Hagen av lys og mørke - del 10

En følelse av velvære og dyp fred kommer over meg. Varmen fra gudedrikken fjerner sansene mine fra verdens smertelighet, og etter utbruddet har jeg fått ro. Jeg tar meg i å stadig lukke øynene og smile. Mitt kvinnelige selskap snakker dagligdags. Ungene må være utmattet, så forhåpentligvis blir vi latt i fred av noen små nattugler. Av og til dukker ett og annet nysgjerrig ansikt frem. Jentene lurer nok på hva vi driver med. Nysgjerrighet er jo et tegn på intelligens, og det kan jeg like. Jeg merker at jeg setter pris på deres gale tropp mer og mer, det er en altomfattende kjærlighet som vokser fra kroppen min og strekker seg ut. En aktelse for alt som lever. En vilje mot godhet. Jeg ville gitt hver og en av dem alt, om jeg kunne. Det er to vediske dyder: Universell kjærlighet og ikke-reaktivitet. Det vil jeg være. Det er dit jeg vil.

«Er det Øyvind eller Lysalv jeg skal kalle deg?»

Det er Randgrid som henvender seg til meg. Et gledesstøt går gjennom kroppen. Tenk at hun vil snakke. Med meg.

«I kveld kan du kalle meg Lysalv, men på en vanlig dag fungerer nok Øyvind best.»

«Javel. Og hva bedriver herr Lysalv dagene med?»

«Det eneste jeg gjør er å skrive og trene.» En pause og en slurk fra kruset. «Og drikker.»

«Han har et strikt regime når det gjelder kosthold,» sier min mor.

«Fostring. Utøvelse. Glemsel. Interessant.»

«Jeg gjør for å kaste av meg. Hva med deg, fru fegudmor?»

«Der du skriver, leser jeg. Når jeg ikke er engasjert i mitt yrkesliv eller i visse andre … formål.»

Jeg spør henne hvem hennes favorittforfatter er, for å bedre kartlegge hva jeg har med å gjøre.

«Mitt hjerte banker for Kjell Askildsen. Ville giftet meg med ham hvis det stod i min makt.»

Han har jeg aldri hørt om. Hun forklarer meg at det er en gammel norsk forfatter, som hadde sitt virke før krigsutbruddet mellom USA og Kina. Kjent for sine noveller i ordknapp og nøktern stil, og med de store tema i livet som siktemål.

«Han høres ut som min rake motsetning.»

«Hvordan så?»

«De eneste sjangre jeg ikke har drevet med er noveller og vers i bunden form. Til det siste har jeg ikke hode, og til det første … vel, min sjel er hedensk. Jeg er grunnleggende opulent og sanselig. I kunsten er jeg litt av en villmann, og liker å gjøre ting uten å ha noen grunner bak. Så jeg er ordgyterisk, kaotisk og avskyr de store spørsmål i livet. En nattsvermer eller en spissmus har mer mening. Kan jeg få fremsi et vers?»

Hun tar en pause, og plutselig sier hun: «Gå!»

Sjokkert av denne kvinnelig ansporelse henter jeg tilbake noe jeg skrev fra minnet: «Det er sant. Kaos er det eneste jeg bryr meg om. Jeg er en tjener av kaos. De endeløse virvlende farger. Stjernenes tumlende ferd. Må det være så at mitt liv kan gjenfødes. Gjennom den søte malstrøm som er kaos.»

Avslutningen veier tungt. Ordene har revet noe opp i meg. Jeg gjemmer ansiktet i hendene og gråter. Kruset jeg har mellom bena dryppes ned. De to kvinnene ser på hverandre, og min mor reiser seg. Hun favner mitt hode som også kysses, og rugger meg frem og tilbake.

«Vi har her å gjøre med noen som er svært sensitiv,» sier hun. «Min lille Lord Byron.»

Nye kyss faller over meg, men de kom altfor sent. Tid og tidens innhold kan ikke gjenerobres av noen hær.

«Jeg antar at dette betyr at Randgrid ikke vil gifte seg med meg,» sier jeg og smiler blekt.

«Åh, det skal ikke utelukkes!» Den beilede, om enn det skjedde patetisk, lener seg tilbake i setet. «Så du mener at jeg med min smak har en kristen sjel?»

«Nei, herregud, unnskyld, jeg mener herre Odin. Så mye ville jeg aldri fornærme deg.»

«Men det er jo en logisk følge av det du sier, hva?»

«Du kan vel ha grunner til å like denne Askild annet enn kristensvekleri.»

Randgrid legger hånden under haken, og for første gang ser jeg et virkelig stort smil bre seg over ansiktet hennes.

«Kanskje det ja.»

Min mor er i ferd med å gi meg noen klapp og gnir nesen min, da en av småfeene dukker opp. Denne er kledd i rosa kjole, iført sirlige tøyvinger og har øynene dekket av en sommerfuglaktig maske. Hun ser litt forvirret ned på meg, men så vender hun seg mot Randgrid som løfter sitt drageglass til leppene.

«Kan vi også få?»

«Hm. La meg tenke. Nei.»

«Men han får jo! Det er urettferdig!»

«Dere jenter er mindreårige og i min varetekt. Det er helt utelukket at jeg som har ansvaret for dere skal gi dere en eneste dråpe. Ja, det selv om du skulle gro ut en sommerfuglsnabel der på det lille fjeset ditt!»

«Ha-ha. Så morsomt. Vi vet at han også er mindreårig. Så det er fortsatt urettferdig. Kanskje må det rapporteres som kjønnsdiskriminering.»

«Rapport avslått fra høyeste hold. Vår lyse venn er i Iselins varetekt. Det betyr at hun bestemmer hva han kan og ikke kan gjøre.» Ved benevnelsen av navnet sitt, reiser min mor seg opp fra omfavnelsen og begir seg til setet sitt, etter å ha sendt meg noen siste rufs gjennom håret. «Dere jenter er i min varetekt, og det betyr at med dere er det jeg som bestemmer. Gjør jeg meg forstått?»

«Dette er teit. Dere koser dere, mens vi får ingenting. U-rett-fer-dig!»

«Skal jeg dunke deg i hodet med tryllestaven?»

«Nei!»

«Så kom deg av sted da!»

Den rosa feen setter i sprang. Her i denne andre verdenen er nok trusselen om tryllestaven noe av det farligste som finnes. Det, og beslagleggelse av vingene.

«Synd for deg, fjolla!» sier jeg idet hun er på vei bort. Rosafeen snur seg alt mens hun løper unna, og med lukkede øyne tunge rekker hun tunge på freidigst mulig vis. Sånn kan man altså si det. Vi priviligerte fortsetter drikkingen. Randgrid og Iselin tar opp sin samtale. For meg er den vanskelig å følge, fordi den er strukturert med en form for kvinnelogikk som jeg ganske enkelt ikke forstår. Hvordan fikk de nyss i alderen min? Ikke har jeg sett dem utsprørre Iselin om det, og Randgrid vil ha vært motivert til å holde tett, nå som jeg drikker. Og siden jeg nå har tilgang til penger, virkelige penger, har jeg brukt noe av det til å skrubbe meg fra internett. Bort må alle feilgrep fra fortiden. Jeg husker reklamen jeg så:

Du kjenner følelsen. Du har nettopp brygget deg morgenens første kaffe. Og så … Personen spankulerer rundt i morgenkåpe med et tilfreds mine, og med den rykende kaffekoppen holdt foran seg åpner han ytterdøren. Der står det en sinnsforvirret person som løfter pistolen. «JEG SKAL DREPE DEG!» Vedkommendes smil forsvinner og øyeblikksbildet fryser. Denne situasjonen kunne vært unngått. Ingen flere sjalu ekser. Ingen flere politiske motstandere, og ingen pasienter nettopp unnsluppet fra mentalklinikken. Alt du trenger er en henvendelse til FJERNMEG.no. Vi sletter alle spor fra internett, ethernett, darknet og undernettet. Ikke bekymre deg. Vi tar oss av det legale. Bildet gjenkommer til mannen med en løftet kaffekopp. Første slurk tas. Vedkommende smatter et tilfreds «Ah!» I bakgrunnen høres det et hysterisk skrik og et pistolskudd. Reklamevideoen ender med lyden av en kropp som faller til gulvet.

Det som plaget meg mest var et blogginnlegg og en reaksjonsvideo, selv om jeg skaffet meg mange fiender i den perioden der jeg var aktiv. Blogginnlegget gikk som følger: Lysalv: Fascist, rasist eller nazist? En utførlig analyse av hans ideologi, gjort av Faktaopplysningen.no i samarbeid med statskanalen. Reaksjonsvideoen bestod av mange små klipp av mine foredrag på de verst tenkelige tidspunkt. Hver ufrivillig ansiktsgrimase, hvert øyeblikk med nøling var med, og selvsagt, hver dårlige eller uheldige formulering, og alt som kunne misforstås var blitt brukt til det fulle. Kommentatoren konkluderte: Han er syk. Han er SYYyyyyyyk!»

Det er underlig med det. De fleste vil bli relativt svett på pungen dersom de begynner å motta telefonoppringninger, digitale brev fra advokater, til og med videohenvendelser satt til et fullsatt konferanserom med sakkyndige. Hvis ikke det er nok, lurer trusselen om et sivilt søksmål som kan sette deg i gjeld for livet bak horisonten, og alt du trenger å gjøre for å slippe unna, er å ta ned materialet du har liggende ute. Alle, til og med de sinnssyke, velger å ta ned sitt materiale. Jeg er skrubbet. Jeg slapp fri. Snart vil jeg være glemt av Kali Yugas innvånere. Med det har mitt nye liv begynt. Alt gjennom min mor, og hennes velvilje og rikdom. Uten henne var jeg ingenting. En forhatt utstøtt på minimumslønn i et eller annet helvete. Nå i stedet sitter jeg i denne hagen, og jeg vet ikke hvem her jeg elsker mest. Randgrid eller en av jentene, eller kanskje bare valgmulightene for mine egne følelsers skyld. Vel, ikke min mor, iallfall. Kløften mellom oss vil alltid være der, og hun vet det. Når det er sagt, setter jeg likevel pris på pengene hennes, og den redningen de representerer. Det kom, ikke fra en mann, men en kvinne. Jeg setter pris på hennes styrke.

Kødde med Lysalv? Negere vet ikke om mitt artilleri