Drøm: Endelig har jeg sett min Anima

Noter at dette drømmeinnholdet forekom etter rusinntak, og etter at jeg hadde stimulert vagus-nerven.

Endelig har jeg sett henne. En svært vakker, lys kvinne lå i lintøyet på en seng. Hun hadde på seg en hvit nattkjole, og sov. Scenen bar preg av fredfullhet og harmoni. En baby, av alderen der de først lærer seg å kravle, krøp over henne. Det var umulig for meg å avgjøre kjønnet til barnet. Det hadde et lite, firkantet hode med lyse dun. Dette barnet så innstendig ned i ansiktet hennes, mens det knadde på brystene gjennom kjolestoffet med små barnehender. Jeg forstod av barnet ville ha melk, og at nå var hun i ferd med å våkne. Under denne oppvåkningsprosessen ble ansiktet hennes fylt med stadig økende disharmoni. Først vendte hun ansiktet bort fra barnet, og så fortrakk ansiktet seg. Da hun endelig åpnet øynene, var blikket vendt mot noe annet enn barnet, nemlig noen som stod over henne. Dette var konturene av en mann, og et uttrykk av skrekk kom over kvinnen. Det skjedde et tidshopp. Kvinnen lå i en seng, sikkert den samme, fortsatt med nattkjole. Hun var fortsatt vakker, men ansiktsuttrykkene hennes bestod nå kun av ubehag. I ett og samme øyeblikk fikk jeg et nærbilde av ansiktet hennes, hvor øyet hennes, teknisk sett på høyre side, var revet bort, og jeg forstod at hun lå i denne sengen og ble tvunget til å føde barn. Jeg husker ikke nærværet av mannen, men han var antakelig der, bøyd over henne, og da bare som en kontur. Hele scenen var så skrekkelig at jeg måtte se bort. Synsfeltet svingte unna og kom til et speil på veggen. I det speilet så jeg ansiktet til en rasende kvinne. Håret hennes var svart, og det ene øyet var svart. Leppene hennes var hardt sammensnurpet. Speilbildets venstre del var forvridd og uklart, over det som ville utgjøre hennes høyre øye. Slik endte drømmen, og jeg våknet i redsel. Det hadde vært så forstyrrende at jeg ikke ville lukke øynene igjen, i fall jeg skulle se den mørke kvinnen. Et smell i veggen fikk meg til å fare sammen, og suset av en bil som kjørte forbi i det fjerne, hørtes ut som et dragebrøl.

Forut for denne drømmen hadde jeg en annen drøm, en som står meg uklar, men som har foregått over to dager. Det jeg husker er at jeg eier en panter, som er helt svart, som leker rundt grenene i skogen.

For å fortolke det hele, tror jeg ikke det er noe odinistisk med det utrevne/skadde øyet. Dette er snakk om kvinner. Hva øyet henleder til, vet jeg ikke, men det er muligens bare et tegn på skade. Nå leser jeg at: An eye injury may indicate a situation that is emotionally painful or that feels as if it is wounding your soul. This type of dream may indicate something that feels as if it has wounded your core self the "I" of you. Det virker logisk, fordi dette er mitt største smertepunkt.

Først trodde jeg at jeg måtte være den lyse kvinnen, eller den usette mannen. Nå forstår jeg at jeg er barnet, og med det, den lyse kvinnen, fordi for barnet har det ikke forekommet noen individuering, så man oppfatter seg som en med sin mor. Den usette mannsskikkelsen er min far eller en annen intruderende mann. Kvinnen i speilet, som ved drømmelogikken må være min egen refleksjon, er min Anima. Teknisk sett min kvinnelige motsetning, samtidig som hun er et generisk gudebilde som har ingen deler av min personlighet. Slik jeg har forstått det, hvis man undertrykker en del av sitt ego, vil hun forekomme monsteraktig, som en Medusa eller Vampyr. Og det er dette kvinnelige gudebilde som har dominert livet mitt de siste årene. Hun er et monster, og derfor har jeg blitt et monster. Alt jeg gjør er i henhold til henne, og med det har jeg skadet meg selv alvorlig, og jeg har lyst til å skade andre.

Som barn opplever jeg mor som attraktiv, men hun er utilgjengelig. For det første vil hun ikke våkne, og når hun våkner, er hun i hendene til en skrekkelig mann. Den andre fødselen utgjør i seg selv en rival, som nå gjør henne kvestet og utilgjengelig for alltid.

Lærdommen er at jeg kan ikke få noe melk. Ikke fra henne, og ikke fra noen annen kvinne. Ingen annen kan ta den rollen. Jeg oppfatter meg selv som denne Animaen, men det er ikke sannheten. Hun er som sagt et generisk gudebilde, summen av våre forfedres minner, og har ingen egne personlighetstrekk. For at jeg skal frigjøre meg fra denne Animaen, må jeg anerkjenne visse deler av mitt ego. Blant annet føler jeg sterke mindreverdighetskomplekser, har endeløse følelsesmessige behov, og trenger å gjøre noe aktivt i verden, for nå er jeg bare isolert. Jeg må også forstå at jeg må frigjøre meg selv fra min egen mor, og slutte å være et barn. Denne individueringen må forekomme fullt og helt. Selv om jeg ikke fikk noen melk/kjærlighet fra henne, lever jeg jo. Med denne frigjøringen, vil heller ikke denne Animaen være del av meg. Jeg kan se henne for hva hun er, et minne om lidelse. Så anerkjenne disse tingene om meg selv, frigjøre meg, fremfor alt utøve, for man ikke bare tenke, og en ting til. Jeg vil bli en 'vessel' for denne Animaen. Uttrykke henne, for med det få kontroll på henne.

Hva gjelder panteren, som brakte varsel om denne viktige drømmen, er dette en skapning som går mellom verdener, og som representerer en gjenfødelse og mystisk styrke. Kom også over denne uttalelsen: In summary, black panthers in dreams often symbolize hidden fears, personal power, and the shadow self. Når det kom, kom alt på en gang, som det ofte gjør. Både min skygge og Anima, samt realitetene om mitt tidlige liv i drømmedrakt. Her er saken. Panteren er sterk, fordi jeg er sterk. Jeg kan si til nesten alle andre menn med ordene til Mike Tyson: Du ville ikke vart to minutter i min verden. Jeg er sterkere enn deg, og jeg har overlevd mye. Ting du ikke engang kan drømme om.

Forandring må komme. Ikke bare det. Jeg må møte opp. Jeg må trå ut av min egen skygge, og være i verden for første gang. Ja, for dette er saken. Jeg ble drevet bort fra livet, og endte i en arrestert barnetilstand, der jeg egentlig bare bryr meg om foreldrekjærlighet og sex. Jeg ønsker å vokse opp, og handle i verden med mine egne følelser, behov og vilje, ikke behovene til kjærlighetsløse uhyrer. Det opprinnelige traume ble forsterket av mine livsopplevelser, fordi jeg har blitt angrepet av både kvinner og menn på svært smertefulle måter, dels på grunn av min egen inkompetanse. Jeg fikk ikke stort til evner til å klare meg gjennom min oppvelst. Dels skyldes det mine særpreg, som rett nok er svært store. Jeg minner her om en viss Szondi-test, noe som tilsier at jeg ikke kan være en vanlig mann. Jeg kan ikke individuere meg ved å bli en snekker eller trailersjåfør, for da vil mennene angripe meg, og jeg kan ikke jobbe på sykehjem, fordi da vil kvinnene angripe meg, gitt særpreg og inkompetanse, som sagt. Resultatet av disse nederlagene ble at jeg trakk meg enda mer bort i en drømmeverden om foreldrekjærlighet og sex. I gammel tid ville jeg vært en shaman, og mitt optimale yrke i moderne tid ville nok vært som psykolog. Gitt alle ting, virker det som at kunsten er min eneste mulighet til ... vel, alt.

Med tid og stunder skal jeg se disse videoene:

Denne kvinnen kunne vært min veileder: