En liten påminnelse til mine anonyme lesere

Her er menigheten samlet, som en gærning pleide å si om alle han møtte

Dette er kanskje kjent kunnskap, men det skader ikke å gjenta. Som man vet unnlater jeg nå å skrive personlig, negativt eller provokativt/pornografisk/splatter i offentlighet. Ytringsfriheten er under angrep fra alle hold, og resultatene har vist seg for negative. Da på ekte måter, med ekte jobbtap, politianmeldelser, terroravhør dess mer. Noe slo meg her i dag. Det virker ikke som det er så lenge siden 2017. Nå er det 2024. Det er syv år som har gått, noe som er skremmende. Tilbake den gangen forsøkte jeg å skape oppmerksomhet for min kunst til enhver pris, og til tross for negative reaksjoner, har jeg fortsatt med det frem til denne dag. Nå er det nok. Nå har jeg blitt klokere, tross alt. Hvorfor gjorde jeg dette? Vel, det er vissheten om at min kunst og skriving blir gjennomignorert. Min eneste bok solgte i 30 utgaver, hvor min mor kjøpte halvparten. Min filosofiske journal Sol invictus kom ikke engang inn i et studentmagasin. Jeg skal heller tåle en slags anonym tilværelse, så får man se hva som kan gjøres. Min kongstanke, og kanskje min ulykke, er at jeg kan oversette mine beste verker til engelsk. Samtidig makter jeg ikke å skrive på engelsk kun. Til det er min elsk for det norske språk for stort.

Jeg forsøker å fikse SEO-settings og har vært i kontakt med google. Enn så lenge kommer ikke siden min opp dersom man søker på "Lysalv." Den kommer bare opp dersom man kombinerer det med "filosofi," som eksempel. Den russiske siden Yandex setter min side øverst. Poenget er at kanskje blir det ikke så mye trafikk her, selv i de offentlige delene. Utav det primitive analyse-verktøyet kan det virke som jeg har 6-9 faste lesere. Det var omtrent det samme jeg hadde på min gamle side, Tranaas.net, før onde øyne ble trukket mot det stedet og mitt oppriktige innhold der. For å si det enkelt, det er dårlig nytt når en slik en som meg får 40 unike lesere en dag. Ett problem for meg i dette landet er at om jeg markerer meg nok, og får nok oppmerksomhet, vet jeg at politianmeldelsene vil rulle inn igjen. Historien viser at det kan jeg ikke tåle, og at jeg da flykter bort. Best at det ikke skjer. Det skaper selvsagt en terskel for hvor mye trafikk jeg kan få. Forhåpningen er at det jeg gjør er uinteressant og uforståelig for den gjengse masse, så de ikke politianmeldeler meg. Samtidig kan jeg arbeide for å finne suksess et sted.

Av den grunn har jeg denne passordbeskyttede og anonyme delen av siden. Ikke for å skape et bombesikkert hemmelig sted, men for i det minste å forvanske tilgangen for angivere i 100IQ-sjiktet. Det er her jeg vil skrive provokativt og personlig, dersom jeg har behov for det. I det siste har ikke den lysten meldt seg, men jeg tenkte jo ut en del tekster da jeg flyttet. Det spørs hvor meningsfullt det er å holde på med det, kontra annet innhold.

Men da er det svært viktig å få dette sagt. Jeg vet jo ikke hva som rører seg i hodene til andre mennesker, selv om jeg stoler på de som har fått tilgang, og jeg er viss på at de har en edel natur, noe som utelukker angivervirksomhet og undergraving. Saken er at jeg kan tenkes å dumpe av svært negativt innhold, der jeg kan fremstå som både selvmorderisk, morderisk og antakelig sterkt psykisk ustabil. Da er det viktig å forstå at det jeg skriver og viser ikke nødvendigvis skal forstås bokstavelig. Jeg er en svært abstrakt tenker med en provokativ stil, og av og til har jeg behov for å dumpe av negativt tankeinnhold, uten at det nødvendigvis betyr så mye. Jeg har gjerne en stor avstand mellom abstraksjon og egne følelser. Jeg kan for eksempel skrive en kaostekst fra helvete, og samtidig være i godt humør. Så det er en forskjell der, ikke sant.

På den måten vil jeg unngå at selv mine nærmeste blir opprørt eller bekymret, noe jeg vet har skjedd, for eksempel i forbindelse med familiekonflikter. Ikke ta det personlig. Som Beatles synger: "Let it be." Det er bare det at jeg har behov for at noen er her, og ser selv dette innholdet. Det føles bedre enn å bare holde det som dagbok. Jeg har nok et grunnleggende behov for oppmerksomhet. Sånn er det gjerne for kunstnere, men jeg har antakelig visse narsissistiske trekk i tillegg. La altså alt være som det er, og se det på stor avstand.

For tiden er det kun tre personer som har mottatt passord til denne delen per kryptering, uten at jeg har hørt noe om hvorvidt de leser, om i det hele tatt. Det er en håndfull personer til som har fått tilbud om passordet, forutsatt at det skjer over krypterte kanaler. Heller ikke myndighetene vil jeg gi noe gratis. Dette tilbudet står på ubestemt tid, så det kan hende at det samles flere her. For alle gjelder det samme. Kjølig distanse er best. Om du vil kommentere, gjør det anonymt. På den måten er din identitet beskyttet fra aktivister, i det minste, selv om jeg mot formodning skulle hackes. Passordet dere har fått vil fungere som universalpassord til alt mitt skjulte innhold.

Skrevet i ettertid: Fant ut at google indekserer og åpner direkte inn til det som i utgangspunktet skal være passordbeskyttede artikler. Oversiktsdelen er altså passordbeskyttet, men ikke artiklene i seg selv, om man har lenken. Rent spesifikt åpnet de til tilbedelsen til et ett av aspekt av Frøya, der jeg har pornografisk innhold. Nå har jeg vært inne på deres panel og bedt dem fjerne indekseringen, men min forespørsel kan bare vare i 6 måneder, før de indekserer igjen. Finner ingen saklig måte å beskytte innholdet på heller. Tenk altså på denne delen som litt mer vanskelig tilgjengelig, ikke fullstendig beskyttet. Bær det i hu og mente, og beskytt deg selv. Det behøves i disse onde globalist-dager.

Utover det vil jeg takke for tilstedeværelsen til de fåtallige få. Jeg er glad for at dere er her, på dette gjemte stedet som jeg ble bortdrevet til.