Hagen av lys og mørke - del 21

Nattestid ser porten vid … til mange ting. Jentene drikker og slikker koppene for hver nedtur i karet. Det er for dem en rotasjon av bevegelse, fra å sitte knelende ved drikkestedet, til å sitte knelende ved Randgrids fot. Krabbende går ferden, de små lubne hendene løftet søkende frem i natten, den mest taktile av alle virksomheter. Noen av dem krabber over meg til og med. Jeg blir veltet av en ansamling feer, som rett og slett bruker vekten av kroppene sine for å få det til. Noe forstyrrende skjer. En pike holder hodet mitt fast i fanget, mens de andre klemmer på ansiktet og får meg til å åpne munnen. Hurtig som en fluesnapper fanger en av jentene tungen min, og drar den ut av munnen. Kretsen av øyne betrakter intenst. Like etter blir jeg sluppet og forlatt. Det var noe til uforklarlig oppførsel.

Randgrid bivåner dem alle, og vender ansiktet langsomt fra side til side i sin bekreftelse av fellesskapet.

«Nå, mine barn, skal jeg fortelle dere en historie. Jeg vil at dere skal lytte, og lytte godt. Lysalv har gitt dere underholdning. Jeg vil ikke gjøre tilsvarende. Er redd kjolen flyr opp.»

«Er det så farlig da?» sier jeg.

«En dame må ta vare på sin verdighet,» sier hun. «Etterpå skal dere utspørres om historien. Er dere klare?»

«Vi er klare, vi,» sier jentene, og samler seg i en tettere sirkel. Randgrids historie tar til.

Dette hendte med min bror Olav. Han gikk inn på en låve hvor han fant en kjellerlem. Den åpnet han og fant at han stirret i et ufattelig dyp. Han ble så redd at han stengte, og la masse skrot og planker over, så ingen skulle finne det. En av hans venner, som heter Bjørn, kom inn, og merket hvor engstelig han var. Bjørn begynte å lete og slengte plankene til side. Han åpnet og ba min bror klyve ned. Olav nektet. Bjørn sa da at han skulle putte ham i hullet. Ting ble verre da en annen i venneflokken kom inn, nemlig Varg. Bjørn truet med å få Varg sparket fra jobben, dersom han ikke hjalp til. Varg begynte med det å gripe sin venn, og ville bryte armene hans bak ryggen. En tredjemann, en stor brande av en mann ved navnet Gaute, kom til situasjonen, og gikk straks løs på min bror, som nå kjempet for livet. Med harde slag og spark forsøkte han å tvinge Olav i retning hullet. Min bror forsvarte seg, og skadet fingrene med alle slagene han langet ut. Tilslutt fikk han tak i Bjørn, og sa at om han nå måtte ned i hullet, ville han ta Bjørn med seg. Bjørn trakk så en kniv, og rettet den mot hjertet til sin venn. Det var i det øyeblikk at alle frøs til, og de stoppet. Min bror vaklet ut av bygningen, fant en benk å sitte på, og der gråt han. Ingen vennskapsbånd ble brutt, men han våget seg aldri dit igjen.

Det var en spesiell historie. Jeg finner meg selv i en drømmeaktig tilstand. Alle jentene har lyttet til med åpne munner, og åpne er munnene deres fortsatt. Jeg ser bort til min mor, som jeg noen ganger gjør, og ser at hun sitter der med lukkede øyne.

«Nå, jenter. Hvorfor ville Bjørn ha min bror nede i det hullet?»

«For å utforske, men han var redd for å gjøre det selv!»

«For å pine og plage ham!»

«Fordi han kjedet seg!»

«Kanskje, kanskje … Hva sier filosofene?»

«Dette er åpenlyst et tilfelle av Viljen til makt i virksomhet,» sier min mor. «Han ville ha makt over din bror, og makt over selv hans venner, og ved å få dem til å gjøre noe som man vanligvis ikke gjør, viste han den makten enda mer. Og de andre adlød da.»

Det snakket der igjen. Jeg er nå ikke så sikker. Kan virkelig hele verden, all fortid og enhver fremtid, defineres av et eneste prinsipp?

«Hva med deg, Lysalv?»

«Min mor tar feil, fordi hun retter oppmerksomheten mot den tomsingen Olav. Det handlet aldri om han, eller noen relasjon mellom de tilstede. Nei. Det handlet om hullet.»

«Forklar.»

«Hullet hadde en eller annen dragning, fordi det var ukjent. Ingen visste hva som var der nede. Bjørn ville utforske det og finne det ut, men våget det ikke selv. Med det viste han sin feighet. Den første forklaringen er alltid den beste. Jentene dine hadde altså rett i det de sa, og jeg er enige med dem.»

«Så interessant at vi kommer til motsatt konklusjon,» sier min mor. «Makt eller feighet.»

«Det beror jo på hvor vi retter oppmerksomheten, det,» sier jeg. «Mannen eller hullet.»

«Men i en ting tar du feil, sønn. Fordi om Bjørn hadde lyktes til å få Olav til å kravle ned i hullet, ville hullets hemmeligheter bli avdekket. Han var altså ikke feig, men viste sin makt. Faktoren er altså fortsatt makt, også om vi retter oppmerksomheten mot hullet.»

«Hvis noen forsøker å putte oss i et hull, dreper vi dem bare!» synger feene lystig. «Fordi ingen kan stå seg imot vår sverm og insektsskare, og ikke minst våre bloddryppende vingeslag!»

Randrgrid smiler vel nøyd til det.

«Kanskje var det Olav som var feig,» sier jeg. «Fordi ikke ville han utforske hullet, og ikke ville han ta avstand til sine venner, selv når de svek ham så.»

«Du har nølt mye, Lysalv,» sier Randgrid. «Slik en mann er, slik ser han.»

«Jeg er enig i min sønns tanke her,» sier Iselin. «Han var virkelig feig, og burde brutt alle vennskapsbånd.»

«Mor og sønn enes! Vel, dere er jo av samme stykke, iskalde innerst inne.»

«Hva er svaret! Hva er svaret!» synger feene. «Si oss det, du store mor!»

«Svaret er at det ikke er noe svar, i dette spørsmål, og i alle. Men verden vil stadig utspørre dere, og da skal dere gi deres fortolkning, som er deres egen og kommer fra dere selv.»

Jeg liker det svaret best. Egenvilje og den åpne mulighet. Selv om min mor opererer med en kald logikk, som hennes matematiske hjerne ad nødvendighet må gjøre, liker jeg min og jentenes fortolkning best, en anrettelse mot eventyret og ikke så mye tviholding på menneskelige relasjoner. Interessant at Randgrid mener at jeg er kald innerst inne. At min mor er det kan jeg vedgå, men hva er det hun har sett i meg?

For i Skiringssal .... ER VI ALLE VENNER!