Hagen av lys og mørke - del 19

Returnerende til fellesskapets midtpunkt finner jeg setene tomme. Kun en enslig fe er tilbake. Frøkna med fargebøyler i håret, som på et tidspunkt befant seg med hodet godt plassert i fegudmors favn. Knelende stirrer hun nå lengselsfullt mot mjødbollen, og bare de allstedsnærværende ildfluene holder henne med selskap. De med har fattet viktigheten av gudedrikken. Nåja, det skal du jo være rasjonalist for ikke å fatte. Eller være som den gjengse nordmann … De som ga bort landet sitt fordi noen sa det.

«Jeg har privilegiet. Det har ikke du,» sier jeg og dypper sølvkruset like i bollen ned, og bikker hodet tilbake med et tilfreds stønn idet drikken søtner munnen. Mer! Mer av alt! Det er mitt bud. Nekter meg intet, tillater meg alt, kjennetegnet ved det store liv.

«Det betyr at jeg har alt å vinne, og du har alt å tape,» sier feen.

«For så vidt rett. Trellene taler, det er et trellespråk.»

«Du har ikke noe språk i det hele tatt for det som skal skje.»

En liten kverulant, det der. Selvsagt har jeg et språk. Jeg er Oratores, av de som taler, bare ikke en prest, men en skald. Visste du at kristne prester og keltiske bards var dødsfiender på et tidspunkt, fordi de kjempet om de samme ressurser og kongens gunst? Prestene vant, og med det ble verden fattigere. Det minner meg om at jeg burde drepe en prest en dag. Vel, allerede har jeg overfalt en prest. Som barn fikk jeg en snøball til å eksplodere over ansiktet til sognepresten idet han var på sin daglige spasertur. Stjernetreff. Det var for de gamle bardene! Krigere og poeter i ett, som det skal være, idealet til vikingene.

Nå husker jeg en tekst jeg en gang skrev:

Grunnen til at du tror på Gud™

Enkelt … Fordi du er en anspent kontrollfreak …

Du er en av de som vil kontrollere andre

Hvilket betyr at du tenker lineært

Du forlanger regler og barrierer og kategorier, du krever at alt skal plasseres trygt i en boks

Du føler deg truet av andres mulighet til å gjøre nøyaktig som de vil

Det gjør deg avsindig å se andre bryte dine forestilte regler … og selvsagt, hver eneste gang ender du opp frustrert. Når du, ytterligere nok en gang, forstår at du ikke får til å lage regler for alle oss andre

Du er en følger …

… Og det er ikke et kompliment

Du er ikke en fritenker

Du er ikke av den kreative typen

Du foretrekker hunder fremfor katter

Jeg vedder på at du HATER katter …

Og om du fant en kvinne til å ha sex med den patetiske ræva di (høyst usannsynlig) så ville hun ombestemme seg. Du tvinger jo regelskjemaet ditt på henne også

Javisst …

Du er ukul

Og ukule folk tror på gud

Men for helvete, er det meg selv jeg snakket om her? Hver bit av skrift er en tilståelse. Hvis jeg har tilstått til meg selv, må jeg gjøre botsgang for meg selv, og siden gi meg tilgivelse. Det er på tide å få seg fitte. Kvinnen representerer den eneste tilgivelse som er å finne, nemlig den ultimate bekreftelse. Alt annet er meningsløst, bortsett fra pupper, hofter, lår, og en spretten rumpe … og endeløst, bare endeløst med fitte. Ja, ja, misanten!

Plutselig blir jeg omfavnet bakfra. Det er Iselin. Samtidig løfter Randgrid bort en kvist fra håret.

«Savnet oss?» spør de.

Egentlig gjorde jeg ikke det.

«Intenst,» svarer jeg.

Feen får beskjed om å finne en hårbørste, og forsvinner raskt. Hva skal de med den midt på natten? Og selvsagt kunne de ikke hente den selv, når de først var borte.

Damene finner sete.

«Gi meg et dikt,» sier Randgrid.

«Igjen? Du krever mye.»

«En poet må fungere under press. Hva hvis en dronning krevde det og fikk deg halshugget hvis ikke.»

«Ærlig talt, vi lever ikke i en fantasyroman.»

«Som nå,» sier hun og smiler.

«En annen feil du gjør, sønn, er at du venter på det ideelle,» sier Iselin. «Legg fra deg tanken på det perfekte øyeblikk, fordi det ideelle finnes ikke.»

Press. Press fra alle hold. Så jeg får vel føye meg. Etter å ha svelget honning tankefullt, graver jeg i minnet.

«Det må bli på engelsk denne gangen. Jeg kaller diktet The Goblin Poem.»

Jeg vet en ting eller to om det performative. Så jeg vil ikke fremføre sittende med bena i kors. Da jeg reiser meg, kjenner jeg hvordan plankene virker ustø under bena. Brått hopper jeg så høyt jeg kan, og spinner hele veien rundt på nedferden. Plankene treffes med et dunk. Føttene har landet nøyaktig hvor de var.

In shadows I lurk, with a mischievous grin,

Small and sly, causing trouble within.

My ears are pointed, my eyes gleam at night,

In tales of old, I’m a trickster’s delight.

Jeg bukker. Først mot Iselin, så mot Randgrid. Damene klapper. Etterpå ser jeg at Randgrid blir sittende og tenke med hånden under haken.

«Javisst. Jeg liker det.»

«Takk, fegudmor. Det betyr mye.»

«Som lønn skal du få høre en hemmelighet.»

«Din gunst er alldeles overveldende, gudinne.»

«Det du ikke vet er at i natt er jeg ulven, og du, du er et lam.»

Øynene betrakter med intensitet. Brått setter hun i et glefs, noe som får meg til å skvette.

«Jeg kommer til å sette tennene i deg, du vesle. Fordi du har allerede provosert meg mer enn du tror.»

«Ikke skrem barna,» sier Iselin.

Milde himmel så morsomme de er.

Hvis du tvilte, tvil ei mer. Jeg har gått i barndommen