Forfatterintervju av Ken Jensen, fra mai 1996

Fra kassettspiller

https://drive.google.com/file/d/1dEpAPp2E4LEiC5Oyx6GjpC32phLLNaa5/view

Transkripsjon

Intervjuet foregår på Burgerking

Rolf: Ja ... altså. Når ble du født?

Ken: Eh ... 13. januar 1975. I Tromsø by.

Rolf: Tromsø by. Finnvikdalen, for å være helt korrekt.

Ken: Ja ...

Rolf: Her skal vi bringe alt på bordet.

Ken: [...]

Rolf: Nei, nei! Du bodde jo ett år her, ja!

Ken: Jeg bodde sogar ett eller to år i byen. Kan ikke huske i farten. Det var nå i de første årene av mitt liv.

Rolf: Ehm. Når begynte du første gang å merke symptomene?

Ken: På hva da? På galskapen?

Rolf: Blant annet.

Ken: Åh ... ehm, ja, det ...

Rolf: Før du begynte i ungdomsskolen?

Ken: Det går så langt tilbake at jeg faktisk ikke kan huske det. Ehm ... sogar før jeg begynte på barneskolen, tror jeg. Ja, jeg tror jeg egentlig var gal allerede da jeg begynte på barneskolen.

Rolf: Skal vi se. Har notert noe ned. Jeg regner med jeg får det her.

Ken: Ja.

Rolf: Hæ? Kan du uttrykke det [...]?

Ken: Hm ... når jeg først merket symptomene?

Rolf: Ah, ok, vi ... glemmer det spørsmålet der, og så går vi rett over på språkspørsmål ... blant, eh, som fun... introduksjon til intervjuet.

Ken: Ah, ja. Ja, det er mer interessant.

Rolf: Eh ... hva mener du om dagens kompetanse, språkkompetanse blant dagens ungdom?

Ken: Neei ...

Rolf: Da mener jeg ...

Ken: Der eksisterer ingen kompetanse. Dagens ungdom vet ingenting om språk, stort sett, generelt uttalt, det finnes jo enkelte unntak, men generelt ... vet de ingenting. Dagens ungdom ... ehm ...

Rolf: Hva skyldes det? Hva er din mening?

Ken: Neei, eh ... godt spørsmål. Lite lesing, litteratur. Ingen interesse. Dagens ungdom er bedervet i sinnet. De har ingen æreskodeks lenger, tøvende. Vanskelig å si.

Rolf: Jeg innser at dette intervjuet kommer til å bli litt hoppende, att og fram fra emne til emne, men det gjør ingenting.

Ken: Ja, det er sånn jeg jobber.

Rolf: Ja ...

Ken: Spretter litt hit og dit.

Rolf: Ditt syn på norsk skolevesen?

Ken: Ja ...

Rolf: Kan du gi det i sånn korte trekk?

Ken: Neei ... stinker stort sett, altså. Stort sett, ehh ... det er lagt opp for idioter, av idioter, og ... ja, et resultat ... et resultat av noe sånt, det sier seg selv.

Rolf: OK, nå tar vi det punktvis her, bare som oppvarming. Militærtjeneste?

Ken: Næh. Har ikke vært der, skal ikke dit heller.

Rolf: Førerkort?

Ken: Nei ... samme der. Akter ikke å ta noe sertifikat. Jeg har riktignok truckførerbevis, men det ender der.

Rolf: Kan du begrunne ditt standpunkt?

Ken: Ja, altså, sertifikat, hva skal jeg med sertifikat? Det ... det er jo bare tull.

Rolf: Hva er ideologien bak det hele?

Ken: Ideologien bak det hele? Nei, jeg er vel en nomade.

Rolf: En nomade?

Ken: Ja.

Rolf: Mhm.

Ken: Liker vel å vandre rundt. Nei ... kan få mentale problemer av å kjøre bil, eller eventuelt tenke på å kjøre bil.

Rolf: Har du noen som helst ... hatt noen befatning med kjøretøy?

Ken: Eh, ja. Jeg har jo da som sagt truckførerbevis, menneh ... Jeg har kjørt bil et par ganger, med, ja, fatalt resultat. Kjørte ihjel en hesje.

Rolf: OK, jeg skjønner, skjønner hvor tegninga ligger ... hvor landet ligger, mener jeg.

Ken: Ja, landet ligger der det alltid har ligget, så [...]

Rolf: Ja ... og så har vi jo ... ditt syn på staten, nei, eller på nasjonen Norge ... kontra USA.

Ken: Ja, altså ... USA er et fritt land. Der har du fri militærtjeneste. Du kan velge om du skal gå inn. Her har du diktatur, du blir tvunget inn. Hvis ikke, havner du i fengsel. Sånn er det.

Rolf: Diktatur? Det er en ganske drøy påstand. Mange vil jo være uenig med deg her, påstå at vi lever i et demokrati.

Ken: Hvordan kan de si noe sånt? Hvordan kan noen forsvare et sånt synspunkt når faktum er at ... menn blir tvunget, nitten år, blir tvunget inn i militæret. Hvis ikke, havner de i fengsel, ødelegger rullebladet for framtida. Så ...

Rolf: Så ... dine ... din framtid her i Norge, Norges langstrakte land, kan du ... kan du ...

Ken: Det er ingen framtid.

Rolf: Kan du belyse den for oss?

Ken: Svart. Det er ingen framtid i dette landet. Derfor skal jeg flytte til USA.

Rolf: Skal du gjøre emigrant av deg?

Ken: Ja.

Rolf: Mhm. Jaha? OK. Da begynner vi å sirkle oss inn mot din person, ditt vesen. Kan du i korte trekk ... beskrive dine fritidsinteresser, hobbyer, preferanser?

Ken: Vel, leser gjerne, på gode perioder kan jeg lese en tre–fire bøker i uken. Perioder, altså. Ehm, forfatter av yrke. Og jeg prøver å skrive, og [...] Prøver å trene også av og til, menneh, egentlig gir jeg nå faen, selv om jeg egentlig burde ha trent, sånn, eh, ja, nei, jeg gir faen, trener bare en sjelden gang.

Rolf: Så det er altså bøker som er din fremste interesse?

Ken: Ja.

Rolf: Enn annen kunst, som film?

Ken: Ja, film. Har god greie på denslags. Skal [...] inn i filmbransjen i USA.

Rolf: [...]

Ken: Gleder meg forøvrig til å bli kjent med Quentin Tarantino. Jeg har jo grunn til å tro at vi er ganske like. Like personer.

Rolf: Sånne ... kindred spirits, [...] på norsk.

Ken: Ja, det kan du godt si.

Rolf: På ... på godt norsk, kan man faktisk si.

Ken: Sludder.

Rolf: Jeg har sjekket det opp.

Ken: Nei, det er ikke riktig. Det er en misforståelse [...] Det er et uttrykk de har skapt. Feil. En stor norsk [...]

Rolf: Nei, neinei. Ordet norsk –

Ken: Ja?

Rolf: – er både hankjønn og intetkjønn.

Ken: Nei, ”en norsk, norsken er god”. Ikke, ikke, du kan ikke si ”norsket er god”.

Rolf: Ja, du kan si det.

Ken: Nei, ikke ”norsket er god”.

Rolf: Yes, you can. Da har vi ... da har vi fått rede på dette. Ja, så ... du var altså forfatter av yrke? Hvor lenge har du vært det?

Ken: Aaaah, siden ... profesjonelt siden 1994. Jeg har hatt meg, skal vi si, skrivevegring underveis. Og denslags som har ... forkrøplet min utvikling. Men jeg er på god vei nå til å ... eh, på god vei med en solid arbeidsrytme.

Rolf: Hvilken litteratur er det du boltrer deg i?

Ken: I min ungdom [...]

Rolf: Jeg tenker da på forfatterskapet ditt.

Ken: Åja, sånn. Åja, akkurat, akkurat. Neeeei [...] fiction [...]

Rolf: Men det er greit. Bare si først hva du mener ... hva du leser.

Ken: Skal jeg ta det først?

Rolf: Ja.

Ken: I min ungdom leste jeg på Morgan Kane og denslags lavlitterær ... lavlitteratur, kiosklitteratur. Sånt du plukker opp på en flyplass, ikke sant. Menneh, i mine eldre år, etterhvert som jeg er blitt mer sofistikert, så leser jeg en del Stephen King, David Gemmell, britisk forfatter, skriver ... fantasylitteratur ... riddere og denslags. Eh, så leser jeg da Michael Crichton og ... eh, ja ... skal vi se, det var Stephen King, Michael Crichton og David Gemmell. Det er de store utenlandske, det varierer egentlig litt hva jeg leser, menneh ...

Rolf: Hm, akkurat. Så summa summarium så leser du mest på ... hmmm ...

Ken: På engelsk.

Rolf: Engelsk, engelskspråklig litteratur.

Ken: Ja, men av norsk så er det jo da en forfatter jeg leser, som virkelig utmerker seg. Olaf Havnes. Legg merke til navnet, et navn for framtiden. Ehh ... Han har skrevet fire bøker, og den ene boka er bedre enn den andre.

Rolf: Enn den tredje, da?

Ken: Ja, den tredje, den ... eh, ja ...

Rolf: Ja ...

Ken: Så skal jeg også lese de der nye bøkene til Kjell Hallbing, siden jeg har lest ...

Rolf: Nå griper jeg muligheten til å bryte inn litt her. Nå ser vi ut av vinduet her på Burger King og ser på russ. Hva er ditt synspunkt på russefeiring?

Ken: Nei, eh ... vel egentlig bare noe stort sludder. Ehm, tilfeldigvis russ selv i år, menneh ... betyr egentlig ingenting. Orker liksom ikke å gå rundt og feire. Jeg kan jo forstå dem som vil feire når de er ferdig med, med, ja, hva det blir, tolvårig skole, hva? Menneh, herregud, ass, sytten dager, vettu. Må være måte på feiring.

Rolf: Så, har du hatt på deg russedressen hittil i år?

Ken: Ja, sogar ved én anledning.

Rolf: Når?

Ken: Menneh, det var ... på russedåpen den tredevte til første april. Var egentlig bare for å ... et halvt øyelokk bare for å være sosial, for å omgås det [...] på skolen. Følge litt med, liksom.

Rolf: Akkurat. Akkurat. Men generelt sett, ditt syn på å kle seg i russedrakt og sp... og gå gjennom gatene?

Ken: Nei, sånt, det er bare tull. Som jeg sa innledningsvis, så er russetida bare noe stort sludder, egentlig. Å gå rundt i sånne klær, det er ikke min stil.

Rolf: Du har altså viktigere ting å ta deg ... ta deg til?

Ken: Ja, absolutt. Sitte hjemme og lese eller skrive eller ... se på film eller noe sånt. Hva som helst.

Rolf: Altså, hvis du ser deg selv om femten år, la oss si femten år –

Ken: Jaha?

Rolf: – hva ser du da? Hvor står du hen? Yrke?

Ken: Ja, ser en meget kjent forfatter og filmskaper i USA. Lykkelig gift. Veldig, veldig rik. Ehm ... kanskje et par barn inni bildet. Hvem vet. Ehm ... jaha, stort sett, ehhh ... stort sett sånn det kommer til å bli.

Rolf: Akkurat. Eh, nevnte du noe om forfatterskapet ditt?

Ken: Jaja, jeg sa ... godt kjent forfatter og filmskaper.

Rolf: Selger du ... selger du bøker godt, eller ... er du ...?

Ken: Neei, ehh ...

Rolf: Om ti, om femten år?

Ken: Ja, det gjør jeg absolutt. Fått meg et navn og denslags, så ...

Rolf: Ja. Hvor i U... hvor ... hvor i USA er du bosatt?

Ken: Ehm, det har jeg egentlig ikke tatt ordentlig standpunkt til ennå, menneh, blir et sted der det ikke er for varmt, heller ikke for kaldt, kan du ...

Rolf: Mildt, temperert klima?

Ken: Ja, mildt klima. Gjerne litt vinter av og til, det vil skape en fin stemning, menneh ...

Rolf: Litt vinter av og til, ja? Som regel da om vinteren?

Ken: Ja, gjerne det. Gjerne det. Kan tenke meg at jeg bosetter meg [...] i et område der det er en del naturkatastrofer sånn som ... kan tenke meg å oppleve sånn jordskjelv ...

Rolf: Ja, The Big One.

Ken: The Big One, ja ... Kanskje L.A. er et godt ... et godt sted å bo.

Rolf: Ja. Skal vi sjå. Tror vi vender tilbake til mer sånne lokale forhold inni skolen. Ehm, ehh ... skal vi se. Noen mening om språklærere sine ... sin kompetanse i den norske skolen?

Ken: Hehe. Jada, meget interessant emne. Innen norskfaget så eh ... vel, kan si det sånn at jeg har til gode å se én lærer som har peiling på et språk. Når det gjelder engelsk, så ja, vel ... ja, de fleste lærere holder jo egentlig et ganske bra nivå på det de skal ... skal lære bort, og ... Menneh ... jeg er jo tross alt bedre enn disse lærerne, så ... eh, kan være litt kjedelig for meg å sitte og høre på våset de lirer av seg, men ...

Rolf: Mener du at de har kompetanse nok til å kunne rette dine innleveringer?

Ken: Heh. Nei. Overhodet ikke. De har kanskje kompetanse til å rette det jeg gjør på skolen, fordi det blir veldig lite forseggjort. Men hjemmeoppgaver? Neineinei, overhodet ikke. Det ... nei, det ... kan jeg ikke tenke meg. Selvfølgelig, innen språk som ... fransk og tysk ... jeg har riktignok tysk, ikke fransk, menneh ... da var det greit. Kan, ehh ... knapt nok snakke.

Rolf: Enn nynorsk? Hva mener du om det?

Ken: Nei [...] det er grautmål. Ehm, det er en [...] at vi skal lære et sånt språk som vi ikke har nytte av. [...] Nei, nynorsken min er mildt sagt dårlig. Det er greit nok, jeg mener at lærerne har kompetanse til å rette, men nynorsk er ikke egentlig noe språk, det er bare en perversjon av bokmålet.

Rolf: Ehm, ja. Jeg skjønner.

Ken: Eller en perversjon av dansk-norsk som var lagd på den tiden der.

Rolf: Med andre ord, det engelske språk ... og ditt forhold til lærere der. Hvordan er det? Kan de ... kan de rette deg der?

Ken: Nei, i ... i liten grad. Eh, de har egentlig ikke noe å tilføre meg, men rette? Jojo, det er jo greit nok, det. Kan jo alltids ... kan jo alltids rette det, sånn sett. Menneh ... dog i den grad de har noe å rette. Menneh ... ja, det er jo greit nok, det. Jeg er bedre enn dem. De vet det. Jeg får gode karakterer, jeg må si meg fornøyd, ikke sant. Klart det.

Rolf: Ja. Det er bra. Hva foretrekker du? Sitte hjemme en lørdagskveld, skrive på din roman, eller gå ut på Hawk og drikke deg full, blant ... blant kompiser?

Ken: Ja, det var da et latterlig spørsmål. Selvfølgelig vil jeg foretrekke å sitte hjemme. For det andre har jeg ingen kompiser. Ehm ...

Rolf: Ingen kompiser?

Ken: Nei.

Rolf: Utdyp?

Ken: Ehm, greit, jeg har enkelte venner. Men kompiser? Neei, altså, OK, kan kanskje bruke det ordet, men eh ... de personene som går under den betegnelsen –

Rolf: Kanskje ... vent litt.

Ken: – er drittsekker som jeg egentlig ikke liker å omgås, som jeg eventuelt går i klasse med.

Rolf: Kan du gi meg noen mer spesifikke eksempler?

Ken: Naaah, vi kan ikke akkurat navngi noen personer i dette intervjuet, menneh ...

Rolf: OK. Jeg skjønner. Ja ... Eh, skal vi sjå ... [pause] Når, eh ... hvordan hadde det seg at du, eller, ah. Når lærte du å lese?

Ken: Åhh, ja, har tenkt mye på det der. Kommet til den slutning at jeg var ni år. Like før jeg fylte ti, faktisk. Ehm, det skjedde ... satt og strevde med å ... satt hjemme og strevde med å lese en lesebok som het ABC eller noe i den duren der. Og leste hakkete og stammet, hadde store problemer, syntes lesing var noe herk, kanskje det verste jeg visste om, ville aldri ta i en lesebok mer. Men plutselig, uten videre ... falt brikkene på plass, og jeg kunne lese perfekt på bare den tiden det tar å blunke.

Rolf: Jaha? Besynderlig!

Ken: Ja, besynderlig. Men faktisk sant.

Rolf: Så det skjedde over natta, på en måte?

Ken: Ikke over ... ja, over natta?

Rolf: Eller over dagen?

Ken: Over dagen ...? Jeg vil heller si at det skjedde ... skjedde over en periode på fem sekunder. Menneh, etter det så leste jeg ut leseboken samme dag og et lite westernhefte i pocketformat ... ja, samme dagen, faktisk, eller dagen deretter. Før det var gått en uke, hadde jeg lest min første bok. Eh, det var en westernbok. Colt og gamp eller Bill og Ben eller noe i den duren der. Klarer ikke å huske helt nøyaktig. Og siden det–den gang har jeg lest bøker jevnt og trutt, eh, fra, eh ... ja, har faktisk vært oppe i ... åtte–ni bøker på én uke. Det er fart. Men da har jeg vært grepet av stemningen og bare lest.

Rolf: Ja.

Ken: Og på den annen side så har jeg hatt en periode hvor jeg kanskje ... hvor det har gått en måned hvor jeg ikke har lest ett ... ett ord.

Rolf: Det kommer vi ... det bringer oss inn på det vi har snakket om, din ... la oss referere det som din middelalderperiode.

Ken: Jaha?

Rolf: Det refererer til at den perioden 91, 92, 91, deromkring.

Ken: Jaha?

Rolf: Da ... kan du si, da du ikke var så åndelig energisk? Ja, du skjønner sikkert hva jeg sikter til når det gjelder at du drev og trente mye?

Ken: Åhh. Perioden ...

Rolf: Kan si, du var i ulage? Sånn sett?

Ken: Trente mye, ja?

Rolf: Ja.

Ken: Ja, perioden, den var vel heller ... ja, 91 ... eller fra sommeren 1990 til ... eh, ja, midten av 1994. Den perioden der, jeg leste nesten ingen bøker på den tiden der. Jeg husker det var en bok jeg brukte ... kunne bruke flere måneder på en bok, ehm, om jeg i det hele tatt klarte å fullføre den. Ehm, jeg trente liksom ... ja, det begynte kanskje med tre til fire ganger i uken, så pakka det på seg, så ble det tre til fire ganger om dagen istedenfor. Og ... det er jo ganske ille. Jeg kunne bli, ja, kunne oven i kjøpet bli psykotisk om det gikk for lang tid mellom hver gang jeg trente av ... hvis jeg av ukjente årsaker ikke fikk trent på to–tre dager, kunne jeg bli aldeles gal ... sinnslidende.

Rolf: Med andre ord, du var en treningsnarkoman?

Ken: Absolutt. I ordets rette forstand.

Rolf: Hvilken trening er det snakk om?

Ken: Nei, eh ... hovedsakelig friidrett, løpstrening. Eh, men også kickboxing og styrketrening. Gikk alltid rundt i treningsdrakt, og ... i den verste perioden gikk jeg ikke på skole, jobba ikke, gjorde ingenting, jeg bare trente. Trente bare hele tiden. Sogar så kunne jeg ikke ...

Rolf: Du, kanskje du ... du slutta altså på skolen for å trene? Kanskje man kan si det?

Ken: Ja. Ja, rett og slett. Gjorde det, satset steinhardt, hjemme hele dagen. Stod opp, spiste litegrann, dro ut og trente, kom tilbake, spiste mer, slappet bare av flere timer, så på video, lå på sofaen, ladet batteriene til ettermiddagsøkt, trente på nytt. Imellom disse to øktene så trente jeg gjerne styrkeøkt, på kvelden styrke igjen, dagen likeså. Sånn fortsatte det. Hele tiden. Og ... noen ganger kunne jeg være så sliten at jeg ikke var i stand til å, ja – gå ut i garasjen og hente ved og fyre i ovnen, eller jeg hadde faktis... ja, jeg måtte faktisk flere ganger ta meg sammen bare for å gå og hente posten om dagen.

Rolf: Ble du folkesky? Eller fikk du liksom, frynsete nerver?

Ken: Ja, begge deler, faktisk, ja, vil nok si det. Vil nok absolutt si det.

Rolf: Med andre ord sånn at du gjennomlevde en liten nevrose, psykose?

Ken: Ja, og er faktisk ennå indulgert i denne nevrosen eller psykosen.

Rolf: Men så skjedde det en forandring. Hvis du husker et bilde vi har brukt på denne forandringen?

Ken: Hm ...

Rolf: Angående kjøp og salg.

Ken: Ja, ja, det stemmer, det. I februar 1994 så ... eh, eller, jeg kan forøvrig forklare noe annet først. Målet med å trene så hardt friidrett var å først bli norgesmester og så bli europamester, verdensmester og tjene store penger på dette. Men ... februar 94 vant jeg NM, og jeg innså at jeg hadde ingen, ingen glede av det, overhodet ikke følte noe for å vinne. At jeg på en måte var en levende død. Ehh ... at jeg egentlig ikke var i live, for å si det rett ut. Da, samme dagen la jeg vel egentlig opp. Og kort tid deretter så solgte jeg løpeskoene og kjøpte skrivemaskin for å slå meg opp som forfatter. En tanke som har ... en drøm, en tanke som har forfulgt meg lenge, som jeg har tenkt lenge på. Og, eh, men etterhvert så innså jeg jo at, eh ... at det ikke gikk å skrive på skrivemaskin, at det bare var tull. Så da ... ja, nå må du ha meg unnskyldt språket, men jeg kastet skrivemaskinen til helvete og kjøpte meg datamaskin. Og siden dengang har det vært mer fart i sakene. Nå er jeg godt i gang med å avslutte min første bok, som forøvrig er temmelig psykotisk.

Rolf: Akkurat, akkurat. Det er virkelig en historie, det der. Det er faktisk nødvendig å få dette dokumentert for ettertida, det vil jeg si.

Ken: [slurper brus gjennom sugerør] Ja, jeg planlegger å skrive en biografi der jeg tar opp disse tingene og mer.

Rolf: Da kan man bruke dette som referanse, eventuell referanse.

Ken: Ja, det er jeg klar over. Det hadde jeg i tankene, faktisk.

Rolf: Og ... akkurat her og nå så har vi jo en ... jeg skal faktisk ta en intervjuserie med ...

Ken: Med meg?

Rolf: Ja.

Ken: Jaha? Mm. Jada, det kan bli greit å ha.

Rolf: Ingen formelle retningslinjer. Bare la skravla gå. Akkurat som nå.

Ken: Ja. Ja, det er bra.

Rolf: Faktisk, kanskje ... summen blir at ... seks–syv timer med bånd, der du kun prater.

Ken: Mm, ja. Det er jo lettere enn å skrive ned ting ... i biografien.

Rolf: Ja.

Ken: Kan eventuelt legge det ved som en lydtape.

Rolf: Og vi må jo ikke se bort ifra profitthensyn her heller.

Ken: Nei, det er jo klart.

Rolf: Markedsverdien i å ha ... en muntlig dokumentasjon. ”Verden – ifølge Ken”, faktisk. Anno 1996. Den kan bli ganske stor.

Ken: Ja, pussig at du skulle bruke ordet ”verden”. Jeg har planlagt å kalle selvbiografien Verden og dens idioter. En selvbiografi. Ehm, der jeg akter å ta opp ikke bare mitt besynderlige liv, men ting som går igjen i samfunnet: språkspørsmål, udugelige idioter, lærere, språkeksperter, denslags ...

Rolf: Norsk språkråd.

Ken: Ja, absolutt. Spesielt denne her ridikyle behandlingen av fremmedord, spesielt engelske fremmedord. Match skriver de ”matsj”, M-A-T-C-J. Og ehh ... ”punsj”, P-U-N-S-J, det er jo ... istedenfor punch. Det er ... skandaløs behandling av ord. Respektløst, vil jeg si. Norsk språkråd skulle vært avsatt, på ... på bakgrunn av akkurat det der.

Rolf: Ja ... Akkurat ... Ehm ... [pause] Må si du har noen interessante synspunkter på forskjellige ting.

Ken: Jaha?

Rolf: La meg se. Vi kan gå videre. Jeg tror vi har lykkes i å ... få fram særeg... særdrag ved personen din. [pause] Eh, din kronglete fortid, ser du på den som en positiv ting? Eller ville du vært en som ikke skiller seg ut fra omverdenen? Og glir gjennom ethvert skolevesen, militærvesen uten ... gnisninger?

Ken: En sånn person som du nylig beskrev, en som flyter med strømmen, det er et individ uten egne tanker og gjerninger og denslags.

Rolf: Og dermed ikke et individ?

Ken: Og dermed ikke et individ. Det er helt riktig.

Rolf: [latter]

Ken: Eller korreksjon: Ikke et fullverdig individ. Det er viktig å skille mellom de to tingene.

Rolf: Ditt syn på menneskeverd? Rasisme, rasismespørsmålet?

Ken: Jaaa ... neei, negre er ok’e dyr. Det er jo greit nok, det. Liker dem kanskje ikke altfor bra, men har ikke noe problem med å omgås negre. Mer, eh, lignende pakk. Såå, nei, det, det er greit nok.

Rolf: Ja. Ja ... er det noen ... menneske... ras... menneskeraser som i dine øyne er mindre verdt enn andre?

Ken: Jaaah ...

Rolf: Det være seg etnisk gruppe ... ulike religionstilhørigheter ...

Ken: Signøyere, signøyere er jo da ... [...] signøyere. Og eh, samer, sådan. Eh ... nei, det er vel ... bosniere også, forøvrig. Skitne russere. Billige russerluddere som reker langs havnekvarterene i dette landet, spesielt i byen her. Det, eh, kan være grusomt.

Rolf: Har du noen form for religion?

Ken: Næh. Religion driter jeg i.

Rolf: Ditt syn på moral og etikk?

Ken: Ahhh ... kan du definere nærmere hva du legger i disse begrepene?

Rolf: Jaa ... altså, moral, som beskriver, sier ting, hva vi, sier hva vi skal gjøre, gir retningslinjer for hvordan vi skal oppføre oss. Etikk, som, som begrunner hvorfor vi skal gjøre det.

Ken: Nei, altså. Får bli opp til ...

Rolf: Normer, altså.

Ken: Får bli opp til enhver person å fastsette hva han eller hun finner moralsk riktig. Innenfor rimelighetens grenser. Setter da som betingelse at vedkommende ikke bryter loven. Og eh, nei, ehhh, det finnes mange ansvarsløse mennesker der ute i verden som ehh ... ja, er rare og gjør merkelige ting. Menneh, jeg kan ikke si noe på det der. Er vel mer eller mindre nesten et perfekt menneske.

Rolf: [pause] Er du det?

Ken: Jah.

Rolf: Det konkluderer dette intervjuet. Tror vi hører på opptaket nå.