Hagen av lys og mørke - del 17

I tråd med en hvileløs natur sirkler jeg motstanden. Måler med blikket, og flytter føttene i en ujevn rytme. Jeg kan nesten ingenting om finter og utfall som en kickbokser, men folk vet omtrent ingenting om meg heller, og det gjelder å holde et psykologisk overtak. Overraskende mange lar seg sette ut av det ukjente og uberegnelige, stedene jeg og huggorm trives. Kanskje litt søkt å bruke slik fremferd mot en jente. På den annen side er nok Berit i besittelse av en mannssjel. Hvem, om ikke henne, er vel ikke fanget i feil kropp? Hun burde vært en keltisk kriger, og om livet ble kort eller langt, ville hun vært mer lykkelig de stedene der jernet faller og blodet, gjerne romersk, spruter veggimellom. Allerede kan jeg kjenne dragningen fra en artsvilje, og vet at hun har kjent det samme.

Min iscenesettelse får ikke ønsket effekt. Berit dreier og følger meg med øynene. Mer, hun har fornøyelse i blikket. Ikke bare er hun tøff, hun er fryktløs og tar alt som underholdning. Da jeg forstår hvilken formidabel motstander jeg har med å gjøre, slår frykten rotfeste. Mon om hun ikke alt har gjennomskuet meg? Jeg stiller meg foran Kajsa for å verge henne. Må jo hindre at hun blir halt bort av sine venninner uten at jeg har fått et ord med i laget. Fornøyelsen til Berit ser ut til å vokse. Mitt spill har blitt vendt i mot meg.

«Du kan ikke bare ta henne.»

«Jeg kan hva jeg vil, når jeg vil.»

Min indre kriger har feilet. Sikkert fordi jeg ikke er en kriger, men en illusjonsmaker. Men så forstår jeg. Vinne kan jeg ved å ettergi. Månen har tross alt reist seg full i natt, og med den kan jeg gjøre henne hjelpesløs.

«Altså, jeg skjønner jo at du er sjalu. Kanskje kan vi løse dette for alle parter?»

Straks vises et lynende sinne seg, og jeg rygger inn i Kajsa. Absolutt alt jeg gjør har motsatt effekt. Trusselen om vold ble til fornøyelse. Invitasjonen til min gunst ble oppfattet som hån.

Jeg løfter hendene avvergende foran ansiktet. «Før du knuser nesen min, hør på hva jeg har å si.»

«Jeg lytter.»

«Du må være tiltrukket av meg, ellers ville du ikke hisset deg opp sånn.»

Et stykke unna kan jeg høre Line fnyse demonstrativt. Det er et tegn på at jeg har rett.

«Jeg synes at du er en pen jente. Veldig attraktiv. Line også. For å være ærlig ville jeg tatt dere alle tre, om jeg kunne, men den slags har vel ikke vært mulig de siste tusen år, og da ville dere vel klikket.»

«Nei, sier du det …!» sier Line.

Berits øyne er granskende, i det minste. Undersøkende. Det går opp for meg at det er sånn hun alltid har sett på meg.

«Siden jeg ikke får lov til å ta det valget, velger jeg Kajsa. Dere er like pene, men hun trenger meg mest. Jeg føler nesten at hun er en slags søster, bare at jeg, øh, vil pule henne.»

«Wow, elegant! Hør på mister veltalende her!» sier Line.

Jeg griper Kajsa om midjen og svinger henne frem ved min side.

«Hun liker meg. Dere liker meg. Jeg skjønner at dere forsøker å beskytte henne. Min hensikt er oppriktig, og jeg skal ikke utnytte henne. Nå må dere akseptere at jeg får innpass.»

«Er du ferdig?» spør Berit.

«Ja, jeg er ferdig.»

Berit trekker pusten. «Alt dette er feil, og bare en mann kunne ha kommet opp med noe så idiotisk. Jeg er ikke sjalu.»

«Ikke jeg heller,» sier Line.

Du kan ingenting om kjærlighet. Vi forsøker ikke å beskytte Kajsa. Det greier hun fint selv. Du vet ingenting om hvem hun er, hvem vi er.»

«Jeg bryr meg ikke om alt det der,» sier jeg og fester grepet om Kajsa. Jeg lurer på hvor hennes blå øyne er rettet, og hva de kommuniserer. Tross alt er det hennes skjebne som er i ferd med å avgjøres. «Vi er sammen nå. Dere har ingenting og kan ikke stoppe meg.»

Berit smiler bredt. En oransje fargestripe med forespørsel om å akseptere en fellesskjerm kommer for det ene øyet. Jeg blunker ja. Straks kaster hologeneratoren en monitorkube ved vår side.

Kamerabildet vandrer gjennom husværelser. Overalt høres det høye samtaler og ett og annet brølet.

«Lokalene til SYNDIKATET her, med Frans Lynglimt som vår store leder. Som dere hører er det fest.»

3D-bildet virvler over bilder på veggen, noen vinduer og glir inn en dør, og vi befinner oss i stuen. Mellom noen storvokste karer sitter jeg. Har på meg det jeg foretrekker. Beige bukse og skjorte.

«Ny mann. Øyvind heter han. Men du kaller deg … Lysalv?»

Min skikkelse befinner seg supende fra en ølboks.

«Stemmer det, tjukken.»

3D-bildet zoomer inn på ansiktet mitt, som fremstår lettere irritert.

«De sier du kan snakke for deg. Nå vil vi ha en tale.»

Noen av de fulle folkene rundtomkring, henslengt på stoler og sofaer, oppfatter det siste og tar det som et slags triggerord.

«TALE! TALE! TALE!»

Jeg gliser. Plutselig spretter jeg opp og foretar noen dansetrinn på gulvet. Den erratiske oppførselen fanger straks alles oppmerksomhet. De skjønner at noe er på ferde. I mellomtiden bikker jeg hodet tilbake og gulper ned ølen.

«Si at vi får skyte en neger. Vær så snill,» sier en kar i en lenestol.

Ølboksen klemmes knitrende sammen. Brått virvler jeg rundt og kaster, så den sammenbrettede boksen treffer fysakken midt i pannen med et smell. Hodet hans vipper tilbake i overraskelse. Han skal til å reise seg, men noen som står bak ham legger en hånd på skulderen hans. Det er Lynglimt sjøl, en middelaldrende mann med solbrun hud og hvitt, krøllete hår.

«Her blir det ikke noen negerdreping, fordi vi har alle vår favorittneger. Dere må tenke mer avansert enn som så!» Min skikkelse setter i et ul og spinner. «La det bli kjent alle steder. Vi har en skjult fiende, en som søker å ødelegge oss ved hver korsvei. Heldigvis er jeg et geni og vet alt sammen.»

«Hør! Hør!» roper partileder Lynglimt.

«Det er storkapitalen som er vår fiende. Uten dem ville vi ikke plagdes med sandnegere, strandnegere og voldtektsnegere, fordi ingen andre enn oss har retten til vårt hjemland. Og hvorfor brakte kapitalistene dem inn? Jo, for å ødelegge den etniske kohesjonen og ha en rotløs slaveklasse uten distinksjon. I OSS, venner, sier jeg og reiser pekefingeren … Et sus går gjennom forsamlingen. «I oss bor et voldsomt frihetsinstinkt, noe ingen andre folkeslag har, og det vet disse kapitalistsvina!»

«Ned med svina!» roper en.

«Drep dem!» roper en annen.

Jeg strekker ut mine armer, dreier rundt og smiler.

«Alle onder som har rammet oss de siste hundre år. Masseinnvadringen fra voldtekshorder, som forsøker å raseblande oss og overta vårt hellige hjemland. Steriliseringsvaksinene fra globalistene. Forgiftningen av maten med metanhemmere og insektspulver. Den stadige undergravingen. Homseriet. Det er det kjøpmannskasten i form av kapitalistene som står bak. Fordi de KUN er istand til å forstå verden i materielle termer, foruten sol, lys, ånd og åndelighet. Foruten skjønnhet og det hellige, som oppfattes av det følsomme øye kun.»

«Øh, men hva skal vi gjøre?» spør han jeg kastet ølboksen i hodet til.

«Enkelt, mine venner. Jeg er Lysalv, og jeg befaler dere å drepe dem. Drep en bedriftseier i dag. Drep en advokat. Drep en politimann og lege. De er alle forrædere, og fortjener kun en kule, noe som egentlig er for godt for dem. Legen har sterilisert småbarn. De som jobber i forvaltningen understøtter et ondskapens system. Og en kapitalist er alltid vår fiende!

«DREP DEM! DREP DEM! DREP DEM!» messer mengden med knyttede never. Jeg forsøker å si noe flere ganger, men må gi opp. Endelig har de roet seg nok til at jeg kan fortsette min tale.

«Og når vi endelig har fått plaffet ned svina, kan vi sette ting rett. Kvinner skal igjen kjenne sin plass og gifte seg ved alder 15. Når det gjelder alle sandnegerne, strandnegerne, asiatene, mongolene, mongoene og alt av same og sigøynerpakk, står vi da endelig fritt til å knerte dem sammen med de undergravende jødesvina. Fordi vårt hellige hjemland må ikke besudles. Det må være fritt! Det må være vårt!»

«VÅRT! VÅRT! VÅRT!»

«Alltid rent!» erklærer jeg. «Alltid hellig. For den ARISKE RASE nedstammet fra Atlantis. Herfra og til evigheten! Kun hos oss lever GUDEBLODET!»

«JAAAA! LYSALV!» jubler mengden. Plutselig blir jeg stormet av en mengde menn så møbler velter og det rumler over gulvet. De griper tak og kaster meg taktfast i været. Det er tydelig at min skikkelse er ukomfortabel. I bakgrunnen står Lynglimt og tar seg tankefullt til hodet. Det AI-styrte kamerabildet dreier til han som står bak filmingen. I full 3D sender han meg og jentene som observerer et velvitende smil.

«Torbjørn Berntsen her. Og dette var altså Lysalv. Kul type. Med hjertet på rett sted, men kanskje litt blodtørstig.»

Monitorkuben folder seg sammen. Tilbake står kun nattemørket.

«Nei, nei, nei,» stønner jeg. «Du kan bare ikke gjøre dette.»

«Jeg både kan og jeg vil,» sier Berit.

«Hvor … hvor fikk du tak i det klippet? Kjenner du ham?»

«Hun har pult ham,» sier Line.

Berit virvler rundt og legger pekefingeren direkte på sin venninnes munn.

«Hooold kjeft.»

Et smertestøt går gjennom kroppen. Jeg ville eie dem alle, selv om det er umulig. Artsviljen har fått seg et rapp over nesen. Reaksjonen er et intenst sinne.

«Jeg skal drepe forrædersvinet for dette.»

«Du skal ingenting. Enten holder du deg unna Kajsa, ellers går jeg til politiet og media med den lille talen din.»

«Står du for alt dette?» spør Line. Øynene hennes er runde. Hun greier neppe å forstå at noen kan bryte alle samfunnstabuer samtidig.

«Selvsagt gjør jeg det, din urdumme merr.» Jeg snur meg mot Berit. «Dette kommer til å ødelegge livet mitt fullstendig. Vil du at jeg skal be?»

Jeg forsøker alle utveier nå, men jeg er som et insekt fanget i en lampe, og finner ikke ruten ut. Berit smiler bare velvitende.

Jeg husker sist jeg var involvert med politiet. Da hadde jeg laget en podcast om Dumezils trifunksjonalitetsteori. En venn advarte meg om at de hadde stilt spørsmål, så jeg var forberedt da de stormet flermannsrommet på ungdomshjemmet og beslagla dataenheten. Skriftene mine hadde jeg begravet i skogen, og de fant dem aldri. Men i over et halvt år var det stadige oppringninger fra fullsatte konferanserom. Politimennene var alltid vennlige, og det er da du kan vite at det er fare på ferde. «Hei, Øyvind. Hvordan går det, Øyvind? Vi vil bare snakke, Øyvind.» Hvis jeg nektet å snakke, fortsatte bare oppringningene, og jeg ble også oppsøkt av politimenn på morgenen og enda ved nattestid. Hvis jeg forklarte meg, ble alt brukt i verste mening. «Dette har jeg ikke forstand på,» sa en av dem til mine utlegninger. «Jeg kan ikke være sikker på at noe psykisk ikke ligger bak. Men jeg kjenner en hyggelig lege, Øyvind. Han kan du snakke med, Øyvind.» Etter legesamtalen, som var kort og formell, ble jeg anholdt og brakt til et galehus. Der tilbrakte jeg åtte dager, nektet å ta noen medisiner, spiste knapt, og hørte galningene kauke mot veggene, før de slapp meg ut. Videooppringningene opphørte. Vanligvis brikker de utstyr som en form for hevn, men dataenheten fikk jeg tilbake, og den kastet jeg uten å forsøkte å åpne den. Jeg visste meget godt at den var fullstappet med selvreplikerende virus og overvåkningsprogrammer.

Det var for en podcast med et akademisk tema. Dette er mye verre. Ingen betalingstjeneste, og selv ikke min mors advokater vil kunne beskytte meg. Navnet mitt vil være svertet for alltid. Jeg blir fengslet som terrorist, eller innlagt og tvangsmedisinert så mitt geni slukkes. De slipper meg ikke ut før de har ødelagt meg. I den senere tid var det en ungdom som uttrykte i samtale at han likte å høre på klassisk musikk. Det medførte at angiverne fikk huset hans stormet med panservogner og sjokkgranater, og at foreldrene hans ble lagt i jern. Rettsvern finnes ikke mer, og det er umulig å ha en mening i offentlighet, minst av alt om det jeg tror på, som strengt tatt er utryddelsen av alle kapitalistsvin og fremmedelementer.

«Hva om … hva om jeg legger hendene rundt halsen din og riktig klemmer til,» sier jeg, og slutter fingrene om Berits hals. Hun gjør ikke noe forsøk på å flytte seg eller ta grepet mitt bort.

«Gjør det. Så kan vi legge drapsforsøk til alt det andre. Bra jobba. Talen din publiseres uansett.»

Hendene mine faller ned, og jeg tar meg til ansiktet.

«Jeg håper du forstår,» dirrer stemmen hennes triumferende. «at den eneste grunnen til at jenter liker deg, er fordi du er velstående. Kajsa har bare latt deg tro at du har en sjanse. Det er som jeg sa. Du er ingenting spesielt.»

«Åh, herre Satan! Du er slik en forbannet liten tispe.»

Jeg griper skuldrene til Kajsa og vender henne mot meg. Av en eller annet underlig grunn har hun vært utelatt fra samtalen, enda hun er selve stridsobjektet. Det er for sent. Jeg søker øyenkontakt, men får det ikke. På et tidspunkt har jeg alt mistet henne.

«Hør,» sier jeg. «Jeg skal løse dette på ett eller annet vis, og da skal jeg finne deg. Det kan du stole på.»

«Det er bare noe du sier,» hvisker Kajsa.

«Du må nok belage deg på å være Møyvind enda en stund,» sier Line. «Men kanskje om fem år får du en håndjager fra en tannløs, utpult hore.»

I det øyeblikket er det like før jeg virvler rundt og gjør henne tannløs med knyttneven. Jeg lukker øynene. Berit griper sin venninne, og fører Kajsa bort, kjeftende noen harde ord i øret til sin blonde venninne. Jeg ser etter dem idet de er på vei bort. Ved utgangen til det vesle skogholtet overlates Kajsa til Line, og Berit kommer tilbake.

«Jeg vet at du synes at jeg er tidenes største fitte,» sier hun. «Men det er sant. Kajsa kan forsvare seg selv, og har opplevd langt verre, men jeg vil ikke at hun skal bli for knyttet til deg.»

«Nei, det sørger jo du for …»

«Det er deg jeg forsøker å beskytte.»

«Fra hva da?»

«Men det er nok allerede for sent.»

Tomme husker er snart det eneste som holder meg med selskap, slik det alltid har vært. Demonen som forfølger mitt liv har seiret igjen. Det var håp, og håpet nedslått med pigget klubbe. Men jeg kan ikke bli en mumie som slutter å håpe. Jeg kan ikke bli som alle andre i denne forbannede verden.

Lysalv er den som vet, og den som kjemper mot kjøpmannsstålgudene i denne siste apokalypse