Hagen av lys og mørke - del 22

Stillhet ved bollen, bortsett fra smatt og jenteslikk. La meg tilstå en annen ting. Jeg har aldri kjent et øyeblikks ro, og min grunnfølelse er kun kvernende disharmoni. Alkohol er noe av det eneste som hjelper. Mer, drikkingen åpner porter i hodet mitt, som vedblir lenge etter at rusen er forbi. En melkehvit hinne rundt hjernen, som får meg til å åpne munnen, til å fråde, til å tenke på døden, bare med lyst. Derfor må jeg sikre meg noen siste kopper før søtbollen er uttømt. Få rusen til å vare, den eneste stund hvor jeg kjenner fred. Damene har samme forsett, selv om de nok har sine egne grunner, sin egen lidelse å tenke på. Så vi skrider forbi samlet jenteflokk, og hever de siste vellfylte beger. Fe-skapningene løfter momentært sine ansikter mot oss, men kjenner rangordenen. Hva kan jeg si? Verden må ha doblet seg når du ser dobbelt. Snart er feene redusert til å stikke sine ansikter ned i bollen og bare slikke.

«Slike grådige insekter,» sier Randgrid. «Med lange rullesnabler og skrikende mager. Lysalv!»

Jeg spretter på bena som en soldat, dessverre noe sjanglende.

«Sørg for at jentene mine ikke mangler noe.»

«Javel, besørgerske av velet og veet!» erklærer jeg, slår hånden for brystet, og bukker.

«Tre flasker mjød tilbake, var det ikke?» spør Iselin.

«Jo.»

Minnet hennes er sannelig formidabelt. Men så er det jo hun som er et matematisk geni.

«Men ingen champagne. Nåvel. Jeg har litt Cava stående. To flasker. Du kan legge til det. Litt må det fortsatt sprudle. Hent også all annen hvitvin og rosevin, bortsett fra Liebfraumilch. Fra nå av må drikken bli tynnere, hvis pikene skal være skjenket i natt.»

«Hvorfor ikke Liebfraumilchen?»

«Fordi det er ikke naturlig at en kvinne er jomfru etter at hun har passert en viss alder.»

«Vi burde ha en gudinne av sex, ikke en jomfru,» legger Randgrid til.

«Jeeente!»

De voksne damene tar til med en ny fniserunde.

«Jeg tjener som alltid velvillig, men ingen kan tjene bortenfor sin evne. Hvem vil være bærehjelp?»

«Jeg kan.»

Det er selvsagt Berit. Jeg tømmer Torskoppen og går. Hun følger etter med en av pikene på slep.

Inne i stuen sklir barskapet opp for mitt scannede blikk.

«Herlig å være rik, er det ikke,» sier Berit.

«Ja.»

Vi leter i hver relevante seksjon. Jeg finner mjøddrikken. Jentene roter gjennom hvitvinsseksjonen. Det er jeg som må fortelle dem å holde seg unna Liebfraumilchmerket. Gudene kan ikke fornærmes i natt. Fangsten stables sammen øverst på benken. Vi forbereder oss på å bære, oss tre.

«Du er sterk som det der, likevel er du redd for jenter. Utrolig,» sier Berit.

«Du er utrolig.»

«Selvsagt er du bitter når jeg gjorde en 360 og kom opp bakfra.»

Smertelynet river gjennom hjernen. Det er mine fraser, som jeg lærte denne Torbjørn, som hun har knullet. Sannheten kan være et våpen, og nå langer jeg ut. Er lei av all denne omgåelsen.

«Han har denne frasen fra meg. Du har en elendig smak i menn. Kunne valgt noen som faktisk var intelligente, som meg.»

Hun tar et steg tilbake. Tannhjulene i den forræderske hjernen har ikke ennå prosessert hva jeg har sagt.

«Du vet, jeg har kjent mange psykopater og gærninger, men dere her tar sannelig kaka. Har aldri sett makan til oppførsel. Skulle tro dere tilhørte en sekt.»

«Vi er ikke …»

«Nå plukk opp flaskene og få fart på det. La oss få denne kvelden ferdig. Så får vi se hvem av oss som trekker det lengste strå.»

Jeg snur meg med favnen full, og etterlater de to jentende stirrende.

«Noen har alt plukket strået for deg,» hører jeg Berit hviske. Det er av disse vage hentydningene som kvinner bruker for å skape usikkerhet i menn, så det bestemmer jeg meg for å ignorere.

Som koppholder er selve akten mitt ansvar. Det er en underlig følelse å betraktes av alle mens jeg tømmer en og en flaske ned i bollen. Helt til randen, og ennå er noen flasker igjen. Mest hvitvin nå. Jeg hadde ikke noe å røre med, og rekker ikke engang tenke på det, før bollen blir stormet av talløse feer. De legger sine ansikter til kanten og slurper, i en krets av myke og små hoder. Min jobb her er gjort, og jeg vender meg og går. Registrerer at koppen min er tom. Snart, om ikke så lenge, vil sorgene ha kommet tilbake. Jeg har fått mer å tenke på i det siste.

Tranøy i kvinneform?