Hagen av lys og mørke - del 1

Det durer og går i den store hageporten, og det har det visst gjort en stund. Jeg går bort til konsolen og trykker på en knapp.

«Hallo?»

«Men så åpne da!» lyder en lys stemme.

En annen knapp presses, og de to store dørene svinges lydløst opp. Ingen verdens filosofer, og ikke engang Guds såkalte allmakt ville kunne forberedt meg på synet som toger inn. Forbi meg strømmer det en endeløs skare småjenter, utspjåket i hver tenkelige primærfage og så litt til i form av luftige ballettkjoler. På ryggene har de utplassert plastvinger, noen gjennomsiktige, noen fargelagt, som spretter og hopper for hver av deres dansetrinn. Bak dem strener en eldre kvinne med langt mer verdighet. Hennes kjole er i dypeste purpur, men også hun har vinger. De reiser seg og foldes ut som noe levende av en eller annen usett mekanisme. Ikke noe billig kinesisk søppel. Vingeflaten gir et gjenskinn av hele fargespekteret med en algoritme som er umulig å forutsi. Ved hånden leier hun to pikebarn som er så små at de strengt tatt må kvinneføres, ellers ville de stabbende føttene ikke kommet noen vei, var de små feene aldri så bevinget. Bak gudinnen av verdighet er en hale av tenåringsjenter. De også, har festet seg med mer avanserte vinger, og for så vidt en mer avansert fargekombinasjon i bekledningen. De også passerer trippende, og jeg kan ikke unngås å lamslås enda en gang av de yppige brysters hopp. Tre ganger har jeg mistet pusten. Det innstrømmende kaos. Gudinnens verdighet. Og faste tenåringsbryster gjemt bak en tynn klesdrakt, bare.

I hagen tar de til med å innrede seg som bare kvinner kan. Med en effektivitet fra en ukjent metode ser alt ut til å skje på en gang. Bord bedekkes. Duker blir lagt på. Etter at bordet var bedekket, selvsagt, altså ikke noen av jentene. Fruktfat blir lagt til. Det er punsjboller med store mengder saft. Vel, det behøves, for disse ungene er i ferd med å løpe fra seg. En pike i grønt kommer plutselig opp til meg. Hun holder ut flathånden og blåser av alle krefter, så en sky av glitterstøv treffer meg rett i ansiktet.

«Du er forhekset!» erklærer hun og forsvinner.

Derom hersker det ingen tvil.

Jeg kjenner ingen av disse folkene, og involveringen av småunger gjør ting enda mer tvilsomme, rett og slett på grunn av anklagene som kan slenges ut. Hvis du inviterer mannfolk direkte fra byen vet du aldri hva de kan gjøre. Plutselig så krangler de, og plutselig så hisser de seg opp, og vips før du vet ordet av det, er du slått ned av en brukket flaske. Hva kvinner kan gjøre, er jeg enda mer usikker på. Kanskje stjeler de ting her og der. Derfor har jeg sørget for å gjemme skriftene mine på et sted som de aldri kan finne, med mindre de var fra terrorenheten og hadde avansert søkeutstyr. Hva annet de måtte ta bryr jeg meg rett og slett ikke om. Nå er iallfall både hus og hage fylt av for meg helt ukjente mennesker, og et helt vanvittig ungeskrål i tillegg.

Jeg har mine mistanker og får dem snart nok bekreftet, idet jeg uforvarende fanges alene på kjøkkenet. De er ikke hva de utgir seg som. Snille barnehagetanter? Et barnehjem? Dra til helvete med alt det der.

Det er en rødhåret tenåring som nå har presset meg inn i et hjørne, idet hun har heist seg opp på kjøkkenbenken etter å ha kastet et raskt blikk bak seg. Hun ser nøyaktig ut som en ung Nicola Roberts, de spisse hjørnetennene medregnet. En diva i popbandet Girls Aloud som var populære for rundt seksti år siden, men som ingen kjenner til i dag, med mindre de skulle være i besittelse av min utsøkte smak og sans for raffinement hva angår skjønnheten og det kvinnelige.

«Lyst til å se litt fitte?» sier Nicola Roberts. Hun åpner hulrommet i kjolen ved å adskille lårene, og trekker hurtig en tynn stringtruse til side for å avdekke et helt glatt og hårløst kjønn.

Jeg passer på å se ned i merkbar tid, dels for å forsikre henne, dels for å ta innover meg og memorere hver detalj, inkludert de små nuppene på en side av bulende, stramme lepper.

«Interessant.»

«Interessant? Er det alt du har å si?»

«For øyeblikket.»

«Du er sønnen til Iselin, er du ikke?»

«Det er meg som holdes i hennes jerngrep, ja.»

«Det må jeg si … Jeg trodde at avkommet til en så prominent person skulle virke imponerende, men det er du ikke. Blodet lyver, som det noen ganger gjør.»

«Vel, faen ta deg også, din lille merr.»

Lårene klemmes sammen med lysets hastighet og sender et lite vindblaff i min retning. Frøken rødhår og for så vidt sprikelår forlater kjøkkenet på de hurtige steg.

Da jeg vakler ut i hagen har galskapen formelig eksplodert der ute. Hvis du kan løpe, kan du danse, og det er det som skjer, i to store konsentriske sirkler, barna i en av dem, de litt mer eldre jentene i den andre. Sånn må det være, ellers ville noen av ungene stått i fare for å trampes ned av noen med en for stor vekt til at de kan tåle det. Gudinnen bivåner det hele fra en litt forhøyet paviljong. To piker sitter knelende på hver av hennes side ved, og hun passer på å kjærtegne håret deres, ett festet med utallige hårspenner, det annet besmykket med en liten sølvkrone. Iselin sitter konfrontert med dem, på sin egen lille stol. Så jeg vaser ut i deres retning, og må gjøre mitt beste for å gå i slalom for alle de forbifarende barnehodene, som nå samtlige ser ut til å være i ballehøyde og truer med å kunne gjøre meg sammenstøt rett i skrittet for hvert øyeblikk. Det har skjedd meg før, og det var vondt. Da jeg ankommer paviljongen, er det interessant å merke musikken fra de skjulte områdehøytallerne. Det er en slags Ambient jeg hører. Med tryllelyder og lyd av dryssende glitterstøv.

«God dag,» sier Iselin.

«God dag.»

Min mor åpner hånden og svinger den ut i de besøkendes retning.

«Dette er min gode venninne Randgrid. Vi har kjent hverandre i mange år. Som du kan se omgir hun seg med ungjenter, som del av sin estetiske resignasjon. Dette er en cosplayevent. Du kan si at hun er deres fegudmor.»

Jeg går straks bort til den underlige kvinnen for å ta hennes ventende hånd. Den kysser jeg lenge og lar så presse mot pannen.

«Vær eder så hilset, du høystærede frue. Mitt navn er Øyvind, men noen ganger foretrekker jeg å kalle meg selv Lysalv. Du skal vite at jeg er din ydmyke tjener. Du skal få alt du ønsker deg, og alt du ber om skal jeg gi deg, så lenge det står i min makt.»

«Det må jeg si. Jeg liker det når unge menn er høflige.»

Vingene til damen ser nesten komiske ut nå som de henger der nesten slapt ned. Av utseende har hun et brunflekket ansikt, store tenner og en stor munn, samt veldig store øyne, nesten så de kunne tilhøre en ku. Håret er brunt som det pleier å være opp nord. Dette er en nordlending. Det er svært mye bevegelse i ansiktet hennes, ser jeg. Det vitner om at hun registrerer og tar innover seg ting.

«Ja, det ville vært for ille om det var motsatt,» sier min mor.

«Her er et hekseord: Det finnes en kur til nesten alle sykdommer.»

De to kvinnene humrer sammen en stund.

«Hvorfor kaller du deg Lysalv?»

«Fordi alt jeg tar i blir til lys.»

Iselin løfter og legger fra seg en svær tryllestav hun har plassert på et rundt lite bord.

«Det får vi se på,» sier hun. Siden fanger hun de to pikehodene ved hver av hennes side, og presser dem lønnlig ned i dypet av sin favn. Motstand tilkjennegjøres ikke, men jeg merker betrakningen fra hvert pikeblikk.

Der ute har kaoset tilltatt, hovedsakelig fordi det er de eldre pikene som er nær, og de er sterkere. Gresset rasler med dans, sprang og hopp fra kun bare føtter. Så skjer det som må skje, en blond pike som har vendt seg for å blåse noen såpebobler, følger ikke riktig med, så hun deiser inn i en av de andre dansende. Resultatet blir at hun faller på ansiktet ned i gresset, og røret med såpeboblevann triller fra utstrakte hender. Hun reiser seg for å gripe innretningen og rister den anklagende.

«Se! Det er nesten ingenting igjen!»

«Det er noe igjen,» gisper kollisjonspartneren, denne med brunt hår.

«Nei, nesten ingenting!»

For å demonsterere, vender gulltopp platrøret og heller ut de siste sparsommelige dråper.

«Vel nå er det jo ingenting.»

«Dette er din feil. Du er sånn ei fitte!»

«Det var ikke bare min feil.»

«Fitte-fitte-fitte!»

Det er absurd å se på, men før jeg vet ordet av det, farer de to pikene løs på hverandre. Det hunkjønn mangler i styrke, tar de igjen i ondskap når de slåss, og her både klores det og lange lokker trekkes med den kraft bare iskaldt hat kan gi. Mens kaoset og virrvarret foregår, er de to pikene låst fast i en dødelig dans.

«STOPP!» tordner stemmen til Randgrid, og straks stanser dansen og verden står dønn stille. I dette tause fraværet av bevegelse reiser hun seg ved å røske opp og skyve unna de to hodene i sitt fang. Bydene går hun bort til den brunhårede.

«Skadet hun deg, mitt kjære barn?»

«Nei, jeg er tøffere enn som så. Hun kan jo nesten ikke slåss.»

«Det er ikke sant! Du blør jo!»

Randgrid knipser, og gulltopp faller umiddelbart til kne. Der blir hun sittende med nedsenket blikk, fylt med et sinne som stadig likevel må trekkes ned mot gresset.

«Kajsa! Nå tar jeg snart vingene dine!»

«Nei! Unnskyld! Unnskyld!»

«Fy hvilken slem pike du er, og hvor stygg du har vært i munnen til din søster.»

Gulltopp tar til å skjelve, men hun ser fortsatt ned. Alle er vi vitner. Barna er også tause. Kraften fra en kollektiv vilje forhindrer enhver distraksjon eller noen lek.

«Be nå din søster om unnskyldning med et kyss.»

Randgrid ser i retning av den brunhårede, som hun nikker til. Denne kneler ned foran hun som heter Kajsa, og forsøker å fange det nedsenkede blikket hennes.

«Unnskyld, Line, unnskyld. Du er ikke en fitte, og jeg skulle ikke kloret deg,» toner gulltopp lyst. «Det var min feil også.»

«Du var sint fordi såpeboblevannet vårt rant ut,» svarer Line.

«Ja, det var jeg, ja. Åh, unnskyld.»

«Kyss henne,» befaler Randgrid.

Kajsa, fortsatt seende ned, løfter sitt hode frem, og utplasserer et lett kyss på leppene til sin motpart. Rart at de skulle være søstre, forresten. Jeg ser ikke slektslikheten.

«Det er ikke godt nok og det vet du.»

Kajsa løfter hendene foran seg, som møtes av Line, og så ser hun opp. De to pikene lener seg frem, kysser, og mens rubinrøde dråper blod fra Lines oppskårne ansikt smykker begge, kives leppene som stadig møtes.

Da den brunhårede piken forlater henne, tar Kajsa til å skjelve. Den vevre kroppen hennes rister, men gråten forblir fortsatt taus.

«Barn,» sier Randgrid, og slår ved en eller annen usett mekanisme ut sine kunstige vinger, uten at hun bruker manuell manipulering og uten at hun gir stemmekommando, og lar de skimrende fargeglimtene bli til i verden, nå med enda større styrke. «Kajsa har blitt veldig lei seg. Nå er dere nødt til å trøste henne.»

I samlet flokk med små klossete hoder kommer barna fram på rad og rekke, alle av dem også piker. «Du må ikke være trist, Kajsa,» sier de. «For vi er veldig glad i deg.» Noen av dem trekker henne forhåpningsfult i armen. Fra begge sider legger bollekinnene og snørrete neser kyss på hver side av ansiktet. Litt etter litt stilner den tause gråten. Barna omkretser og napper i henne lenge, inntil Randgrid skiller dem ad der hun kommer. En hånd skyter hardt ned og klemmer til rundt kjeven på den ulykkelige, og med det tvinger Rangrid blikket opp til sitt eget .

«Du er min datter. Min datter. Jeg kan aldri skade deg. Jeg kan aldri forlate deg.»

Straks skyter hun som heter Kajsa opp og kaster slanke armer omkring den langt eldre kvinnen.

«Barn, nå må vi leke litt roligere,» sier Randgrid. «Fordi Kajsa har vært veldig lei seg.»

Jeg forblir taus og målbundet lenge, fordi jeg vet at jeg har vært vitne til store krefter. En del av meg vil også forsøke å trøste henne, samtidig føler jeg et inderlig hat mot dette ukjente som gjorde henne så ulykkelig, og som gjør at hun nå må være her, sammen med meg, i denne hagen.

Vi er her for å gi deg kjærligheten du aldri fikk. Om nøyaktig tre sekunder blir du overfalt og får buksene vrengt av. En, to, tr ....