Hagen av lys og mørke - del 25
Med feene sådant posisjonert kaster hun fintøyet virvlende gjennom luften, trekker ned trusene og dytter de avdekkede rumpene deres sammen med et audibelt klask. Iselins hode forsvinner et sted i bakkant, der med sine bakkantiner.
7/30/20257 min lese
Verden går videre, men ikke for meg. Alt spinner, dreier og krenger. Jeg forsøker å ta meg sammen flere ganger, kanskje drikke litt videre. Det går bare ikke. Min styrke har tatt slutt for lenge siden og mitt liv står åpent, så en sylskarp smerte trenger inn. Så jeg reiser meg og vakler mot Randgrid, nesten helt i blinde.
«Ungspettet er ladet allerede, hva? Jeg har ikke nødvendigvis sagt at det blir noen omgang nummer to,» sier Rangrid, strengt formanende der hun sitter.
«Han vil ha den i nummer to,» sier en fe.
«Du blir nok pent nødt til å belage deg på å v … Åh!»
Jeg kaster meg inn i henne med hodet først. Etter det innledende sjokket tar hun meg imot, legger armene kjærlig omkring, og finner plass til meg på setet.
«Ser man det, ja. Du har bare godt av å bli satt på plass noen ganger.»
Jeg synker gjennom endeløst med mykt og purpur kjolestoff, og får hvile mot brystet hennes. Der blir jeg liggende og riste. Ville lagt meg på fanget hennes, men det har jeg jo nedspermet.
«Så, så,» sier hun, stryker meg moderlig på håret og fletter fingrene våre sammen. «Jeg sa jo jeg skulle fange meg en alv. Trengte ikke engang å bruke garn.»
«De er lette å fange. Vanskelige å holde på,» sier Iselin.
«Det er derfor jeg foretrekker mennene mine i bur,» sier Randgrid.
«Er du sammen med en gorilla? Ja, du har jo alltid hatt en dårlig smak i menn.»
«Ikke snakk slik om sønnen din.»
For andre gang har hun tatt meg i forsvar. Når var det sist noen gjorde det? Jeg har venner som har slåss på mine vegne. Klubbet ned noen hoder som fortjente det, men det er en brutal form for kjærlighet som bare forekommer mellom menn. Ingen har noensinne forsvart meg med ord. Kajsa synes nok at jeg er troløs slik jeg holder på, både seksuelt og med min affeksjon, men jeg kan ikke hjelpe for det som har skjedd. Det er ikke som om jeg planla alt dette. Jeg har vist meg hjelpeløs mot den eldre kvinnens makt. Kanskje Kajsa til og med visste at dette ville skje? Hva var hun så redd for?
Iselin holder seg for så vidt opptatt. Fargebøylefeen har på et tidspunkt blitt fanget inn, og sammen med den sølvkronede tilnærmer de seg brystene til min mor fra hver side. De andre feene har roet seg og betrakter skuet knelende. Bollen er nesten helt tømt, og en av dem sender innholdet i flaskene som ble til overs klunkende nedi. Flasken hadde kork og vintrekkeren har jeg gjemt. Hvordan fikk hun åpnet den uten noen verktøy å bruke? Her er vi sannelig ressurssterke. Svaret blir gitt idet hun griper neste flaske. Hun dytter simpelthen korken ned med en liten pinne. På den måten gir de seg tilgang til ytterligere noe å drikke, uten å trekke for mye oppmerksomhet.
Fingrene til Randgrid har gått over til håret. Fra mitt omsorgsleie ser jeg hvordan min mor får sine to tjenestevillige terner til å reise seg og lene seg frem med hendene på knærne. Med feene sådant posisjonert kaster hun fintøyet virvlende gjennom luften, trekker ned trusene og dytter de avdekkede rumpene deres sammen med et audibelt klask. Iselins hode forsvinner et sted i bakkant, der med sine bakkantiner.
«Ah,» stønner den sølvkronede, pliktoppfyllende og verdig.
«Ah! Ah! Åååh!» kimer fargebøylefeen i, nærmest panikkslagen. Hun er tydelig ikke vant til den type nærkontakt, hvor en voksen dame har fjeset i baken hennes. Så forstår jeg. Min mor holder på med fingrene.
Guden som går gjennom mitt liv, taler. Det er en stemme som ikke er min. Noe av det beste i livet er å stikke nesen i baken på en ung pike. Stein, er det deg? Øy? Øy? Nei, jeg vet ikke. Jeg har møtt to guder. Odin og ham. Begge har forsvart meg mot vaksinene.
«Jenter, se på meg,» sier Randgrid og gjør en enkel gest med hånden. Straks vendes alle ansikter til de knelende feene i hennes retning. De tilnærmede feene er for opptatt til å merke noe.
«Sikker på at de ikke er under lavalderen?»
Lavalderen, ja. Den har blitt senket både en og to ganger etter at Norge tapte grensekrigen mot Russland.
Iselin kommer frem fra sitt intime oppholdssted.
«Jeg visste ikke at du var slik ei kjedelig fitte.»
«Det er jeg heller ikke. Men jeg trenger mine terner i natt. Alle av dem.»
«Åh, en eller tre kan du vel unnvære. Ingenting kan stoppe meg når jeg kjenner smaken av ungfitte.»
Iselin skal til å dykke tilbake til ungpikerumpene, men stanses i siste liten.
«Nei.»
«Si meg, forsøker du å provosere meg? Ikke vekk mitt raseri.»
De fremoverbøyde feene ser nå innstendig på Randgrid. Alle de andre feene har fortsatt vendt ansiktene i hennes retning, som en militær orden Mithrassoldater, bare at alle er hunkjønn.
«Jenter, se på meg,» sier Iselin, og straks ordene er ytret, vendes alle ansikter i hennes retning.
«Nei, se på meg,» sier Rangrid. Ungpikeblikkene svinger tilbake.
I mellomtiden ordner og danderer min mor bekledningen til sine intimitetspartnere, og får dem til å reise seg. Løfter haken deres etter tur, og ser dem i øynene med sitt kalde, kalde blikk.
«Jeg er på langt nær ferdig med dere to. Det håper jeg dere forstår.»
Sølvkronefeen og fargebøylefeen neier pent, og slippes fri for å ta plass blant sine søstre. Ser forvirret i retning Randgrid. Min mor tar langsomt sete, og et velvitende smil rører ved leppene hennes.
«Pannen mot bakken. Nå.»
Blant rasling og sus settes feene i virksomhet. Skyndsomt iler samtlige bort til min mors sete, og der, etter tur, strekker de ut sine armer, bøyer hodet mot plattingen og lar sine smekre bakender løftes.
Det går opp for meg at Randgrid har spent ut sitt fulle vingespenn, som blafres innbydende og skaper et dragende luftsus der i lyset av lokkende fargeglimt.
«Mine terner, mine terner, kom til meg!»
Det som være de yngste av feene, den mildrosa og hun med bukkehorn, reagerer umiddelbart, og reiser seg for å løpe mot Randgrid. Berit kommer etter og tar dem om armen, og fører dem tilbake på plass. Alle andre blir liggende pal, og Berit gjennopptar selv sin submissive positur.
«Det var en fin maktdemonstrasjon. Du tar jentene mine fra meg.»
«Det gjør jeg.»
«Men du glemmer en ting.»
«Hva da?»
«Jeg har sønnen din.»
«Det kan forandre seg. Sønn, kom hit.»
Jeg nølte bare et øyeblikk for lenge. Det var nok til at Rangrid kunne feste grepet om meg, og legge leppene inntil øret med den mildeste stemme jeg har hørt.
«Bli hos meg. Bli.»
All kraft glir ut av kroppen min, og jeg kollapser inn i armene hennes.
«Får jeg ham tilbake hvis jeg gir deg en fe?»
«Nei.»
«Ti?»
«Nei.»
«Så la oss forhandle.»
Endelig har jeg gjenvunnet litt av førligheten.
«Jeg synes ikke vi skal …»
Rangrid smiler. Hvor hun har fått tak i den, vet jeg ikke, men hun fester en teipbit over munnen min.
«Når kvinnen taler, tier mannen. Forstått?»
Hun løsner på teipbiten.
«Jeg t ….»
Teitbiten festes. Brutalt gripes hodet mitt, og jeg presses ned, langt ned, forbi favnen og lårene hennes, helt ned til plattingen. Kjolen slår på plass over synsfeltet og hun sprer bena, så jeg i knelende tilstand blir liggende og stirre rett inn i et nøttebrunt kjønn. Duften av kvinnelighet er overveldende, og jeg må ta det innover meg, nå som jeg bare kan puste gjennom nesen. Bortsett fra denne sanselige overveldelsen, lytter jeg så godt jeg kan til stemmene deres.
«Du har tenkt det, har du ikke?»
«Selvsagt har jeg tenkt det. Ser det ut som jeg har 80 IQ?»
«Det var du som lærte meg det, tilbake i Texas. Det som vites, må utøves, ellers er det verdiløst. Iselin, har du gått tilbake på dine verdier?»
«Jeg tenkte det skulle skje på et senere tidspunkt. Litt mer forberedelse, litt mer modenhet.»
«Jeg tenker det skal skje nå.»
«Jasså.»
«Han blir slapp bare jeg rører ved ham? Har du gjort noe?»
«Nei, jeg fikk ham sånn.»
«Opprørsk, likevel underdanig. Reddsomhet til tross, modig nok til å sette seg opp mot kreftene. Dels bølle, dels poet, med en distinkt amoralsk disposisjon. Mange kommer til å elske det.»
«Jeg må fortsatt ha noe.»
«Iselin, ikke vær barnslig. Ternene mine kommer til å være opptatt. Det vet du jo.»
«Hva tilbyr du?»
«Jeg tilbyr meg selv.»
«Deg selv …?»
«Ja.»
«I så fall godtar jeg det.»
Kjolekanten løftes, og jeg mottar et sus av natteluft.
«Vil du komme frem?»
Jeg nikker innstendig.
«Synd for deg, for det får du ikke.»
Kjolen smeller på plass. Etter at den hånlige latteren har trillet en stund, trekkes jeg opp til Randgrids omfavnelse. Der oppe fjerner hun teipbiten, og stryker meg varsomt over håret.
«Din mor,» hvisker hun, «gå til henne nå.»
Som ved en russisk fangeuveksling skrider jeg forbi de knelende skikkelser, baken og vingene det høyeste punkt på deres underkastede kropper. Straks min mor griper fatt i meg, tramper hun i plattingen, og alle feene løper hastig tilbake til kilden, sin fegudmor. På avstand kan jeg betrakte skuet. De kringsetter henne i en hengiven ring, ansiktene løftet, hendene klamrende som rekker til.
«Så, så, mine terner. Vi kan ikke holdes lenge fra hverandre. Det vet dere jo.»
Haker løftes, hoder klappes, trøst blir gitt, især til mildrosafeen og bukkehornet. Hva meg vedrører … Når blondiner møtes, kan tyngden av sollys støte sammen hardt. Jeg finner dominante hender og et isblått blikk.
«Det overrrasker meg ikke at du er troløs. Det overrasker meg heller ikke at du lot deg manipulere av den ….»
«Ja, hva skulle du til å si …?»
«Ingenting!» smiler Iselin til sin motpart. «I alle tilfeller, jeg tenker jeg tar kvelden nå. Jeg overlater til min sønn å ta min posisjon, og være fekonge, for en stund.»
«God natt, Iselin,» sier Randgrid.
«God natt, Iselin!» erklærer feene unisont.
Min mor reiser seg. Romsterer hånden gjennom håret, og kysser meg.
«Din rumpe. I mitt sete. Dette blir vel spennende.»
«Åh, det er jeg sikker på,» sier Randgrid.
Min mor forlater stedet. Tilbake er kun Randgrid, og urovekkende blikk fra tolv skapninger, som har vokst med natten og alkoholen.
Ånei ... han kjempet så hardt, så hardt ....