Hagen av lys og mørke - del 20

Etter hvert dukker fargebøylefeen opp og overreker Randgrid den forespurte hårbørste. Neier pent, som en kan vente. Randgrid trekker piken til seg og begynner å romstere der under ballettkjolen. Rosa undertøy røskes brutalt ned og slenges på plattingen. Dronningen i fiolettens skrud klapper seg autorativt på fanget.

«Ta plass.»

«Men jeg har jo ikke gjort noe,» klager feen. «Rørte ikke bollen, som du sa. Har ikke stjålet fra dem, som du også sa.»

«Har du hørt om forkjøpskrig?» sier Randgrid. «Et land bombes flatt, fordi de kan tenkes å prøve seg på noe.»

«Men jeg …»

«Du kan betrakte dette som en form for forkjøpskrig.»

Pikens øyne flakker, og selv med hendene lydig foldet i fanget er det ikke fritt for at hun kaster blikk i retning flukten.

«Løpe, vil du? Har du noen anelse om hvor mye jeg vil straffe deg da?»

Uten utveier finnes kun overgivelse hvis du står i verden uten stridsmidler. Feen klyver opp på fegudsmor fang og holder seg anspent fast i låret hennes, idet kjolen flyr opp i virvlende skyer fintøy. Jeg blir nå forskremt vitne til at Randgrid utøver henne formidabel tukt på hennes nette lille rumpe. Klapsene fra børsten er kontinuerlige og veldig, veldig harde.

«Ai! Åh! Ai!» stønner feen. Randgrid gir seg ikke. Rumpen i hennes varetekt blir etter hvert meget rød, varmet under risets takt.

Jeg ser i min mors retning. Vet ikke helt hva jeg skal tro. Iselin betrakter begivenheten med fornøyelse i blikket. Jeg får vel slappe av og tillate meg det samme.

Tempoet blir litt lavere. Slagene desto hardere. Feen klemmer og slipper rundt låret hun holder seg fast i, og lar mer det, antakelig uforvarende, tuktmesteren vite hvordan det reageres på hvert intime sammenstøt. Randgrid avslutter med et drabelig slag. Feen slippes fri og kommer seg skjelvende på bena.

«Si takk.»

Feen neier yndig og pent, de lange øynenvipper nedslått i underdanighet.

«Takk.»

«Flett på deg trusa, jente.»

Feen blir opptatt med å bekle seg, jeg skulle til å si til en mer anstendig tilstand, men det turde være åpenbart at det anstendelige har forsvunnet for lenge siden.

«Si til de andre at kalleropet har gått ut.»

«Ja, store mor.»

Løpende trinn gjennom gresset fører feen fra vår midte.

Det varer ikke lenge. I det fjerne lyder lokkende kall og toner. En voldsom rasling og et stigende sus bringer feene til oss en etter en. Foran Rangrid presser de sine små panner mot plattingen. På små rekker og rader gir de den samme underkastelsen, vinge og bakende pekende i været, det samme. Litt forunderlig å se Berit, krigernatur eller ei, blant dem på den måten. Jeg er nesten for opptatt av dette overveldende scenespillet til å tenke koffert.

Deres dronning og fegudmor ser under nedsenkende øyenlokk på alle de små nattens insekter som har kommet til henne. Hun hever sin nese stolt.

«Lysalv. Hent barnekoppene som er i oppvaskmaskinen. Putt dem i et tørkle og ta dem med hit. Natten er i ferd med å nå sin høyde.»

Du kan si at jeg har en stridig natur. Kanskje. Instinktene forteller meg når jeg ikke skal mukke, og det er på deres bud at jeg hastig er på vei. Finner de fargerike koppene bak dekselet, hvor de for lengst har kjølnet, og lar dem tumle sammen ned i et stort håndkle. Begir meg tilbake som Espen Askeladd, med skjeppen over skulderen. Forstår jo hva koppene skal brukes til. Feene har satt seg lydig rundt bollen, idet en anvisende finger fra Rangrid får meg til å helle ut koppene foran dem, så de rasler og raser sammen i en liten haug.

«Drikk mine terner, drikk. Livet er godt, jeg er generøs. Alt er vel.»

For mine føtter kaster feene seg over barnekoppene med grådige, utstrakte hender. Snart har de alle samlet seg rundt søtbollen, hvor koppene nedsenkes og heves, for der å løftes til hungrig pikemunn. Blikkene de sender meg er vel onde. De måtte vel vente for lenge. Jeg setter meg og betrakter galskapen på avstand. Iveren rundt bollen er så stor at jentene av og til dytter hverandre unna. Fred er ikke å få. Ganske snart, en stemme får meg opp på bena.

«Lysalv. Du har holdt gjøglespill for oss dine overordnede, og det var ikke så ueffent bare det. Nå vil jeg at du skal gjøre det samme for jentene. Kom hit.»

Jeg nærmer meg Randgrids kommanderende hender, og blir grepet ved en buksehemp.

«Du skal bruke alt du har og ikke holde tilbake. Alle dine krefter og alt du kan. Gjør det, og du gjør meg glad.»

«Javel, gudinne i natten. Du tukterske av hver en bak, spesielt de unge.»

«Nettopp,» smiler Randgrid. Hun snur meg rundt og smekker meg over baken. «Nå, til verket.»

Så jeg vandrer ut blant pikene og løfter der på de små hakene deres. Rundt munnvikene renner strømmer med honning. Til og med nesene er merket av brygget.

«Se på meg. Drikk ferdig for en stund, og se på meg.»

Jeg nøler heller ikke med å tilnærme meg Berit og Kajsa på den måten. Begge får de den samme instruksen. Det er ikke bare min autoritet som er i virksomhet, selvsagt. Snart har samtlige små feer ansiktene løftet forventningfullt opp mot meg, fra sin knelende stilling.

Jeg har ikke forberedt noe, vet ikke noe. Reiset blikket mot en usett himmel og finner bare galskap. Denne galskapen taler tilbake. Jeg ser ham nå, denne Øy … Øy ….stein? av en annen tid. Våre liv er forbundet. Vår kraft er den samme. På tvers av tidsaldrene påvirker vi hverandre.

«Diktet kalles Vis natten i springende fargedrakt, erklærer jeg. «Og det er det jeg kommer til å gjøre. Dere jenter vet ikke om at jeg er turner, og …» Jeg ser bak meg. Må forsikre meg om at det er plass. Så skjer det. Jeg setter i et vanvittig ul og kaster meg tilbake i en baklengs salto. Et øyeblikk spinner natten, og bena smeller på plass, like sikkert som før. «Å leve uten hensikt, å danse uten grunn eller selv en grunn å stå på. Fri for frostrim, negerrytme, klagevers og beistets snøftende snusfornuft. Det er min tilværelse og du vet at farger er mitt leveblod.» messer jeg og svinger meg rundt, som i en sirkel av fiender som alle vil stikke kården i meg. Håret slenges etter. «Tilfeldig var fellen og tilfellet åpenlyst ikke. Gudene tok ham og etterlot meg drikkende alt hans arvesølv.» Jentene ser på meg med gapende munner. Jeg bestemmer meg for å snu på situasjonen, lager en trekant med armer og hodebunn, og står på hodet. Neser, øyne og munner skifter posisjon. «Verken tikkende årsak eller ljomende virkning. Uten forbannet fødsel eller velsignet ende. Det er Neros hedenske verden, for forfatningen var alltid til og kan derfor ikke mistes.» Styrken løfter hodebunnen vekk fra berøring med plattingen, og jeg tar til å vandre rundt på armene. «Jeg er lys som er uskapt, vandrende farlig over vannene. Skjærer gjennom fjellene, kastes tilbake av alt tomrom.» Jeg velter meg over til en ball og kommer rullende inn i flokken. Noen av jentene får et svare strev med å flytte seg. De ser på meg med vantro blikk. Så jeg kommer meg på bena og griper dem fatt. Kaster jentene rundt meg på løpende ferd. Noen av dem faller stønnende ned i mine fotefar. «De farger vi ser og den umoral vi opplever er begge meget stimulerende. Farger er alltid umoralske. Lik en farge kan jeg ikke skjule meg. Følende farger. Farger som ser.» Jeg setter i et ekstatisk gledesutbrudd, og kaster meg opp ned i luften. Der lander jeg på en arm. Styrken holder meg oppe. Bena spres for å holde balansen. Håret henger løst og fritt, som det skal gjøre, hos en mann. Et nytt frastøt, og jeg står på den andre armen. «Det du ser er det jeg mangler. Flyr for evig, fordi jeg faller.» Som for å understreke ordene tar plutselig styrken slutt, og jeg faller direkte på ansiktet under eget latteranfall. Derfra, liggende som et rovdyr, bykser jeg opp, bryter ut av sirkelen med piker og løper til Randgrid og kublikket som betrakter mørkt i natten. Der griper jeg tak i den magiske staven hun har plassert ved setet, og løfter det over hodet med begge hender. «Løft meg min tryllestav. Inntil hvelvingen kullkastes og tiden snur skal jeg danse denne dansen. Spinner oss en hvirvel av slør som spraker i gnist og med stjerne.» Der inne i krystallen tar lyset til å glimte og danse. Det er lyden av en stor Hiroshimadetonasjon, og lyset eksploderer rundt oss. Jeg peker staven mot Randgrid og faller til kne. Med det avsluttes mitt dikt.

Først etter lang stund hentes tryllestaven fra min hånd.

«Det var … bra. Noe slikt har jeg aldri sett før, og det har heller ikke pikene. Vi takker deg!»

Fra knestående hører jeg en rungende applaus fra en verden som fortsatt svimler.

«Dæven,» stønner jeg. «Dæven.»

«Jeg er stolt av deg, Øyvind,» sier Iselin.

Jeg trenger ikke å se på pikene for å forstå at de ser på meg med andre blikk, og fra nå av alltid skal gjøre det. Hvem ga meg dette? Odin og mannen jeg møtte i natten. Stein, var det? Nei, sannelig om jeg husker.

«Hva kan vi forstå filosofisk av dette?» spør Iselin.

Vaklende vandrer jeg til bollen og fyller Torskoppen. Sender pikeskaren kravlende unna det som etter hvert blir tordenskritt. Tørker meg om munnen før jeg taler.

«Jo, det skal jeg si deg. Mannlig følelse og mannlig irrasjonalitet er den sterkeste kraft i verden. Det er derfor Platon måtte ødelegge det. Han drepte mannen før han drepte kvinnen. Etter Platon har ingen egentlig vært menn ... bortsett fra meg, selvfølgelig.»

«Hvordan ble du så sterk? spør en pike undrende. Hun er for ung til å skjule kvinnenaturen.

«Det har en gud gitt meg.»

Vår helt har vist sin hemmelige styrke. Han er turner. Denne musikken er tematisk beslektet. Den er Dionysisk og livsbejaende, og viser en turner. Ingen tilfeldig sammenheng, selvfølgelig. Vi kaosinnvånere vil ha alt til å stå på hodet, spesielt for oss selv