Hagen av lys og mørke - del 12

Etter å ha traversert hagen i hurtig gange er vi endelig ute av syne, og kan sette fart. Line leder vei. Gjennom værelser og virvlende korridorer går ferden. En gang kommer jeg i vanvare for å gå meg rett på et hjørne, og rekker bare så vidt å ta meg for. Både reaksjonstiden og balansen er dårligere enn den strengt tatt burde være. Drikken har gått meg til hodet. Det må være boblene.

«Skynd deg!»

Line griper tak og drar meg videre. Har noen av dem skadet seg? Jeg håper i så fall det ikke innebærer permanent lemlestelse, men hvorfor skulle noe slik hemmeligholdes? Det kan vel ikke være snakk om noe så alvorlig som er selvmordsforsøk? Ansiktene til Kajsa og Berit kommer opp som et mentalt bilde og blinker med uro. Kajsa. Det er hun som blinker sterkest. Det er hun jeg bekymrer meg mest for nå.

Vi kommer til en baderomsdør ved soverommene til barna. Line stanser og ser på meg.

«Det er her.»

Jeg river opp døren og er i ferd med å tre inn da et dytt treffer meg bakfra. Vaklende inn i grelt baderomslys ser jeg Kajsa sitte på et dolokk og Berit stå ved siden av. De vender hodene mot meg samtidig. Døren låses med et klikk.

Berit peker ned på sin venninne.

«Hun er redd. Du blir nødt til å trøste henne.»

I mellomtiden vipper Kajsa lokket opp, romsterer litt under florlett rosa kjolestoff og trekker en rosa truse ned. Den gjennomsiktige chiffonen heises og hun senker baken til setet. Et øyeblikk har jeg sett den fulle formen til de avrundede hoftene, før tøystoffet flyter på plass. Jeg er klar over at Line lener seg velvitende mot døren. Der fremme finner Kajsas utstrakte hånd min. Hun løfter de rundeste blå øyne tenkelig mot meg og klemmer forsiktig. Røde lepper adskilles lett.

Det er umulig å si hvor mange øyeblikk i åndefull spenning som passerer. Blond. Blå. Rød. Jeg smelter inn i farger og skjønnhet, sensualitet og usømmelighet. I honningrusens forandrede landskaper får jeg en av mine plutselige innsikter. Former og farge og kraft smelter sammen og jeg forstår at disse er en. Innsiktsbildet ledsages så av lyden fra en svakt sildrende stråle.

«Ah,» ånder Kajsa. Strålen øker i kraft og fyller tilsynelatende hele værelset. De blå øynene sløres, men slipper ikke, og hun utånder et langtrukkent, feminint «Aaahh.»

Min visage blusser opp som selve Vulcans smie og må være minst like rødglødende. Jeg blir klar over at jeg er korpustet og at leppene mine skjelver. Det stødige grep om Kajsas hånd er alt annet enn det.

En siste risling, og en til, så avtar strålen og forsvinner gradvis. «Ah,» konkluderer Kajsa fredfullt.

«Nå kan du tørke henne,» befaler Berit.

Dette er det de vil. Uansett hva jeg gjør, er jeg nå utmanøvrert. Jeg kan ikke late som ingenting, fordi jeg er allerede satt helt ute av gjenge. Opptrer jeg som en formalisert autist, eller hvis jeg fremviser min lidenskap, kommer det helt an på det samme. Enden på visa er at jeg blir ledd ut av rommet, og de vil ha fått sin hevn mot hva enn slags forbrytelse de mener jeg skal ha gjort. Hvis jeg ikke … forsterker hele situasjonen, og gir dem mer enn de kan håndtere. Merkur er min hovedgud, så innsikten i hva jeg skal gjøre kommer i et glimt og trer inn i verden i den selvsamme stund.

Pattende en fiktiv pipe i munnvika og kneggende en slibrig gammelmannslatter setter jeg min persona i virksomhet.

«Ja, hainn bæssfar må ha kontroll på ungdåsa da sjø!» Det er en av de utdødde dialektene som nå kun er forbundet med komikk. Vel, alle dialekter i Norge er jo utdødd. «Men kvar gang æ besøke barnerommet bi de loktandes som fesk. Håpe mor hennes itj merke det!» Med det griper jeg tak under lårene til Kajsa og flipper henne tilbake. Hun setter i et utrop og blir med hele veien ned. Lårene løftes og kjønnet blottstilles. Fascinerende nok er en liten stripe gyldenblonde kjønnshår plassert øverst, selv om jeg ikke har tid til å se for lenge. Den mest verdifulle varen i universet. Blonde fitter. Hvorfor må Berit barbere sin? Hun er på andreplass. Jeg trekker ned noen fliker papir fra rullen og bretter dem i et dobbelt lag. Kajsa tørkes og papiret slippes. Dette skjer i flere omganger.

Jeg kan bare forestille meg de måpende ansiktene til mine vitner. Kajsa er overveldet, men finner seg tilsynelatende i det. Vel, hun finner seg jo tydeligvis i alt, med måten venninnen behandler henne på. Først som forsvarsobjekt, så som et våpen, og nå et offer for verdens mest hemningsløse mann.

«Det gjelds å fjærn aill spor frå dit hainn bæssfar hi vært!»

Jeg griper tak i en slank arm og trekker hardt. Kajsa, stakkars, velter forover til stående stilling. Nakken hennes klemmes og hodet presses ned. Siden hun er myk, foldes hun omtrent over seg selv.

«Bøy og pløy, ungfette!»

Nye lag hentes fra rullen og jeg gir henne noen strøk. Og så … håndflaten plasseres på en liten rumpeball, og jeg dytter, hardt. Ikke så hardt at tennene hennes går i servanten, men hun vakler ukontrollert en liten distanse og tar seg for der over vasken. Et eller annet instinkt må ha slått inn, fordi hun sprer bena lett, gir seg selv svai i den vingekledde ryggen og står der avventende med undertøyet et stykke ned forbi knærne. Jeg er ikke sen om å følge etter, grepet av et samsvarende instinkt. Det luftige tøyet i fekjolen vippes opp. Fingre og negler begraves dypt inn i hver plettfrie, melkehvite rumpeball på denne perfekte, hjerteformede rumpen. Alt er meg blottstilt. De symmetriske leppene på et sammentrukket kjønn, hudfarget utenpå og med vage anelser av rosa inni, og det litt mørkere rumpehullet over.

«JAAaaa,» snerrer jeg og klemmer fingrene dypere. Alle mine dypeste drømmer er i ferd med å gå i oppfyllelse. Jeg skal miste jomfrudommen til en jente i fekjole og med fevinger. Lurer på om de vil duve? Nå gjelder det å smette den inn så fort som mulig, før hun rekker å angre seg. Hva som skjer etter det bryr jeg ikke meg om. Alt jeg vil ha er å ha det jeg vil ha. Buksen er et cosplaykostyme i lintøy og bundet sammen av surrede pinner i gylfen. En hånd går ned for å løsne dem.

Skarpe negler treffer hånden som fortsatt er klemt der om en melkehvit jenterumpe.

«Det blir ikke noe av det der! Slutt!»

Nedslagene fra neglene til Berit er skarpe nok til å trekke blod fra håndflaten.

«Nå kan dere gå ut,» sier jeg. «Med mindre dere har tenkt å stille dere opp med henne.»

«Som om!» utbryter Berit.

«La dem bare holde på,» sier Line fra den andre siden av mitt nært forestående bytte. «Dette er faktisk ganske morsomt!»

Min overdrevne komikk må ha virket inn på henne. Selv i denne situasjonen virker det interessant.

Berit begir seg over, og plasserer en pekefinger på langs av ansiktet til sin venninne.

«Et ord til fra deg …»

Godt at tøytene er opptatt med hverandre. Gylfen er endelig åpen og jeg forbereder meg til det avgjørende støt. Men de alltid vaktsomme neglene er der igjen, skarpe og smertefulle. Nok til at jeg må trekke meg delvis tilbake.

«Snabelen på plass! Her blir det ingen knulling!»

«Det bestemmer vel ikke du!»

«Åjoda!»

Kajsa står der bare pal. Hennes rødflammede ledsagerske kneler ned og plasserer kinnene inntil sin venninnes tandre bakpart. Derfra smiler hun innbydende, og røsker kjolen hardt ned.

«Godtebutikken er stemt, nemlig!»

«Hva har jeg gjort deg!» stønner jeg med en fortvilelse jeg aldri har hatt før.

«Ingenting! Det er det som er poenget!»

Kajsa kommer seg langsomt i oppreist stilling, og er på vei til å snu seg. Hypnosen jeg kastet over henne er i ferd med å falle av.

«UT!» erklærer Berit. «Du er ikke velkommen her mer. UT!»

«Du er ikke sann …»

Min Nemesis snur seg mot de to andre.

«Dere vet at han ikke er en av oss. Hvorfor skal han få noe gratis? Så jeg krever det …! UT!»

På en absurd måte tar de andre jentene opp koret.

«UT!»

«UNNA!»

«HUSJ!»

Alle peker de teatralsk høyt i været for hvert «UT!» og de gjør feiende bevegelser for sine «UNNA!» og HUSJ!»

I samlet tropp marsjerer de mot meg, anvendende denne fordrivende gestikulasjonen.

«Vent …»

Jeg ignorerer trusslen om pekefingre og skarpe negler, og tar meg forbi dem. Der putter jeg mine blødende hender i vasken, og lar lyserosa væske blande seg med vann og såpe. Når jeg snur meg, er Berit fortsatt der rett foran meg. Våtdryppende hender løftes til hennes brennende hår, og tørkes i de flammer som har blitt til en væren i vorden, som for å slukke dem. Det er tross alt vannmannens tidsalder. Hun gjør ikke motstand, ser bare rett på meg. Jeg forsøker å få øyenkontakt med Kajsa, men får det ikke. Hos Line er det heller ingen sympati. Ikke en av oss, var nok trylleordet.

«UNNA!»

«UT!»

«HUSJ!»

Vantro overfor dette sceneritualet rygger jeg inntil jeg når døren. Hvorfor i helvete skal det være så vanskelig å få låst opp? Jeg vil ikke være her blant disse furiene.

«HUSJ MED SEG!»

Endelig låser det seg forbannet opp. Jeg stiger over terskelen og griper karmen.

«JADA! JADA! JEG HAR SKJØNT POENGET!»

Døren smelles igjen med full kraft rett i fleisen på dem, så det drønner gjennom huset.

«Tante?»

Jeg må lukke øynene og skjære en smertegrimase. Da jeg snur meg, er det selvsagt en av ungene som står der med en teddybjørn under armen.

«Hvorfor bråker dere sånn?»

Norske jenter. Like relevant da som i 2085. Så lenge det er norske jenter