Hagen av lys og mørke - del 18

Fullmånenatten er myk og vakker og av stjerner besatt, og det gjør min lidelse større, slik jeg ønsker det. Hvis jeg skulle falle og tape, la det bli ekstatisk lidelse. La meg gråte og rase! Nordmenn er et snusrasjonalistisk folkeslag, og nekter seg enhver følelse med mindre den er sosialt godkjent eller innenfor en innsnevret rasjonell definisjon, og det er deres store feil. Ikke rart de har sår på sjelen, og at gudinnen Psyke har flyktet, erstattet av en jødegud. Sånn er ikke jeg. Sånn vil jeg ikke være. Jeg nekter meg ingenting, meg som verden har nektet så mye. Hvorfor skulle jeg? Jeg akter ikke å forhandle om mine følelser, eller få definert min fortvilelse, bare for å passe inn i kategoriskjeamet til en eller annen svekling, så han kan kjenne seg trygg innenfor et eller annet selv-refererende system, noe som er definisjonen på galskap. Forstand, jeg forbanner det. Fornuft, jeg forlater det. Formål? Av slaget har jeg aldri hatt.

Derfor har jeg gått i blinde inn i vegetasjonen, og derfor klyver jeg opp blant grenene, for å få fred, for å individuere. Ned med alle forbannede kollektiv, også denne. Jeg er meg og ikke deg. Mine følelser og tanker matcher ikke dem. Til det var jeg alt for edel. Hvorfor tror du gullet må holde seg skjult, der iblant grusen? Hjertet mitt har stupt for mange ganger, til det flyter, til det begynte å fly, og nå, sittende på en gren, løfter jeg hodet og tar inn frihetens første åndedrag. Jeg har forlatt alle andre mennesker, og er meg selv, endelig. Frigjort, som en fugl falt fra redet, gjennom sorg.

Øverst i trekronen får jeg øye på to feer som ser ned på meg i undring fra skiven av fullmånen. Øynene deres er skråstilte og alveaktige, ansiktene korte og katteaktige, litt som Nathalie Dormer da hun var ung, eller skapninger skjermet av urtidens mystikk, slik vi alle burde være for å forbli udefinerbare. Noe bark faller, fordi de griper så hardt.

«Dette er vår verden! Du kan ikke være her! Kom deg ned! Kom deg ned!»

Silhuettene deres tar til å kravle i min retning, opp ned og med ansiktene først. De strekker seg frem og søker, insektvingene deres dannende truende former, barneaktige hender strukket frem. Der ser ut som de kravler like ut av månen. Jeg svarer ikke, men forsøker å unngå dem, fordi jeg vil at dette skal være min verden også. Så rundt stammen svinger jeg meg, mens feene følger etter, de skråstilte øynene søkende og lysende med begjær. De små nesene snusende etter meg i natten. Tilslutt, når et nytt sett med grener uteblir, og de kommer for nære, gjør jeg et sprang, og befinner meg knitrende i en ny trekrone

«Han er i grenene! Han er i grenene!»

Det er flere feer. De er overalt. Ansiktene deres stikker frem fra hver trestamme. Nedenfra og ovenfra kommer de. Kamuflert med løv eller innhyllet i stjerner. Langs skogbunnen foregår en drivende jakt fra raslende, bare føtter. Men en ting har de ikke påberegnet, og det er hvor sterk jeg er, og hvordan dette er det domene min rase ble født inn i. Nye sprang, noen i blinde rett inn i nattemørket. Hender og føtter finner alltid grep rundt en stamme, eller armene svinger meg langsetter et sett med grener. Jeg omgår og unngår, unnflyr og skyr, så jakten varer lenge. Jeg kan høre deres kallerop, merke deres begjær, og jeg er rask i natten. Nå skyter jeg fart, farer opp trestammene til de høyeste kroner for å nå månen. Noen ganger er det så vidt ikke nappende hender får fatt i meg. Det er ingen tvil i mitt hjerte om at de vil kaste meg ned, får de muligheten. Fra andre trekroner speides det, og stammen jeg befinner meg på, omsirkles av en krypende kongregasjon som beveger seg oppover i en stigende, vinget spiral. I siste øyeblikk kaster jeg meg inn i natten atter. Finner et grep, som glipper, og jeg faller inn i en gren, som knekker, til en lav gren jeg endelig kan holde fast i, noe fortumlet, fordi jeg har foretatt en avsindig tumleferd i min flukt. Det er for sent. Noen fra bakken har fått fatt i meg, og flere kommer til.

«Jada! Jada! Jeg slipper!»

Så jeg slipper tak og lander i en sirkel av de katteaktige bevingende, som stadig vokser i antall, nå som greninnvånerne kommer ned i knitringen og brakingen fra fallende småkvist og virvlende skyer løv.

«Du er vår! Du er vår!» synger de. «Vi har fanget oss en mann, og med han kan vi gjøre hva vi vil!»

Frekke hender griper, og jeg forstår at de forsøker å få meg ned i bakken. Det vil jeg ikke ha noe av. Så jeg dytter tilbake og slår hendene deres vekk. De gir seg ikke.

Det mine små venninner glemmer, er at de verken har huggtenner, klør eller horn, og at jeg er en mann. De har ikke noe særlig til våpen å bruke, mens jeg har vilje og muskler og ungdommens kraft. Så jeg river meg fri og bykser ut av sirkelen.

«Dette er mot reglene!» klager en spesielt aggressiv fe.

«Og hva slags regler er det?» spør jeg, mens jeg tar imot hennes utstrakte søkende hender. Jeg bruker momentum mot henne, drar henne til meg og bøyer henne frem. Vipper opp ballkjolen for å avdekke en avrundet rumpe bak en rosa true, og gir henne noen drabelige slag med flathånden. Det er tilfredstillende å kjenne sammenstøtene forplante seg gjennom den myke huden. Hun setter i et pikeskrik, og høster hjelpen fra sine medsammensvorne, som kommer stormende til og frir henne fra min barbariske omfavnelse. De gir seg fortsatt ikke, og sirkelen omkring meg er ikke brutt, den har bare blitt videre. Stadig angriper de og gjør utfall, og svinger unna sine hofter hver gang jeg vil gi rumpene deres et slag. Anslagene kommer fra hver retning, og jeg får et svare strev med å forsvare meg. Hendene deres søker og napper. Noen forsøker å bite når fingrene mine kommer for nær.

«Det er regelen! Det er regelen! Du er vår nå! Overgi deg eller ta følgene!»

«Jeg bryr meg ikke om noen regler! Ikke er dere sterke nok til å vinne!»

«Da er du en dåre! En dåre, sier vi! Ser du ikke at alle er festet til et bånd!»

«Det ser jeg ikke!»

Problemet med en for vid løke, og en sirkel som er skremt og drevet bort, er at det kan finnes en åpning, og av slaget er jeg ekspert i å bruke. Jeg ser mitt snitt et sted de ikke har dekket, gjør en finte og løper i den retningen. De setter i frustrerte skrik da de forstår at jeg slipper unna. Ikke er de raske nok til å ta meg igjen heller. Litt for brede hofter sørger for det, hunkjønnets handicap, båren av deres barnefødene kraft.

«Nå blir det bare verre!» roper kollektivet. «For gjelden må bli betalt! Vi fanget deg, og derfor eier vi deg, og gjelden må betales!»

«Lykke til med å kreve den inn!» stønner jeg, alt idet jeg jogger. På vei ut av skogholtet passerer jeg huskene. Der har to feer krøpet inntil min veltede torskopp, og med ansiktene sammen veksler de på å slikke i seg innholdet. Tunger og lepper spiller over det nektede honningbrygg. Allerede er det så jeg kan se dem vokse og næres, bli til noe annet i nattens mulm. Hastig griper jeg koppen på min ferd, og ser deres rasende åssyn idet stedet forlates. I meg bor en visshet. Dette vil jeg ikke tilgis, og det vil bli en følge, men jeg vet ikke når og hva.

Denne sangen var gripende for meg da jeg var 18. Det viser at jeg alltid var en irrasjonalist og romantiker. Siden ble jeg dekadent, og gal