Hagen av lys og mørke - del 15

Tilbake til bollen må jeg knele. Begge de to damene smiler til meg. Ildfluer. Ildfluer overalt. De flakker og farer gjennom natten, vandrer over kvist og gresstrå i en krets omkring mjøddrikken. Der veksler de på å sverme til de små vingene deres blir slitne og de igjen må falle ned, og der hvor de har sin kongregasjon og kongress, lar de vite sine ildfulle haler. Glimt, små glimt. De åpner fliken til en annen verden, hvor jeg kan ane et stort lys. Det er alt mine drømmer er. Det eneste jeg vil ha, for jeg håper at gløden fra kaos skal føre dithen. Og mine brødre har gitt meg det, med sine antenner og sine lanterner, som de bærer for oss alle. Lys skjuler seg ikke.

Det er ikke naturlig. Det kan det ikke være. Riktignok bor vi utenfor byen, og utenfor forstedene til byen, men alt også her er temmelig bebygd område, med en steril skog og omfattende asfaltering. Antakelig må det være våtområder, pytter og dammer for at slike insekter skal kunne trives, og det er det ikke her. Vann, uorden og irrasjonalitet er det som skal til for at også en skog skal virkelig leve, ikke bare mennesket.

«Disse gudene dine, du må ha bedt til dem,» sier Iselin.

«Vår bønn er felles,» svarer jeg.

«Så la den være det,» sier hun.

«Ære.» Vi snur oss mot Randgrid. «De gjør ære på den kommende femesteren.»

Lenge sitter jeg der, åndefull, og betrakter himmelspillet som befinner seg her på jorden. Og i respekt og takknemelighet lar jeg hodet synke inntil pannen berører plattingen. Glimtene kommer øyeblikksvis og skal derfor vare evig. Siden jeg så dem, kan mitt liv aldri utslokkes. Jeg kan alltid komme tilbake. Universets første øyeblikk skal lede meg dit.

Våre mange feer samler seg rundt den bollen som har blitt dem forbudt. Selv svært unge øyne, grepet av synet av seg selv, kan ikke unngå å undres. Blant dem er Berit, Kajsa og Line. Det er en rik natt, og menneskenes kunstige lys legges nå til insektenes, uten at noen part skyr vekk. Holo-generatoren på vårt hackede nett gir hver fe sitt personlige preg. Stjerneskinn her, regnbueskrud der, glimt, glød og gnistrende sølvregn. Iselin gir seg selv snøskjæret til høye tinder. Randgrid ikler seg en kvernende fargegalakse, og jeg, hva gjør jeg? Oransjestripen på øyet gir meg valgene. Sol invictus – Til den nye gud. Lysalvspråk – Jordens lys. Solkeiserens tårer. Nei, for voldsomt, nå midt på natten. Jeg vil ikke skremme insektene vekk.

Min mor har merket min tvil.

«Hos de norrøne var månen en maskulin kraft. Det passer seg bra her, du som skal bli femester.»

«Jeg godtar andres tanker, så lenge de er gode. Mistro og vrangvillighet var aldri min sykdom, så jeg lar blikket vandre ned menyen, til jeg finner Månelys. Straks springer en glød til liv rundt meg, mild og forståelsesfull, næringsløst for det ytre, kanskje, men livgivende til det indre. Ordene kommer av seg selv, uten at de er mine. Det er en annen som taler gjennom meg fra et malmtungt sted. De undrende pikeblikkene trekkes nå i min retning.

Biene sanker honning

den ganske dag

For meg er dugg min rikdom

Stankelben mine veiledere

Stifinnere

Dryppende, oljematt

Over landskaper som alltid

blir til

Fordi de er skjult

Å månens matte lys!

Alltid strekkes jeg opp mot månen

Denne magiske kule med

usynlige kulelyn

Som jeg favner, stryker kjærlig

Snor meg varlig rundt

Legger så mot kinnet

Den eier slikt et kjølig lys

På vidunderligste måte

Vokser min lyst i matte skjær

Jeg må ha blitt til noe annet, for jeg ser rett på jentene mens jeg snakker om lyst. Jeg ville tatt hver og en av dem, om jeg kunne, og det uten et øyeblikks nølen.

Solen har jeg aldri sett

Det er månen, bare månen

Tilnærmer meg alt

som avglans

Min krones mystiske spir

er kald

Kald, ja. Kald. Odins melk. Den iskalde vissheten som fyller kroppen med varme … Ved å gi kast på forestillingen om mannen som en solar kraft, som utpønsket av ørkenboere og middelhavsinnvånere, har jeg blitt sterkere. Min vei mot nord har blitt slått av et slagvåpen. Det er ingen ende på min kulde og min beregning, og alle her vet det. Nå går det opp for meg, plutselig og uten forvarsel: Alle her frykter de meg. Det er derfor de bruker sine mange våpen så fritt og ledig, på kvinnevis, litt her og litt der, erratisk og ukontrollert. Er det virkelig de … som har makten? Vi får se.

Som for å svare på mine antakelser hever Randgrid tryllestaven og senker den mot bollen. Jeg forstår hintet, og krabber bort med min medbrakte agurk, den jeg ikke vil få anledning til å voldta Berit, den lille spionen med. Ostehøvelen setter i virksomhet, og skreller av skive på skive. Det går litt for fort, og da bare en liten stump er igjen, kutter jeg meg så en bloddråpe skvetter opp i bollen.

«AU! I det svarteste, mest negerutpulte helvete!»

«Jomfrublod i pølen. Det liker jeg,» sier Randgrid.

Straks tas ropet opp.

«Han er jomfru! Han er jomfru!» synger en av feene. Den yngste og mest uskyldige av utseende, ikledd mildrosa farger, slik nordlyset noen ganger kan bli på det mest intense. Alt skjer på samme øyeblikk da. Alle pikeblikk rettes i min retning. Tjuefire øyne granskende. Og de ser at jeg uforvarende løfter hånden mot pannen. Det er nok. De har sett min usikkerhet, og latteren triller.

«Kanskje vi skal kalle ham Møyvind,» sier Line. Pikelatteren blir hemningsløs.

«DET ER NOK!»

Randgrid reiser seg og tramper. Samtlige av jentene utgyter forskremte skrik, og sprer seg for vindene der de piler avgårde i hver retning. De kommer nok snart tilbake. I mellomtiden kan vi drikke, og drikke mye. Kinnene er fortsatt varme, og jeg må gløtte på Randgrid. Er det slik at hun har forsvart meg? I begynnelsen forsvarte hun kun jentene. Har jeg i min oppriktige sårbarhet blitt en av dem? Jeg vet nå rollen hun har tiltenkt meg, for som det har jeg blitt navngitt: Femester.

Femesteren oppdager seg selv. Ikke som middelhavsmenneskets bombastiske og solare mannsfigur, men gjennom de norrønes sanne dybde. Måne. Ikke sol. Indirekte, innadvendt, kjølig