Hagen av lys og mørke - del 16

Glassene går.

«Fortell meg en morsom historie,» sier Randgrid.

«En gang var jeg fengselsvakt, og jeg låste meg ut av mitt eget fengsel. Fangene måtte slippe meg inn.»

«Jasså.»

«En gang var jeg en pleier. Jeg skulle smøre vaginaen til en gammel dame, og smørte den inn med tannkrem.»

«Det gjorde du.»

«En gang smilte jeg til en vakker kvinne. Hun grep meg om skuldrene og snudde meg andre veien.»

«Da så.»

«En gang elsket jeg med min elskede for første gang. Hun sa: Det kan ikke bli verre enn dette.»

Randgrid blir taus.

«Det var da voldsomt så mye tull du snakker,» sier Iselin.

Randgrid reiser seg, og berører mitt bøyde, sorgfulle hode med sin tryllestav.

Alt dette har hendt, som del av veven som jeg spant for deg. Men på grunn av din store ubehelpelighet, så en gud på deg i medynk, og skjenket deg en frihet som er få andre mennesker forunt. Det var sår ...»

«Men ingen helbredelse.»

«… og det er gave.»

«Det er kun to, og alle store ting kommer med tallet tre.»

«Veven er ei ferdigspunnet,» sier Randgrid. Henter så tilbake sin nedsenkede tryllestav, snur seg og tar sete.

«Det var svært så mye tull dere snakker,» sier Iselin.

Jeg blir borte i mine tanker og mitt glass.

Randgrid og Iselin begynner å mimre tilbake til en gang de lurte en mann til å onanere av seg penis. I det fjerne ser jeg igjen Kajsa sittende alene på den eføykledde husken. Denne gangen vil jeg ikke la meg hindre. Damene er opptatt med sitt, og trenger ikke meg. De merker heller ikke at jeg reiser meg og går.

Jeg er en naturlig jeger. Der andre mennesker tramper rundt, beveger jeg meg helt stille, per naturlig instinkt. Mange er de jeg har skremt ved å plutselig være i rommet, særlig hunkjønn. Ikke fordi jeg ville skremme dem, men fordi de ikke hørte meg. Dette av den grunn at jeg har mye av genene til Norges opprinnelige jeger og sanker-befolkning. Alle tegnene er der. Recessive trekk, så jeg er vendt inn i meg selv og kommet tilbake som blåøyd lys. En forsmak for stillhet, for bekkene og skogene. En måte å tilnærme seg hunkjønn på, som ikke er sosial, men opprinnelig. Jeg kan forhandle om deres goder med nøtter, eller bare gripe dem.

Kajsa sitter med den smale ryggen til, på sin melankolske huske. Nattemørket gir skikkelsen et drømmeaktig preg. Fargene hennes dytter bare så vidt mørket tilbake. Insektvingene nesten helt stille nå. Ja, hvorfor skulle hun ikke virke på den måten? Hun er jo min drøm. Mine lydløse skritt fører meg stadig nærmere. Også pusten min er lydløs, men jeg kan se hennes. Sansene hennes er ikke istand til å oppfatte meg, og sjelen hennes nekter henne det. Alle jenter vil egentlig bli fanget. Hvert øyeblikk venter jeg at hun skal snu seg brått og se på meg med et ansikt fortrukket i redsel, men hun forblir fredfull, og det skjer ikke. Lianer og hvite blomster snor seg om repene. Så i aller siste øyeblikk, når kanten på husken i langsom bevegelse er på vei til å treffe meg, lener jeg meg frem og legger armene omkring henne, samtidig som jeg putter fjeset inntil fløtekinn og honningrikt hår.

«Hei.»

Det er overraskelse, men kroppen hennes rykker ikke til, som man kunne vente. Enten har hun lært av seg frykt, eller det er meg hun ikke frykter. Det gjør meg stolt.

Nabohusken står tom. Det er for så vidt bra. Jeg vil nødig ha brakt noen til graven, men gjør det om nødvendig.

«Kan du dytte meg?»

Jeg vil ha ansiktskontakt, så jeg stiller meg foran henne. Legger hendene på små skuldre, og sender henne fra meg inn i natten. Hun kommer smilende tilbake. Frem og tilbake seiler hun på den måten. Føttene dytter hun mot meg som en pil, men hun passer på å skille dem før vi kommer til sammenstøt.

«Hvorfor er du jomfru?»

«Trenger jeg noen grunn?»

«Du ser da bra nok ut. Veldig kjekk.»

«Takk. Kanskje jenter flest ikke liker meg.»

«Hvorfor ikke?»

Jeg må tenke.

«Jeg er en intuitiv og ikke et sansemenneske. Jeg interesserer meg ikke for ytreverden eller status. Det er faktisk helt likegyldig for meg.»

«Du ser nå ut til å like jenter.»

Det knirker og suser. Gyngetakten har økt betraktelig. Det er mine muskler som står bak. Jeg forsøker å dytte henne og det hun sier vekk, men får henne stadig i retur.

«Det er mer. Jeg har en feminin grunnenergi, samtidig som jeg ikke bryr meg om regler. Det betyr at jenter ser på meg som en konkurrent, ikke en partner. Og som en gal kvinne på kjøpet. Slike må disiplineres eller drives vekk. Har du hørt om Kassandra?»

«Kjenner jeg henne?»

«Du kjenner meg. Jeg er Kassandra. Jeg er dømt til å fortelle ting som ingen tror på. Derfor vil ikke engang du tro meg på det jeg sier.»

Takten er vill nå. Kajsa letter nærmest, og står nesten i en nitti grader vinkel på høyden av sin ferd. Gyngingen til en huske kan simulere sex. Dette er hva jeg ville gjort med henne. Hun spriker bredt for å unngå å treffe meg med føttene. Jeg får glimt direkte inn til trusen hennes.

«Du virker da maskulin nok for meg.» gisper hun. «Akkurat som andre gutter jeg har kjent. Du snakker aggressivt, svinger rundt på kropp og skuldre, og … ser på meg med lystent blikk.»

«Der ser du.» Jeg stønner i takten. «Det er Kassandras forbannelse. Selv du tror meg ikke.»

«Kanskje er alt dette tankespinn. Kanskje intellektualiserte du deg ut av verden. Du ser i hvert fall ut til å ha mistet bakkekontakten … SOM MEG!»

På svevende ferd slipper de små hendene tak i tauverket, og hun flyr opp i luften så de lettrosa plasttvingene bakser vilt. Så de er altså i stand til luftferd for feen. Det kunne ikke falt meg inn å vike. I stedet slår et lynende innstinkt inn, og jeg kommer opp og fanger henne. I et øyeblikk henger hun der i mine utstrakte armer. Føttene dingler mot meg, og da jeg trekker henne nærmere, kommer fingrene hennes på plass for å kjærtegne nakken. Hun legger armene om skuldrene mine, mens jeg holder henne fast om midjen, med kinnet presset mot den lille magen. Hun puster rolig under tøystoffet. Absolutt uten forferdelse i det hele tatt. Gid jeg kunne være presset her for alltid.

Kajsa senkes ned til landjorden fra det usette element, det som for meg er nærest og kjærest. Hun er helt rolig, mens jeg skjelver og er andpusten. De blå øynene betrakter meg tankefullt. Blått mot blått. Hav mot hav. Som det skal være. Hav hører ikke til ørken. Ørken hører ikke til hav.

Jeg vil kysse henne, og hun har merket det, fordi jeg nærmer meg stadig med gispende lepper. I stedet legger hun hendene myndig på brystet mitt.

«Vi trenger å snakke.»

Jeg er forvirret, men får vel føye meg. Så jeg finner koppen jeg satte fra meg mellom et rotutspring, og finner plass på husken ved siden av henne. Derfra rekker jeg henne den breddfulle honningdrikken, slik som et urgammelt instinkt også har fått meg til å planlegge.

«Sjefsfitta til Randgrid kan ikke være alle steder.»

Kajsa mottar min Torskopp og nipper, først tankefullt, så litt dypere. Nå drikker hun av både tårene og blodet mitt. Tårer er de reneste av menneskelige væsker, men tilfredsstiller ikke gudene, bare enkelte lettlurte fjolledamer på sosialkontoret. Kun gjennom blod får blod leve. Nå mangler bare ild. Vel, jeg er jo like ved henne, og brenner så jeg er redd natten skal ta fyr.

«Her er ingenting som det ser ut til å være,» sier hun etter et smatt i honning. «Det er forbudt for meg å si noe, men jeg kan si deg dette: Du svever i største livsfare. En test har blitt igangsatt, og de valgene du tar vil være avgjørende. Jeg vil at du skal love. Du må være modig.»

En test? Joda, jeg skjønner jo at Randgrid vurderer meg. Livsfare er vel å overdrive. Kajsa er naturligvis redd for sjefsfittas autoritet. Det er jo hun som må bære konsekvensene når de ankommer tilbake på barnehjemmet.

«Det blir lett,» sier jeg og blotter skarpe hjørnetenner for å smile. «Jeg er alltid modig.»

Plutselig gripes jeg, og min hals knuges av en pikes arm. Torskoppen velter og treffer gresset. Leppene våre finner til hverandre der over huskene. Det er lenge til soloppgang, men verden eksploderer i strålende varme og svimlende hetebølger. Vi gisper og kysser hverandre som om det er dette som egentlig er å puste. Og jeg forstår: Ja, det er det. Hele livet har jeg gått rundt som en levende død, uten å puste mot en annens lepper. Nå har jeg Kajsas lepper. Hennes munn. Hennes kjærlighet, og jeg slipper ikke taket. Hendene mine søker febrilsk over hele kroppen hennes. Jeg vil ta innover meg alt på en eneste gang. Hun klynger seg fast og hindrer full bevegelsesfrihet.

«Åh,» stønner Kaja og blottstiller den hvite halsen. Den finner jeg ned til, og tar inn duften og smaken av den bløte huden, den hun har gjort tilgjengelig som et av kroppens mest sårbare steder. «Åh! Åh! Åh!»

Det er på denne høyden av Kajsas vellysstund at avbrytelsen kommer i form av en stemme:

«JASSÅ JA!»

Straks hardner blikket mitt, selv mot en pikehals, og jeg skyver meg langsomt ut fra det intime stedet hvor jeg har vært, og vender meg langsomt i retningen avbrytelsen kom ifra. Ikke vanskelig å gjette. Der står Berit med hendene på hoftene, som en slags konfronterende Pippi Langstrømpe. Litt i bakgrunnen står Line, som observatør av oppgjøret som nå skal komme. Ja, fordi tiden har kommet for en endelig konfrontasjon, og her akter jeg ikke å vike. Kajsa og jeg veksler blikk, og hun nikker. Det er alt jeg trenger å vite. Jeg reiser meg for å konfrontere denne nattens Nemesis. Vinner jeg her, har jeg beseiret alle.

Hvem skal stå i Tranøys vei? Ingen er sterke nok