Hagen av lys og mørke - del 11

Jentene trekker etter hvert til hagen og ut i mimrende kveldsluft. Hver krinkelkrok i huset har nok blitt ferdig utforsket av frekke neser, nysgjerrige øyne og undersøkende fingre. Nå jager de etter hverandre med tynne hvin, og følger sprettende tøyvinger og flagrende hår med hendene utstrakt eller til skvettende vann fra vannpistoler. Enkelte tar til og med fatt på å bemektige seg i rekkene med epletrær. De heiser seg opp etter armene, og når de befinner seg høyt nok, slenges lårene over greinene så de kan rulle seg på plass, akkurat slik jeg har pleid å klatre. Så det er ikke bare gutter som driver med dette. Det er et kunstverk i innadvendt sanselighet å bare betrakte dem og ha deres tummel og lek rundt seg. Så det er slik de romerske keiserne opplevde det. Ikke bare dem, en utvalgt elite i en slagen og slavebundet verden. Et urtidsminne om en gullalder har blitt vekket. Det er slik vi alltid var ment til å leve. En far i velstand som betrakter sine døtre, en bror som betrakter sine søstre, eller en beiler og hans brud. Livet kan være godt, og for å være ærlig tror jeg ikke at jeg kan reises stort høyere. Det er nå jeg er ung. Det er nå jeg har alt mitt potensiale, som etter hvert vil bøyes innover av valgets og tilfeldighetenes jernbøyler. En gullalder er alltid ny og fritatt fra betingelse. Elver av honning og kornåkere som vokser av seg selv. Det er nå jeg er akkurat her, med alt jeg begjærer i livet.

Damene er forresten i ferd med å ha seg en latterbyge som er mer intens enn de vanlige. Nåja. De er jo riktig på honningen nå. Gang på gang senker de glassene i bollen og lar dem komme opp breddfulle. Heldigvis slipper jeg å gjøre det for dem. Så mye av en tjener er jeg ikke, og jeg har tatt noen påfyll selv for å holde følge.

«Hva er det som er så morsomt?» spør jeg, når humringen deres stadig stiger til nye høyder. En oransje stripe kommer opp foran det ene øyet, som viser en kort tekstutveksling:

Randgrid Nøtterøy:

Skal du flytte snart?

Birger Nøtterøy:

Skal jeg det?

Oransjestripen forsvinner. Randgrid er en driftig dame, fortelles det. Hun får tingene gjort og hjelper samtlige i og utenfor hennes omgangskrets. Skyggesiden er at hun får et noe autokratisk preg. Denne gangen var det hennes nevø som falt som offer. Hun trodde han skulle flytte og ville hjelpe ham, og han var klar til å umiddelbart skifte bosted.

«Det må jo være verdenshistoriens minst mandige øyeblikk!» utbryter jeg. Damene er for så vidt enige, og jeg ler med dem, overveldet av denne tanken. Først gjemmer jeg ansiktet, og så gjør ristingen som går gjennom kroppen at jeg må bikke hodet tilbake. Vel, det kan ikke ha vært så lett for ham. Er nok lett å gå i fella på en altfor avslørende måte overfor henne.

«Minst mandige …! Ha Ha Ha!»

En av feene har dukket opp i synsfeltet. Hvitkledd, med hvite vinger og en bærer av bukkehorn på hodet. Hun er i ferd med å pumpe opp et vanngevær til det maksimale. Tuten rettes mot meg på kloss hold. Akkurat idet jeg er i ferd med å si noe, eksploderer en vannkaskade over hele ansiktet. Jeg er altfor lammet til å forsvare meg, og jeg faller leende på rygg. Feen følger nådeløst etter og pumpende fullfører hun den kontinuerlige strålen til vanntanken er tom. Hun må virkelig ha drapsinstinktene på plass, og betrakter meg nå undrende med geværet hevet.

«Trodde ikke jeg trengte et bad, men …» gisper jeg, fortsatt liggende. «Var det da det noe mer?»

«Det er vannmannens tidsalder, og jeg er steinbukken som bringer varsel om min fjerne slektning,» sier hun og marsjerer vekk.

«Da så,» mumler jeg og tar meg en ny slurk da jeg har kommet meg i oppreist stilling. Det må være en slags New age-snakket. Rart, fordi damer pleier ikke å begynne med det der før de har blitt en del eldre. Noen må ha påvirket henne. Det overrasker meg heller ikke det minste at Iselin og Randgrid ikke har løftet så mye som en lillefinger for å forsvare meg. De ler litt av min nedsprutning en stund, og fortsetter sin samtale, der jeg fortsetter min drink og fyller glasset.

Rusen begynner å bli tung, men hodet mitt har mange nivåer for omtåkelse og drukkenskap, der magen min har mange kammere for sult. Jeg er jo en vikinghelt og dessuten verdens mest lidderlige person, mottakelig for hva som helst av inntrykk. Det er etter at en tid er gått at jeg kjenner skarpe negler grave seg inn i armen min. Da jeg løfter et sløvet blikk for å se, er et ansikt kommet helt inntil mitt. Hun har fortsatt vage kloremennesker på ansiktet. Det er hun Kajsa slåss med over en såpeboble. Line, heter hun, finner jeg ut ved å grave i et noe uklart minne. Stemmen hennes kommer i en hvesende hvisken, alt mens jeg vannklaskende løfter en kveil hår fra øret.

«Ikke si noe til de andre. Du må komme.»

Møysommelig kommer jeg på bena som lenge har vært i kors og derfor er temmelig numne, og følger etter. Damene synes ikke å merke noe. Allerede har en bekymring slått feste. Det kan være alvorlig. Jeg har sett verken Kajsa eller Berit ute blant søstrene sine i den vingede skare.

Livet på sin høyde er en hage full av lolitaer. I nordisk gullalder er de vinget og er feer. I romersk forstand går en langhåret blond mann rundt med sin sønn Mithras for å bivåne herlighetene og druerankene. Jeg har sett det. I drømmer og i visjoner. En gang var jeg der

Tror det er rundt regnet sånn hovedpersonen ser ut.

Øyvind "Jeg kan pule deg i munnen hvis du ikke holder kjeft" Tranøy