdighetskomplekser og et anslag av hykleri, siden hun er så oppsatt på å hevne seg. Dessuten er hun kald og hjertesløs. Hun er en psykopat.»

«Øyvind …»

Ærlighet er mitt trekk. Mer enn det. Ærlighet er mitt våpen. Nå flommer det ut av meg. All vreden jeg ikke har fått slippe ut. Hvordan det blir mottatt bryr jeg meg ikke om. Det handler om meg, ikke om følelsene til noen andre. Dessuten er det godt å snakke til en eldre kvinne om dette.

«Og for hva? Selv hardheten hennes er ikke god nok. Hun kollapset jo tilslutt, og ga kast på meg, sitt eneste barn. Hva er dette, annet enn svakhet?»

Randgrid lener seg tilbake i stolen, og er stille en stund.

«Din dom er hard, men jeg forstår jo at den kommer fra et sted. Vit også at når de sterke går til grunne, gir de ikke etter. De brister i tusen biter. Det var det som skjedde med din mor.»

«Dop, var det?»

«Heroin, noe hun sikkert har fortalt.»

«Mener du at vi nå kun forholder oss til et fragment av henne, siden hun som du sier, bristet?»

Det er en forstyrrende tanke. Iselin er formidabel. Hvis hun nå bare er i besittelse av en brøkdel av den kraft hun hadde i sin ungdom, må hun ha vært en naturkraft og vel så det. Ustoppelig, noe vi ennå i dag drar nytte av gjennom ville summer lisenspenger.»

«Nei, Iselin satte seg selv sammen igjen. Hun ble det hun hadde vært, og mer enn det. Hun overgikk seg selv. Selvsagt, hun hadde gode hjelpere.»

«Hvem? En mann?»

Randgrid smiler.

«Du kan kalle det et kollektiv. De tok bort smerten av uoppfylte lyster, fylte avgrunnen i henne, og med det var det ikke lengre behov for noen kompensasjon, eller heroinet.»

«Høres … snilt ut. Du er del av dette kollektivet?»

«Jeg er.»

«Hva er …?»

«Jeg ble medlem etter din mor. Da hennes store fall pågikk, kunne jeg ikke gjøre noe, selv om jeg forsøkte. Du må tro meg, Øyvind. Jeg forsøkte på så mange måter. Noen andre reddet henne for meg, og så fikk jeg selv ta del i det.»

«Randgrid … kjente du min far?»

«Det gjorde jeg.»

«Kan du …fortelle meg noe? Hva som helst? Jeg vet ingenting.»

«Du har mye av ham i deg. I kropp, i måten dere snakker på. Selv med ordene dere bruker. Som deg var han en atlet … og intellektet svært variert.»

«Fortell meg navnet hans.»

«Åsmund Tranøy. Han er død nå. Etterlot seg ingen slekt. Og en dyp skygge av ulykke forfulgte ham der han gikk. Den fortærte først alle andre, og endelig ham selv.»

Jeg lukker øynene og gjentar navnet tre ganger for meg selv, så jeg skal huske det. Så dette var min far. Så det er forklaringen på hvorfor jeg er så fremifrå og sterk, og et språkmenneske, ikke et mattegeni som min mor. Lykken er min egen. Det ligger i navnet mitt at jeg har hellet med meg.

«Fortell meg mer om hva du tror på, Øyvind.»

Det er slående når hun bruker mitt egentlige navn. Lysalv er meg selv som gud, men der er lyset tidsvist så skinnende at ingen skikkelse kan tre frem.

«Jeg tror på kaos og meningsløshet. Intens meningsløshet. Meningsløs intensitet. Jeg vil bare sparke og slå fra meg, så lenge det varer. Hoppe og danse i stor glede og stor vrede.»

«Karakteriser deg selv.»

«Jeg mangler det min mor har. Forvalter stor kraft, kanskje, men jeg er ikke målrettet. Jeg får ikke tingene gjort i ytreverdenen. Er ikke sosialisert og istand til manøvrere meg blant den onde middelklassen, som henne. Eier ikke praktiske evner, så jeg kan ikke være del av arbeiderklassen. Derfor kan jeg aldri være helt fri. Det er derfor jeg må underkaste meg andre, som kan gi meg det jeg trenger. Det har jeg også gjort, med min mor.»

«Hva er ditt mål?»

«Å gi fødsel til noe større enn meg selv, gjennom kunsten.»

Huff, her snakker jeg så åpenhjertig. Saken er at jeg vet nesten ingenting om kvinner, og enda mindre om hvordan de fungerer. Forsøker jeg å føre dem i en retning, synes de til å flyte i absolutt alle andre retninger. Nå ser Randgrid på meg med glitrende øyne der fra halvmørket, og jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til det.

«Si meg nå hva du tror på?»

«Har du hørt om Friggs eske? Opplysningene om den ble stort sett utryddet av kristendommen, men jeg tror esken i seg selv er virkeligheten. Jeg besitter denne esken, og i den er det mange hemmeligheter. En hemmelighet i en hemmelighet i en hemmelighet. Det er hva tilværelsen er.»

«Kult. Et slags paradoks. Karakteriser deg selv.»

«Hardtarbeidende. Opptatt av rettferd. Jeg tar vare på de rundt meg.»

«Hva er ditt mål?»

«At andre skal ha det jeg ikke fikk.»

«Hva var det du ikke fikk?»

«Så godt kjenner du meg ikke, gutten min.»

Neivel, nei. Ikke det. Dette må jeg manipulere og hale ut av henne en dag.

Samtalen har vært så intens at jeg ikke har lagt merke til de mange små tilhørere. Feene omkretser Randgrids sete, strekker armene mot henne, og ser fortsatt på meg med uutgrunnelige blikk. Her er det liksom meningen at jeg skal være deres konge, og ha befalningsmakt over dem.

«Hva mer dere, mine små terner,» sier jeg, og gir dem det jeg tror er et kongelig smil. «Hva tror dere på?»

«VI TROR PÅ VÅR MOR!» roper de unisont. Trekker så enda nærmere sin store fegudmor. Noen av dem kravler rundt bena hennes eller under kjolen hennes. De omkretser favnen, og mottar mange klapp på sine små hoder.

«Beskriv dere selv.»

«Våre vinger er mektige, våre antenner ser og vet i natten, og vår sang er evig!» synges det fra koret.

«Hva er deres mål, feer?»

«At hver en pike i dette landet skal bli som oss! Få seg vinge, antenne og snabel, og drikke av honningen … og … være med vår store mor!»

«Dere svarer godt,» sier jeg, og slår kongelig ut med armen. «Mon om dere vil belønnes for det.»

«Så gøy at du har kjemi med jentene mine,» sier Randgrid. «Nå kan du, Lysalv og fekonge, få ytre et ønske overfor dem, og hvis det er rimelig, vil jeg godkjenne det.»

Nå er det min tur å lene meg tilbake i stolen.

«Meget vel, generøse fegudmor og trofaste terner. Mitt ønske er at denne store skare … danser for meg, med sine antenner og vingferd med.

Randgrid tar en kunstnerisk pause. Så tramper hun hardt i bakken. Straks er det så at en sverm letter og er i så hurtig i anmarsj at de fyller hele synsfeltet. Det går opp for meg at ikke bare er smekre kropper og ungpikebryster nær. Jeg kan kjenne den friske lukten av ungpike.

Alt jeg vil er å befinne meg i et neonets drømmeland, fylt med farger, mysterier og vakre piker. Hvorfor skulle jeg ville noe annet?