Hagen av lys og mørke - del 2

En stund etter er jeg så heldig å få Kajsa på tomannshånd. Jeg kan like stimulanse og kaos, men noen ganger kan det være greit å unnslippe det som har vist seg å bli et drønnende pandemonium. Spesielt hvis det involverer ungehyl som skjærer meg like inn i hodet, og deres omsorgsgiveres endeløse fokus på trygghet og repetisjon. Variasjon er tingen i ett og alt. Hvis ikke er man en livs-mumie blitt, det er lite som skjer der nede i krypten, eller man er et barn som stadig må overstyres av en annens vilje, er det enn godt for deg, hvis du er et barn.

Jeg viser henne noen av de kule tingene jeg driver med. Generering av multimedia i holografisk 3D, kombinert med ljomende synth-musikk fra åttitallet. Jeg forteller henne om det mest grunnleggende i det å skrive. Der er spesifisitet viktig. Man kan si: ‘En penis går inn i ditt rumpehull.’ Ingen bryr seg om det. Hvis man heller sier: ‘En rynkete penis med en stor vorte på venstre vene går inn i ditt rumpehull,’ ja da blir folk engasjerte, fordi de, talt med bokstavene, kan kjenne det på den måten. Så ved å skrive kan man faktisk gjøre ting med folk. Jeg liker å torturere alle mine lesere så mye jeg kan.

Hun ler heldigvis av dette. Noen mennesker er underlig fintfølende og liker ikke hvordan jeg snakker. En annen ting som slår meg er at hun muligens har blitt utsatt for overgrep, så jeg burde vel egentlig ikke sagt det på den måten. Men hvis hun er opprørt eller sint på meg, viser hun det ikke.

«Jeg ville skrevet om folk som ruller ned en stor klippe,» sier hun, der hun har tatt plass ved min side i den store himmelsengen. Rommet mitt er like stort som mange oppholdsrom. Ikke bare det. Jeg har mange slike oppholdsrom, jeg mener rom.

«Spesifisitet, takk.»

Hun blunker litt forundret. Svaret kommer sent. «Hodestups og omkull, så hvert av bena i kroppen deres smadres.»

Jeg forstår jo at det er hva hun egentlig ønsker seg. Spørsmålet er bare hvem mot, og hva hun vil gjøre mot noen hun har et positivt forhold til, for vi alle har vel det. Greit nok at hun har Randgrid, men det er ikke akkurat en relasjon der de står på likefot. Vennskap er bare mulig med balanse.

Det er med det i tankene at jeg forteller at den eldgamle filmen Barry Lyndon er min favoritt, og at jeg vil at hun skal se den sammen med meg, fordi jeg tror hun vil like den. Regisøren heter vel noe som Stang Kube eller noe dritt.

«Tror du virkelig det?»

«Javisst,» sier jeg, løfter litt på det blonde håret hennes og lar det falle. Underlig nok synes hun ikke a rykke tilbake for noen form for fysisk innblanding, men jeg vil ikke være hjerterå nok til å bare bruke det til å klå på brystene hennes på direkten. Kvinner er slik: Det er handling. Konsekvensene kommer en del senere, men da i langt mer forsterket form enn hos en mann. Han slår deg gjerne bare på nesen om han er sur, og da har man i mitt tilfelle sluppet billig unna. Folk hisser seg gjerne opp når det gjelder meg, på den ene eller andre måten.

«Filmen viser at selv med tragedie og tap tilslutt, vil skjønnhet fortsatt finnes. Fordi man fortsatt kan være modig og edel.»

«Det tror ikke jeg.»

Ikke det, nei. Her er et arbeid som må gjøres. Men det er en oppgave jeg gjerne skulle likt å påbegynne. Mer enn det. Jeg vil avslutte den. Da må jeg i så fall finne ut mer.

«Øh, så åffer driver du og soser rundt med et barnetog og svekleri som det der?»

Så jeg får hele historien. Hun og nesten samtlige av jentene tilhører et lokalt barnehjem. Et sted preget av simple figurer med krøllete grått hår, sigarettpakken i en hånd, den andre dypt nede i bukselomma og med lua på snei. Kun en av dem, frøken rødtopp, har en faktisk familie, fordi hun er Randgrids tantebarn fra et noe komplisert hjem. Jeg forsøker å skjule at jeg er interessert i opplysninger om en av hennes venninner, og en frilynt en som sådan, men får i hvert fall med meg navnet. Berit, heter hun. Det legger jeg på mitt formidable minne, hvor opplysninger plasseres som i et ikke-lineært kvantekartotek. Der inne i arkivet tar det nå til å gløde og lyse i elektrodene, fordi Kajsa blir plutselig snakkesalig, og forteller om hvordan Randgrid, som jobber på en småpikeskole for velstående mennesker, ofte får i stand kombiaktiviteter også for de langt eldre jentene, selv om hun for dem bare er en slags vikar. Randgrid er tøff. Hun har beskyttet dem fra uønskede tilnærmelser fra både ansatte og ikke-ansatte. Hun har strenge regler, men er rettferdig, og hun er meget rundhåndet. Smått om senn har hun bygget opp en beskyttelsesring av tillit og forståelse for pikene hun holder så meget av. Det har nesten blitt en hel religion ut av det.

Jeg blunker litt for å ta innover meg alt dette. Randgrid er en offisell figur, men hun gjør sannelig mye uoffisielt.

«Du vet, jeg har også vokst opp på et barnehjem.»

«Du har jo moren din.»

«Nå ja, ikke da.»

«Hvordan var det der?»

«Vel, der lærte jeg stort sett å gi balle i alt.»

Noe sier meg at jeg ikke er spesielt god til å snakke med jenter.

«Du virker ikke imponert over vår fremviste affluens. Hvorfor ikke det?»

«Hva mener du?»

Huff, jeg snakker jo som i bøkene jeg leser, eller som i fantasien når jeg snakker med meg selv. «At vi er velstående.»

«Randgrid er like rik. Egentlig rikere enn dere. Og hun er så snill med oss.»

«Jeg vil gjerne forsøke å være like snill, men bare for deg.»

«Det er umulig. Du kan ikke overgå henne. Dette er forbudt å si, men jeg er med i noe som heter Sk …»

Samtalen vår har umerkelig, for henne, kanskje, men ikke for meg, ført henne ned og meg følgende etter, så nå benytter jeg muligheten og stjeler et kyss. Før så jeg ned på alle fra arbeiderklassen. Det var før jeg skjønte at jeg var en av dem. Middelklassen er forrædere og homoer. Overklassen er forrædere og degenererte. Man kunne skyte dem i hodet og fortsatt ikke gjort verden er stor nok tjeneste da siste patron var brukt.

Min tilnærmelse gjengjeldes ikke. Røde lepper møtes av mine, men øynene hennes stirrer bare tomt og oppgitt til taket. Hva er det jeg gjør galt? Jeg forstår det ikke. Så jeg legger hånden på kinnet hennes. Jeg forstår kanskje lite av alt dette her, men jeg prøver. Jeg har faktisk gitt det mitt alt, som jeg har gjort hele livet. For det meste vanket det slag og spark, samme hva jeg gjorde, og samme hva jeg prøvde. Nå er det som om hunkjønn gjør det samme, bare på en annen måte. Homo.

«Hvis jeg har krenket deg uten å forstå det, så var det aldri meningen,» sier jeg. «Med tiden skal finne deg og hente deg ut. Jeg er kanskje en brutal jævel som ikke respekterer noe, men det er nettopp derfor det er min oppgave.»

Tårene hennes renner igjen, akkurat som det skjedde midt blant gorillaflokken, jeg mener barneflokken. Alt jeg gjør har visst motsatt effekt enn det som er tiltenkt. Ikke rart at det å gi balle er min viktigste verdi. Det må den være, fordi akkurat nå er hjertet i ferd med å renne ut av brystet. Jeg kan ikke gråte med henne. Da vil det bli enda verre for det gråtende gullet jeg har fanget.

«Du snakker så mye. Du snakker så rart,» hikster hun.

«Jeg kan legge av meg den akademiske tonen om du vil det.»

Hulkene hennes stiger opp mot meg, høyere enn før.

Tror denne passer her