Den siste store trønder er død

Torsdag den 24 oktober gikk Hans Rotmo bort. Som kunstner utviste han en endeløs kreativitet, og kommer til å stå som en bauta over trøndersk språk og trøndersk kultur. Kanskje mer enn vi kan ane, nå som vår arv er i ferd med å falle fullstendig bort. Dette når ingen andre gjorde noe lignende, og ikke er i nærheten når det gjelder kunstnerisk kraft. Kanskje ned århundrene vil Rotmos kunstneriske arv ha blitt et historisk dokument, litt som keltisk litteratur er vitnesbyrdet om et forgangent språk og urgamle historiske kjensgjerninger. Noen fortalte meg at Rotmo ikke stod bak det musikalske innholdet i det ikoniske albumet "Vårres jul," men jeg ser nå at det var Rotmo som komponerte alle sangene. Her er det altså snakk om nok et tilfelle av den særtrønderske småligheten. Dessuten vil en mann som forvalter stor kraft i alle tilfeller samle kompetente mennesker rundt seg.

Dessverre har jeg blitt dypt rystet over trøndere etter opplevelsen i min hjembygd, hvor jeg ble drevet bort. Feilen er min, selvsagt. Jeg trodde virkelig det skulle være noe edelt med trøndere. Slik en mann er, slik ser han. Så viste det seg at ondsinnetheten og småligheten forlengst hadde fått overtaket. Det gjør meg dypt fornærmet om visse stemmer i egen familie antyder at jeg på noe vis skulle bry meg om disse skikkelsenes sentimenter og meninger. Til dem har jeg bare den dypeste forakt. Det gjelder især egen foreldregenerasjon, som har sveket på et grunnleggende plan. Alt i alt finnes det kun to typer trøndere. Den bondske typen, som er så simpel at det er vanskelig å forstå, og den blodrøde typen tilknyttet Araberpartiet, som forsøker å utslette bondetypen, og lykkes til alt overmål med det, da denne er alt for enkel og naiv til å kunne forsvare seg. Da er det en fattig trøst at min pletora av livskraft og helse nedstammer fra Trøndelag, når stedet helt mangler sofistikasjon og ånd. Det får meg til å tenke at jeg er egentlig ikke trøndersk, og jeg er egentlig ikke norsk. I meg bor noe annet, som kommer fra annetstedshen. Kanskje fra endeløse finske skoger, hvor dype drømmer fortsatt nynner. Kanskje fra Skottlands hårde kyst, hvor den Anglo-Saksiske sofistikasjonsånd også dveler, i samkvem med rødhåret keltisk styrke. Jeg er alt dette og mer, for jeg har overskredet selv min betingelse.

I militæret ble jeg oppsøkt av en trønder som lurte på om jeg hadde snus. Da jeg sa nei, utbrøt han: "Som om dette stedet i seg selv ikke er en skuffelse." På underligste måte måler jeg ikke en mann per snusleppa. Det er motsatt. Mitt renhetsinstinkt gjør det til et negativ. Men jeg kunne aldri fantasert om hvordan trøndere skulle skuffe meg.

Kultursjefen der jeg jobbet fortalte at det var tre måter å trekke folk til en forestilling i distriktet. Enten måtte det inneholde A) Kjendiser B) Noe lokalt C) Det måtte være morsomt. Han kunne like gjerne lagt til folkelig og simplistisk. Hans Rotmo hadde sin suksess ved å oppfylle alle disse kravene. Han var folkelig, han var enkel, han spilte (heh) på det lokale, og han var morsom. Av den grunn vet jeg at jeg har ingen fremtid verken i Norge eller Trøndelag, fordi jeg har ingen av disse trekkene. Det er uvisst om jeg noensinne kommer til å returnere til Trøndelag. Hvis jeg kunne velge, flyttet jeg kanskje til Danmark eller et sted i skogene i Sverige, dog, jeg liker stedet jeg er nå. Hva var det Voltaire sa? "Når noe er morsomt, er det ikke farlig mer." Den selvsamme kultursjef forsøkte å gjøre alt jeg sa og gjorde til noe morsomt, da min konflikt med bygdefolket og en viss kvinnelig rektor tilspisset seg. Han måtte ufarliggjøre meg, og det er umulig for noen av min vesensdrakt. Det er det samme med mine venner av blåpilletypen. Når jeg sier noe de ikke forstår, blunker de noen ganger, peker på meg og utbryter: "Hahahahaha ..." Ja, for hvis ikke måtte de jo drepe meg. Mange av mine venner er å betrakte som fiender.

Hva sier dette om trønderen? En av mine viktige lærdommer som ung mann er at svakhet fører til engstelse, og at engstelse fører til sofistikasjon. Men kanskje slår det ut den andre veien også. Kravet om en for stor enkelthet må følgelig også være et utslag av svakhet og engstelse. Man frykter noe som fremstår i avansert form, fordi man erkjenner at man slett ikke har noe av dette ved seg. Og trønderen har forlengst vist at alt han befatter seg med må være "morsomt." Kun det grunnleggende slette vil fremstå som enegyldig morsomt, det visste de gamle grekere. Trønderen er altså noe slett og platt, og noe fryktsomt på kjøpet, som vil utvise en enorm aggresjon dersom man ser noe som ikke kan forstås, eller som har farger, eller lag av dybde, eller et livsønske forbi fjøs og samfunnshus, hvor skapninger står i bås. Nå har jeg mistet alle illusjoner om mennesker. Som en venn av meg sa, folk flest vil angi sine naboer for å få råd til en ny kaffetrakter.

Jeg spionerte litt på Rotmo for noen år tilbake. Det kom frem at han hadde en hjemmeside, hvor han stadig siterte Nietzsche. Jeg hadde lyst til å kontakte ham og spørre hvordan han kunne befatte seg med en filosof som så på venstresiden som en form for menneskelig forråtnelse? Og da saken med muslimer som miljøforurensning kom opp, per Rotmo, med den påfølgende forfølgelse fra blodrød Araberparti-type, hadde jeg lyst til å spørre: Hvordan føles det å ha vært på feil side hele livet? Straffen Rotmo og hans boomer-type måtte oppleve, var å se hele hans verden bli borte før han døde. Det er kan hende en liten straff. Selv i norske småbyer ser man nå kun 50% nordmenn. Resten er arabere, afrikanere og øst-europeere, med påfølgende kulturtap og ødeleggelse av pure blodslinjer. Verre skal det bli, og selv noen så tette som en boomer vet dette, men man skulle vel ha sin rødvinskartong.

Rotmo beskrev seg som mer grønn enn rød mot slutten, men det tror jeg ikke noe på, og det er uansett samme ulla. Det er greit nok å være motstander av kapitalister. Det er ethvert vettugt menneske, slik ting har utviklet seg. Men hvorfor måtte han omfavne de mest umenneskelige folkemordere som Lenin, Engels og Mao? Og hvordan i alle dager kan man tro at en sentralisert planøkonomi er noen god motvekt til konsentrasjonen av kapital i få hender? Det er nøyaktig samme endepunkt. Makten skal ligge hos oss i distriktene, og hos fri mennesker med en frihetsånd over seg. Alt i alt tror jeg at de fleste politiske standpunkter skyldes en utstrakt fetishisering. Akp-Mlerne fetishiserte kinsesiske jenter med fletter, fordi de nektet å ta sin egen side ved å fetishisere norske jenter med blonde(!) fletter. Og de nektet å underkaste seg de nordmenn som innehar sofistikasjon, derfor måtte de gjøre et monster som Lenin til autoritet. Da Trotsky besøkte Norge på sin flukt fra bolsjevikene, ble han oppsøkt av representanter fra Araberpartier. Han kalte dem provinsielle idioter, og han hadde evig rett om dem og nordmannen. Dette er folkene som rustet ned da alle rustet opp, og nå har solgt gullbeholdningen.

Selv må jeg også være en slags venstretypus, siden jeg har lagt nordmenn for hat. Men det var også Nietzsche, siden han tok avstand til tyskere, især protestantiske tyskere, og heller omfavnet polakker, franskmenn og arabere fra det iberiske emirat i all sin sanselighet. En fullkommen høyretypus ville vel omfavnet sitt eget folk uansett hvilke kvaliteter de hadde, ja, selv om de var protestanter. Det er ... perverst, og jeg har det ganske enkelt ikke i meg. Likevel vet jeg at der nordmenn er ille, er andre folkeslag verre. Nordmenn er å betrakte som omvandrende naut. Det blir som i løvenes konge. Løvekongen selv, Mustafa, ble nedtrampet av en skokk krøtter, ansporet av en manipulerende og misunnelig kraft. Her har du nordmannen. Stokk dum, og vet ganske enkelt ikke bedre, hva det gjelder hva man tramper på. Hans Rotmo var nok en ekstra kraftig ku i slik en kontekst. Og en ku trenger ikke å være så ille, bare den står i fred på enga, eller man har den i riktig bås.

Her er et radikalt forslag. Rotmo skulle gjenkjent meg som sin egen sønn, kraft gitt sofistikasjon, og svermet for meg heller enn en kineser. Det er det nordiske renessansemenneske som venter på å fødes, nå som vår verden dør, nedsarvet av arabere som suger opp alle våre ressurser og ekspansjonsevne, importert av Araberpartiet. Et land kan overleve sine idioter og sin bondestand, men det kan ikke overleve sine forrædere. Selv ble jeg angrepet av kjeftende kvinner da jeg viste frem min Aegishjalmur-tatovering og kalte meg Odins sønn i studenterdagene. Hva er dette? Forræderi og subversjon, fordi en annen stamme tok kontroll på vårt åndsliv. Siden ble både jeg og Rotmo "onde," fordi vi tross alt tok vår egen side, og ironisk nok, disse kvinnenes side. Nå har selvutslettelsen blitt helliggjort. Rotmo og jeg har et fellesskap i vår kristendomsforakt, og med det, forsvar for lokal kultur og det hedenske. Kristendommen var første trinn mot undergang, per design fra en fremmed stamme. Sånn er det når du nekter å ta din egen side, bonden vender seg mot sin krigerstand, og prest vender seg mot aristokrat og hedersmann.

Liv og livskraft er forutsetningen for åndefødsel. Fader Rotmo og Tranås hans sønn