Hagen av lys og mørke - del 14

La meg fortelle deg en hemmelighet. Jeg er tilbøyelig til galskap. Men slik forstanden har innelåste kammere og så mange ansikter som det er kjedelige menn, finnes det mange typer galskap. Sansene mine har begynt å forandre seg. Lyder fremtrer skarpere og fylles med et voksende harmonisk kor. Mørket rykker frem for å omslutte meg, kjærtegne meg. Derfor har jeg nå vinglet på skrå til den delen av hagen dekket som er dekket med vegetasjon. Rart, for jeg er ikke så full. Det er i disse stunder at jeg besøkes av guder. Aner dem i brisen. Ser konturene av dem der hvor det er bevegelse. Sikkert er bare at jeg vet ikke hvem jeg er, hva dette stedet er. Hva noe er og kommer til å være. Jeg er fortapt i de mange veier og hvor enn en kosmisk vind måtte føre. Brer meg ut i valgene. Blir borte i alternativer. Finner meg selv på nye steder, med nye ansikter. Atter griper jeg til våpen i en skjebnekamp ved en grensestein i Valakia. Her har jeg vært før. Rytterne er i ferd med å slepe meg bort, halt etter snarer. Hold ikke tilbake, forløsning finnes i en lynsfære. Til fots tar jeg dem igjen, den spanske kården hevet til et siste støt.

Eksplosjonen kommer ovenfra i form av en bladenes virvelsky. For øynene dropper en av feene rett på hodet og blir hengende der med et smil.

«HEEIII!»

«Hei.»

Blå er hun. Blå som en lys natt og ikledd stjerneskinn. I en vag uro ser jeg hvordan stjernebanene flytter seg på de langsomt vaggende vingene. På hodet har hun en safir dypere enn havet.

Den blå fe løfter hendene mot meg. Håndflatene våre møtes som de må gjøre. Jeg bøyer meg ned, hun løfter seg opp, og lilla lepper berører mine i et varig kyss. Fnisende heiser feen seg opp og forsvinner et sted der blant greinene. Vakleferden fortsetter videre.

Hva jeg overhører hos damene er nok til å sette ut den stødigste. Det er Iselin som gir endekonklusjonen til en eller annen fortelling jeg strengt tatt ikke vil høre.

«Så sa jeg det til ham: Jo mer du gjør motstand, jo kåtere blir mamma i fitta!»

Jeg har aldri sett noe slik før, men damene må kjempe hardt for ikke å regelrett skli av sitt pelsdekte underlag. De nesten tømte drageglassene skvulper over, så mye rister de i latter. Munterhet har fått sitt sete, her i denne hagen. Endelig avtar latterbølgene en smule, tårer tørkes og de ser forventningsfullt på hverandre, klar til neste historie … eller hendelse her og nå, der jeg meget lett kan bli et offer.

Randgrid får endelig øye på meg.

«Nå! Der er du! Det er meningen at du skal være vår koppholder og gjøgler.»

«Dere ser ut til å klare dere bra.»

«Inntil videre. Har du flørtet med jentene mine?»

«Nei. Jo. Kanskje …»

«Forsiktig med dem. De har nettopp oppdaget sin kvinnemakt, og vil ikke nøle med å bruke den på en blond liten spirrevipp som deg.»

Den advarselen kunne hun vært tidligere ut med. Jeg krabber forventningsfullt bort til mjødbollen og fyller min slunkne Torskopp. Lener meg tilfreds tilbake, og setter sølvet til leppene.

«Bollen skal fylles.»

«Hva snakker du om? Den er jo halvfull.»

Når sant skal sies er jeg sjokkert over hvor mye vi har drukket allerede. Med halvparten har vi drukket 3,5 liter fordelt på bare oss tre.

«Det jeg kommer fra, drikker vi ikke fra halvtømte boller. Fyll den.»

Øynene mine lukkes i irritasjon. At det ikke skal gå an å få drikke i fred fra noen av dem.

«Kommer du virkelig så langt unna fra meg?»

«Ja, tenk det. Nord er ikke sør.»

«Hvor mye er igjen?» spør min mor.

Jeg søker i mitt formidable langtidsminne. Det jeg har sett, vil jeg ofte være i stand til å huske.

«Fem mjødflasker og to flasker sprudlevann,» svarer jeg.

«Da henter du to av hver, så får vi etterfylle med bare honning hvis kvelden blir lang, og det tegner den til å bli.

Ved Odin! Det er galskap! Har de virkelig tenkt å helle i seg ti liter alkohol? Selv Einherjene driver ikke på sånn. Da er det best at jeg hjelper dem. Jeg kan sluke en elv av god drikke, på bakgrunn av den store sorg i kroppen min. Lysalv til tjeneste! Lysalv drikker deg ut av huset!

Randgrid aktiverer igjen den usette mekanismen på ryggen på en ukjent måte. Straks reiser vingene hennes seg der hun sitter, og folder seg ut. Nå er flaten blank og gjennomsiktig, og vingene vibrerer som på en øyenstikker, så hurtig at de blir uklare. Et farlig sus kommer fra vingespennet, dels kunstig, dels fra luftdraget. I et øyeblikk venter jeg nesten at hun letter.

«Gjør som jeg sier, ellers dasker jeg deg med vingene mine!»

Hva var det grekerne sa? Villig lydighet slår tvungen lydighet, men overfor henne er det hos meg lydighet uansett. Ja, hvorfor det, egentlig …? Så jeg grynter surt og kommer meg på bena.

«Da er det vel best at jeg kommer meg av sted, da. Før jeg av vingene dine blir dønn ihjelslått.»

Det er akkurat da, i det øyeblikk, at jeg opplever den mest fremmedartede opplevelse i hele mitt liv. Randgrid vender ansiktet hurtig rett mot meg, og i det er et totalt fravær av ironi. Det er humor som gjør mennesket større enn selv gudene, og hun … har sluttet å fremtre menneskelig.

«JAH!» sier hun, og støkket som kommer åpner en avgrunn. I et bilde frosset i tiden har hun fremstått som en gigantisk, irrasjonell sommerfugl, snabel og antenner medregnet, representativt for alt av hunkjønn lenge før noen kvinner ble til, og en voldsom frykt fyller meg. En frykt så stor at jeg rykker tilbake og får lyst til å skrike. Følelsen av ubehag går bortenfor art eller biologisk taksonomi. Alle skapninger er redd for det samme. Det er frykten … for å bli spist. Hun har dratt meg tilbake til urtiden. Dette er kvinnen i sin grunnform, og hva hun opprinnelig gjorde … og gjør fortsatt, bare i mer sublimert form. Da jeg gjenvinner sansene, står jeg der ikke mer, lamslått overfor et fremmed og uforståelig vesen, men er hurtig på vei for å adlyde hennes ordre. Adlyd … eller bli spist. Biene kjenner det. Larvene kjenner det. Alt som kryper, kravler og flyr i en hage.

Jeg må glemme det. Glemme det. Skyve det lengst mulig vekk. Det er en urfrykt jeg ikke kan konfrontere. Ikke nå, når jeg er opptatt med alt mulig annet. Forsøket vil gjøre meg sengeliggende i en måned. Hendene mine rister ukontrollert da jeg skal finne frem flaskene i barskapet som har svingt seg åpent.

Nåh? Hva er det jeg ser? Jeg får øye på bare rumpen og vingene til en fe kledd hovedsakelig i turkis. Resten av kroppen hennes er inni et av skapene her på stuen. Suset i kroppen roer seg, og jeg plasserer flaskene fra meg på barhyllen inntil videre. Frøkna er på vei ut og aner fred og ingen fare, da jeg griper nakken hennes og høster et forskremt skrik.

«Og hva er det du driver med?» snerrer jeg.

«Jeg gjorde ingenting! Absolutt ingenting!» gisper hun tilbake.

Bevegelsene mine blir rolige. Det er sånn jeg er når jeg er preget av sinne. Inne i skapet er et salig rot av nips, kvinneting og gjenstander, samt noen papirer.

«Jeg kommer ikke fra dette stedet,» sier jeg. «Der jeg kommer fra, gjør vi dette.» Jeg griper hånden hennes og griper hver finger etter tur. «Det ville vært synd om de vesle hendene dine ikke kunne ta på noe som ikke vedkommer deg, fordi hver finger er knekt!»

«Hun …hun sa jeg skulle gjøre det! Det var for å finne opplysninger!»

«Hvem? Hva har dere med Iselin å gjøre?»

«Du vet hvem. Vi vet alt om Iselin. Vi prøver å finne opplysninger om deg!»

Dette gjør meg perpleks nok til at jeg må stanse og tenke, og hun benytter anledningen til å dytte meg fra seg og løpe vekk.

Spioner. Spioner overalt. Er det ikke på internett, er det her. Dette er i det minste en mer organisk prosess, og kan kanskje lede til noe annet en personforfølgelse, arrestasjon og tvangsinnleggelse. Hvor mye har de alt funnet ut, og hva kommer de til å bruke det til? I utkanten av tankene aner jeg konturene av den gigantiske, irrasjonelle sommerfuglen. Alle her har de vinger.

Vel fremme hos damene lar jeg innholdet i flaskene klunke ned i bollen under deres bivånelse, og alkoholstanden stiger omtrent til dit det var. Nivået på bobler når en brusende storm slik det var i begynnelsen, ikke bare en stigning nå og da.

Randgrid kommer helt inntil meg. Vet hun om det jeg opplevde? Nei, det er umulig. Det er en følelse som ikke kan beskrives og som ikke kan oversettes, minst av alt fra menneske til menneske, og mellom avstanden som er i kjønn. Like fullt fisker hun opp en agurkbit, og putter den halvveis i munnen for å tygge langsomt.

«Hent en ny agurk.»

Blikket hennes er tomt.

Jeg finner det best å søke tilflukt i en persona, så jeg slår meg på brystet og bukker dypt.

«Selvfølgelig, fegudmor og vise vevspinnerske av ufattelig lagnadsdom.»

Atter er jeg på vei og tar med meg tomgodset, som et resultat av min latente ordensnatur. Strenende denne gangen, ikke flyktende i frykt. Et kjapt blikk på stuen bekrefter at ingen er der akkurat nå, og at skapet er ryddet. De vet å skjule sporene etter seg. Inne i kjøleskapet finner jeg den siste agurkjævelen. Var jeg i den utdødde organisasjonen Taliban, var det noen som fikk den stuket opp et visst sted. Jeg vet bare ikke om rødhåret burde få den opp fitta eller ræva. He he … hva ville vært mest tilfredsstillende? Sannelig om jeg vet. I en skuff finner jeg en ostehøvel. Hurtig! Hurtig! Selskapet venter. De det er meningen at jeg skal underholde.

Hvirvlende sommerfugler og farger i himmelen .... Dette er min kjerne. Alt jeg bryr meg om

En hemmelighet som kanskje har vært skjult også for mine venner, er at jeg er en meget romantisk mann. Sterk og blyg etterspørres det i sangen. Det er jo meg, det.