Hagen av lys og mørke - del 24

Full av bange anelser søker jeg tilflukt hos min mor. Jeg kunne like gjerne spart meg bryet. Øynene hennes er sløret under pikens oppmerksomhet, som nå har avdekket begge kvinnebryst og har det ene utplassert i sin munn.

«Du kan ikke la henne gjøre det mot meg. Ikke foran jentene. Det vil ydmyke meg fullstendig.»

Iselin slutter armen om pikens hode, som for å sikre den påtrengende hengivenhet hun er mottaker av.

«Kan du snakke med henne selv?»

«Jo.»

«Så kom deg vekk fra meg!»

Iselin løfter foten og langer ut. Det er bare så vidt jeg rekker å trå til side for sparket. Jeg tenker ikke. Jeg taler, slik skjellsordene jeg har brukt mot hunkjønn har pleid å være.

«Din forpulte hore.»

Iselin dytter piken fra seg. Nå ser to barbrystete kvinneskapninger på meg. Den ene undrende og meget ung, den andre har et slangeansikt.

«Si det til meg bare en gang til.»

«Jeg …»

«Prøv.»

Jeg snur meg og går mot Randgrid. Bedre en uviss skjebne enn den djevel som er sikker. Hun har for så vidt ventet meg. Straks jeg nærmer meg hennes personlige rom, setter hun i et glefs som jeg spretter unna for. Dragningen er magnetisk. Igjen nærmer jeg meg prøvende, og må trekke meg tilbake for søkende tenner. Ved tredje forsøk finner hun buksehempen og trekker meg til seg.

«Jeg skulle til å si at jeg ikke biter, men det er jo stygt å lyve.»

«Hør. Jeg kan ikke la deg rise meg. Du vet, personlig verdighet.»

«Vi gjør vel ikke noe du selv ikke vil. Hmm?» sier hun og knepper rolig opp en og en knapp på skjorten. Plutselig må jeg gispe, idet noe vått og kjølig treffer like over navlen. Det er spesielt å ha det brune håret hennes, tilhørende en langt eldre person, bevege seg selvsikkert langs overkroppen. Da hun ankommer mellom brystet, klamper armene mine på automatikk sammen. Der skviser jeg henne hardt fast, og må uforvarende stønne. Hun holder seg i ro mot brystet mitt en stund.

«Jomfruhyl allerede? Så spennende!» sier hun da hun kommer frem. Smiler mellom de brune flekkene på ansiktet. Fingrene er på vei et langt mer intimt sted. Hun har alt løsnet hempen på buksen, som brått og kontant trekkes ned. På buksens nedferd treffer noe henne rett i ansiktet, så hun må rope ut i overraskelse. Gjenvinner snart nok fatningen, og slutter elegant fingrene om penisen min.

«Unnskyld.»

«En etnisk norsk gutt ber aldri om unnskyldning for kroppen sin eller noe han måtte føle.»

Under nedsenkede øyenlokk betrakter hun det dunkende hodet med fornøyelse. Legger nesen helt inntil, og blåser. Den kjølige strålen luft gjør at jeg er redd for at det skal gå for meg der og da. Randgrid drar tankefullt i meg en stund. I bakgrunnen har feene tatt til med sin egen dans. De tar hverandre i hendene og dreier rundt, ubekymret av synet av hva vi holder på med.

Ungdom er kjærlighetens sesong,

kjærlighet er så vår plikt,

hun alene som bruker det,

fortjener vel sin skjønnhet.

La oss være lystige,

nå som vi kan,

skjønnhet er en blomst, i forvitrelse foraktet.

Ungdom er kjærlighetens sesong,

kjærlighet er så vår plikt

La oss drikke og leke i dag,

vår er ikke morgendagen.

Kjærlighet med ungdom flyr hurtig vekk,

alderdom er bare sorgen.

Dans og syng,

tiden er på vinger,

livet kjenner aldri vårens gjenkomst.

La oss drikke og leke i dag,

vår er ikke morgendagen.

De danser og spinner med fargerike bånd i håret. Gir seg selv evig liv gjennom øyeblikket. Glem Jesus. Han er for sveklinger og perverse ørkeninnvånere. Man kunne like gjerne bo på en søppelhaug ved å holde seg inne med de meningene der.

«Nå skal vi skrive litt,» sier Randgrid. «Vet du hvordan?»

Jeg åpner munnen for å svare. Rekker det ikke, fordi hun løfter penishodet til munnen, og kysser. Våtheten får en lynstråle til å feste seg permanent i roten. Hun legger hodet på pannen.

«Hva er første bokstav i navnet ditt?»

«Det er … det er L.»

Hun tegner en stor ‘L’ fra pannen og ned med sitt eget spytt, og avslutter ved haken, der hodet glipper fri og svinger til side.

«De neste bokstavene tar du,» sier hun, og kysser penisen min påny.

Så jeg skriver. Mellom hver bokstav mottar jeg et kyss. YSALV. På kryss og tvers av ansiktet hennes går tegningen i fukt. Y er en strek over nesen først, og hodet må løftes for å avslutte. Strykende slangeaktig med S. A begynner og avslutter ved munnvikene, før streken kommer på tvers under øynene. En ny L, bare utført av meg. Seierende V markeres fra panne til panne etter en skarp vinkel.

«Nå eier du meg.»

Hun klemmer hendene til rundt baken. Den stryker hun trøstende og varlig.

Et urgammelt instinkt har slått inn, og jeg dunker penisen min autorativt mot Randgrids panne. Det er derfor konger bærer scepter. Jeg ser etter muligheter. Vil det være mulig å smette den inn i munnen hennes med en eneste gang? Vil hun la meg gjøre det?

Svaret blir meg gitt, men ikke på måten jeg ventet det.

«Du vet, alfabetet er en semittisk oppfinnelse og derfor ikke gyldig. Du måtte ha brukt runeskrift for at båndet skal bli magisk. Så derfor …» Hurtig som en jaktende øyenstikker har hun grepet nakken min. Det er ikke motstand i kroppen min. «Eier jeg deg.» Nådeløst presses jeg ned i hennes kjolekledde favn. Penisen min forsvinner et sted mellom lårene, hvor den omsluttes av mykt tøystoff.

«Det er jeg som er forvalteren av seier på slagmarken!» sier hun og løfter hårbørsten som et våpen. Det ydmykende i stillingen forsterkes bare av at baken er hevet over resten av kroppen.

Det ender brutalt. Langt mer brutalt enn det hun utførte med hårbøylefeen, og verre enn noen forelder har gjort mot et barn, med mindre det var snakk om rent hat. Hva dette er vet jeg ikke, men børsten svinges med full makt. Sammenstøtene ljomer mot baken min og får huden til å vibrere i smerte. Jeg stønner, protesterer og skriker, uten at det har noen effekt annet enn å kanskje forsterke anslagene. Jeg ender som hårbøyefeen, og må klamre meg fast til Randgrids lår. Det gjør så vondt at jeg glemmer tanken på tilskuere og en allstedsnærværende ydmykelse. Stormen av det som ikke er frøkenslag, men fegudmorslag, stiger til et rasende crescendo. Smerten økes til den virker utålelig … og løsner. Jeg åpner munnen og skriker … i den sterkeste utløsning jeg noensinne har hatt. Det varer og varer, mens jeg rugger og skyter det jeg har innenfor de sammenklemte lårene. Randgrid merker det og tar en liten pause for å vende seg mot tilskuerne og le. Da jeg vipper ned og blir hengende utmattet på ansiktet, avslutter hun seansen med noen nye byger tuktende slag. Rundjulingen får sin logiske ende over min ende, idet et spesielt voldsomt slag knekker skaftet på hårbørsten og sender den flyvende inn i natten.

«Kom deg opp. Si takk.»

Hun kaster meg av, som en hest ville gjort rytteren. Jeg lander på en mishandlet bak, og greier bare så vidt å reise meg.

«T-t-takk.»

Først nå går det opp for meg at jeg må dekke meg. Buksen er et sted der nede, så den drar jeg på. Skjorten er åpen og henger og slenger om brystet.

Randgrid reiser seg foran det bivånenede publikum, og løfter frem folden i sin purpurkjole for alle å se, hvor jeg har etterlatt så mye sæd at det ser ut som noen har knust ti egg der inne med knyttneven.

«Kveldens første tributt! Et æresmerke!

Applausen runger som ved en sceneforestilling.

«Og …» Randgrid snur seg. Ved baken hennes er det tydelig å se at den samme sæden har flommet igjennom minst to lag med stoff. «Både foran og bak. Dette skal jeg beholde natten igjennom, som en påminnelse!»

Applausen fortsetter. Jeg må simpelthen se. Blant de applauderende er min mor, og Kajsa, og Berit. Alle er de deltakere. Alle er de del av samme galskap. Hva med meg? Ikke bare er jeg del av galskapen. Jeg var høydepunktet.

«Du ville dette, Lysalv,» sier Randgrid og blunker. «Og de ville vel le seg i hjel på stasjonen hvis du sendte inn en anmeldelse.»

«Saken er henlagt,» sier Berit med tilgjort politimannsstemme.

«På bevisets stilling,» sier Line. «Nemlig rumpa hans høyt til værs!»

Hysteriet og pikelatteren fortsetter å trille i lang tid, der i hagen, stedet mellom lys og mørke, hvor kaos har gjort sin inntogsmarsj og nå råder, farlig, besnærende og stor. En tanke har slått rotfeste, fordi den er sann, og skal følge meg hele livet, tilslutt med gjerningens kraft: Den beste sex er et offentlig anliggende.

Verden blir mer spennende når du gir slipp på "følelser" og "meninger."

Can′t conform to a standard mould

Can't resist telling what must be told

All the wonders left to behold

All the glories of the brave and the bold