Forespørselen

Noen kamper er du dømt til å tape

3/25/20265 min lese

Berit ligger på magen, hviler ansiktet i hendene, og vipper føttene frem og tilbake blant laknene.

«Så … er det ikke pinlig å komme med en sånn forespørsel?» sier hun og smiler.

«Øh, nei.»

«Tror du det er normalt?»

«Det er vel like normalt som mye annet. Nesten vanlig, egentlig.»

«Så det tror du.»

«Jeg ser hva du forsøker å gjøre. Det virker ikke på meg.»

«Uhm, og hva er det?»

«Det er jo åpenbart at du forsøker å sette meg ut av gjenge.»

«Føler du deg ustabil?»

«Nei.»

«Sikker?»

«Helt sikker.»

«For man må nesten være litt ustabil for å komme med en slik forespørsel.»

«Har du hørt sånn! Mange menn ønsker seg helt sikkert det samme!»

«Er det hva en mann ville ha spurt om?»

«Javisst er det det!»

«For jeg har aldri hørt om noen som ønsket seg akkurat det.»

«Men jeg ønsker meg det! Og jeg gir vel faen hva disse andre mennene ønsker seg!»

«Hvooorfor?»

«Fordi de er dødskjedelige! Herregud!»

«Aha …»

«Du må da forstå at jeg er kreativ, og at dette er hva et kreativt menneske kan ønske seg!»

«Så det er unnskyldningen din.»

«Jeg trenger ingen unnskyldning. Det er en enkel forespørsel, for i helvete!»

«Ser du … Ustabil.»

«Jeg. Er. Ikke. Ustabil.»

«Ikke det, nei.»

«Så spørsmålet er om du vil gjøre det eller ikke?»

«Er ikke du et avklaringsmonster. Burde jeg?»

«Du både kan og bør! Jeg ville ikke spurt hvis ikke!»

«Hvorfor spør du ikke noen andre?»

«Jeg spør jo deg!»

«Synes du at jeg passer best til oppgaven?»

«Hva ...? Ja, jeg gjør vel det!»

«Så pinlig. Hva gjør meg best?»

«Det er fordi … herregud, det vet du jo!»

«Gjør jeg?»

«Jeg kunne jo ikke spurt for eksempel Kajsa om dette!»

«Hvorfor ikke. Hun er sikkert behjelpelig.»

«Men det passer ikke til hennes personlighet!»

«Aha, så nå spiller personligheten inn også.»

Selvfølgelig gjør det det! Det er jo personlig!»

«Uhm …»

«Det er umulig å gjøre på en upersonlig måte!»

«Si ikke det …»

«Ja, men selv om det er det så vil jeg at du skal være engasjert!»

«Så nå må jeg liksom engasjere meg også?»

«Det hadde jo ikke fungert hvis ikke!»

«Aha. Så ikke bare skal dette skje, det må skje på riktig måte også?»

«Selvfølgelig! Det forstår du vel!»

«Og hvor lenge skal jeg være aktiv med dette her.»

«Vel, du kjenner meg …»

«Dessverre, kan du si …»

«Jeg vil at det skal vare så lenge som mulig!»

«Herregud, hvilken egoist du er …»

«Det er ikke egoistisk. Du trenger jo ikke å gjøre så mye når du først holder på!»

«Jeg må jo sitte der.»

«Ja, men utover det er det ikke så arbeidssomt.»

«Du sa jo nettopp at jeg skulle engasjere meg!»

«Ja, selvfølgelig sa jeg det. Jeg vil jo at du skal være deg selv mens det pågår.»

«Aha.»

«Ja, for hvis ikke fungerer det ikke!»

«Jeg kan ikke være meg selv hvis du ber meg avholde et skuespill.»

«Det er ikke et skuespill. Det er jo sånn du er!»

«Aha. Så det er sånn du ser meg?»

«JAA! Og da forstår du hvorfor jeg ikke kan spørre Kajsa om dette!»

«Kanskje hun ville likt det?»

«Jeg gir vel faen i om hun liker det! Jeg vil at det er du som skal gjøre det!»

«Trenger jeg å like det?»

«Ja, det er jo en fordel?»

«Hva om jeg ikke liker det? Hva om jeg sitter der og kjeder meg?»

«Vel, da vil det ikke fungere, selvfølgelig.»

«Så da kan jeg ikke være meg selv. Jeg må late som.»

«Men jeg vil jo du skal like det!»

«Jasså?»

«Det er jo det jeg vil mest av alt!»

«Jeg trodde det handlet om deg.»

«Det handler jo om meg! Det handler om deg også!»

«Det er jo du som spør.»

«Selvfølgelig spør jeg! Jeg vil jo at dette er noe du skal ville!»

«Hvis jeg ville det av meg selv, ville jeg vel alt ha gjort det.»

«Altså …»

«For det er jo ikke sånn at du ville ha gjort motstand.»

«Selvfølgelig ville jeg ikke gjort motstand. Det er jo det jeg vil!»

«Så du mener å si at jeg kunne gjort dette når som helst?»

«Ja!»

«Og at jeg kan gjøre det når som helst nå?»

«Det også!»

«Det er ikke normalt. Jeg kjenner ingen andre menn som er så til de grader ..»

«Jeg gir da vel faen i alle disse andre mennene!»

«Åh?»

«Jeg er en mann, for helvete, og jeg ber deg, nei jeg bønnfaller deg om å bare …»

«Pa-te-tisk …!»

«JEG BEORDRER DEG Å GJØRE DET!»

«Virkelig?»

«JA!»

«Virkelig?»

«Ja for i det svarteste, mest …»

«Men da er det jo du som bestemmer. Da er jeg ikke særlig dominant.»

«MEN JEG VIL JO AT DU SKAL VÆRE DOMINANT!»

«Det kan jeg ikke være hvis jeg tar imot ordre …»

«Berit! Kan du være så snill å bare sitte på ansiktet mitt!»

«Se på deg. Du gråter jo. Er det virkelig så viktig for deg?»

«JA! TENK!»

«Det er litt morsomt …»

«Vær så snill. Jeg gjør alt hvis du bare gjør det. Du kan vel gjøre det? For meg?»

«Uhm, jeg vil ha noe til gjengjeld.»

«Selvfølgelig skal du få det. Bare spør!»

Hun kommer med sin forespørsel.

«Nei … nei … nei …» stønner jeg.

«Hvorfor ikke? Det blir jo gøy!»

«For deg, kanskje.»

«For deg også.»

«Hvordan kan noe sånt være gøy!»

«Det vet du ikke før du har prøvd!»

«Jeg trenger ikke prøve. Jeg vet allerede hvordan det er!»

«Det behøver ikke vare så lenge.»

«Men herregud …»

«Ja, for hvis jeg skal holde på i timesvis, kan vel du godta, la oss si, tjue minutter?»

«Tjue minutter?»

«Ja.»

«Da skal jeg ha to timer, minst.»

«Greit det, kjekken,» sier hun og stikker tungen ut. «Skal vi begynne?»

«Nå?»

«Ja. Nå.»

«Men … jeg har ikke forberedt meg.»

«Nei, men jeg liker det når du er medbrakt. Det setter meg i stemning.»

«Er det derfor du er så tver? Herregud!»

«Det er morsomt å se deg hisse deg opp!»

«Men jeg hisset meg ikke opp! Det var en enkel, diplomatisk forespørsel, fremsatt på en helt og holdent kompromissvillig måte, av aktpågivende hensyn til deg!»

«Øyvind?»

«Ja.»

«Du trenger virkelig å være stille nå.»

«Så du skal virkelig gjøre det?»

«Jeg var i ferd med å gjøre det før du avbrøt meg.»

«Jeg avbryter deg jo ikke nå.»

«Aha …»

«Vær så snill! BARE GJØR DET MED MEG NÅ!»

«Det er herlig å se deg tigge.»

«JEG GJØR ALT BARE GJØR DET VÆR SÅ FORPULT SNILL!»

«Legg deg ned. Lukk øynene. Hold munn.»

«Skal du …? S-selvsagt.»

«Vi begynner med min forespørsel.»

Det er ikke å hjelpe for. Jeg bryter ut i ren og skjær gråt. Ansiktet hennes er forvridd i et uttrykk av intens skadefryd.

«Dette,» hvisker hun hest, «Har jeg ønsket meg i lang, lang tid,» sier hun og løfter på lårene mine.

A cunning linguist came up with this