Den gyldne drikk

Jeg har alltid visst at jeg er spesiell. Jeg har alltid visst at jeg er utvalg. Nå klamrer jeg meg til gjerdet med ansiktet stukket halvveis utenfor den ruglete rødmalingen. Det er tiden før jeg hadde så mange ord, men jeg var renere da, og kan hende visere. Bak foregår det tidløse skrål fra den andre verdenen. Etter hvert har det gått opp for meg at det er den eneste verdenen som er, bortsett fra meg selv. Nynningen av det som ikke bare er tanker summer gjennom hodet. Jeg er så nær ved å enes med dem. Hvorfor kan jeg ikke? Med tiden skal stemmene tie, men jeg husker godt hagen jeg så, de underskjønne blomstene og en flakkende venn som var en sommerfugl.

Et stikkende øye kommer frem på den andre siden av gjerdet, festet til et rødsprengt fjes. I neste øyeblikk løftes jeg og svever over. Føttene mine får ikke møte gresset, de dingler bare. Det er en kraftig brande og en gråsprengt en som holder meg. Viker for håret, kråketær ved øynene, dype furer over panne og groper langsetter kinn. Det er øynene som slår meg mest. Det ene er lyseblått og krystallklart, likevel trettet. Det andre skjermet av en hinne som er blek.

«Er du faren min?»

«Jeg er mer enn det, Åsmundssønn.»

Han tar meg på skuldrene og på lange steg føres jeg bort, et sted der inne i skogen. Kan bare holde meg fast i de lange grå tjafsene hvor små skapninger kravler omkring fingrene. Plutselig rykker mannen til, og han løper. Med kast, hopp og sprang beveger vi oss gjennom skogdekket. Av og til skriker jeg når grenene pisker mot ansiktet. Da sørger han for å bøye seg litt mer, så jeg glir uskadet igjennom. Etter hvert kommer vi til en åpning, og like fort som løpet begynte, stanser det, og han går rolig. Foran oss er en bygning i avskallet hvitt. På en flat rampe i betong er det to kvinner. Den ene ligger på ryggen med det brune håret dinglende over kanten. Hun som er lys lener seg mot porten som kan åpnes med en mekanisme jeg ikke forstår. Vi begir oss i deres retning, og den brunhårede ruller seg over på magen. Det er meg hun ser på.

«Fisk-fisk-fisk,» sier hun. «Krok og ben, der fikk du ham!»

Den lyse blåser en rosa tyggegummiboble til den sprekker.

«Vel, skal du gi ham til oss?»

Rett etterpå flyr jeg gjennom luften med rumpa først. Det er uvisst hvem som fanger meg, men fanget blir jeg, og trukket etter armer og føtter holder de to kvinnene dragkamp.

«Gi ham til meg!»

«Nei, til meg!»

Jeg skriker igjen. De er for sterke, og det gjør vondt.

«Det er stemme på øyenstikkeren! Stemme-stemme-stemme!»

«Kanskje temme-temme-temme!»

«Han tilhører ikke noen av dere. Ikke fullt og helt,» sier den grå brande.

Den brunhårede vinner kampen midlertidig, og holder meg opp etter ankelen.

«Ja, det ser jeg. Ikke modig nok. Sutrer over en flis i fingeren.»

Den lyshårede slår henne over hånden og fanger meg i fallet med et sveip. Plukker meg opp for å studere, men øynene hennes er sørgmodige.

«Ikke edel nok. Fylt med gift er de blå øyne.»

De to kvinnene roer seg ned i sin kamp, svinger meg bare frem og tilbake seg imellom, inntil jeg plasseres på plattformen.

«Er dette alt du har å fare med?» sier den brunhårede og setter hendene på hoftene. «Hva slags leder er du, egentlig?»

Brått er den grå branden over henne, og hun roper ut da en stor hånd klemmes til rundt kjeven.

«Deg er ikke gitt å noensinne etterspørre min vurdering. Frekke er dere, og ukloke. De beste grunner holdes skjult.»

«De skjulte grunner er de beste,» sier den lyse, mens den brunhårede trekker seg unna og gnir tårene fra øynene.

Branden kommer opp til meg, og jeg kan kjenne lukten av harsk svette. En grov tommel strykes over kinnet.

«Testes skal mannen og timen er sen for mitt folk. Deg er den jeg velger. Deg. Glem aldri det, Åsmundssønn. Ønskemøyer! Gjør det dere er satt for!»

Den lyse overtar både meg og situasjonen.

«Eir er mitt navn,» sier hun og setter munnen mot min. Puster ut i et åndedrag som aldri tar slutt og som fyller kroppen min med en himmelstorm i stedet for å la meg sprekke. I det fjerne ser jeg lynene danse over en ukjent rand.

«Nå har du et hjerte der du før ikke hadde,» sier Eir og slipper, så jeg faller i armene til den andre kvinnen. Hun plukker meg opp og betrakter lenge.

«Spak er du og blikket ukvast. Mitt navn er Hløkk og det liker jeg ikke!» Med det setter hun meg tennene rett i halsen og trekker hvit barnehud til seg. Det gjør ulidelig vondt, så vondt at jeg ikke greier å skrike. Jeg hører lyden av en ulv som snerrer og pruster gjennom nesen.

«Såh! Nå skal din tann trekke manneblod og kvinneblod det samme!»

De to kvinnene river så klærne av meg og kysser over hele kroppen. Jeg forsøker å hvine og protestere, men det nytter ikke.

«Nå liker vi ham bedre. Ja, det gjør vi!»

Mine overfallere stanser litt og blir urolige. Blikkene deres løftes fra meg der de står på alle fire.

«Nei! Skal han! Nei! Det er så lite igjen!» sier den lyse.

«Karet tømt og ørnen rømt!» sier den brunhårede.

Det er den grå brande som holder opp et glassrør de ser på. I det er en gylden væske. Over har en stor flokk kråker tatt til å kretse på himmelen.

«Sjelden er bruset fra skaldskapsfossen. Dere, møyer, er til oppgaven satt, og straff vil vente dersom en dråpe spilles.»

Han overrekker den lyse røret og går ut til den åpne plassen. Der omkretses han straks av kråkeflokken, og overalt lyder gjenlyd av baksende vinge og skjærende skrik.

«Sur er gubben. Sur,» sier den brunhårede.

«Hold ham,» sier den lyse, og straks fanges jeg av hender som klamper sammen.

«Bites ei hvis du vet hva som er godt for deg,» sier lyshåret og klemmer nesen min sammen. Den gispende munnen min fylles med en kjølig væske. Bare av og til lar hun meg puste og ta innover meg det som skjer. Tenk på din fremste egenskap, din høyeste styrke, din dypeste lidenskap, ditt bredeste vidd. Er det deg fremmed? Det er hva smaken er, og alt jeg vet er at jeg vil ha mer, mer! Den lyse ler og løfter haken min. Hun har sluppet tak i nesen nå når hun ser mitt samarbeid, men heller meg drikken forsiktig ned halsen.

Begge de to kvinners ansikter bråsnur i retning branden og det dype stønnet han utgyter. Der blant kråkene vakler han fra side til side og faller, bare holdt oppe av de kraftige armene. Den lyse overrekker glassrøret til sin makker, hvor rundt en tredjedel av innholdet fortsatt gjenstår, og begir seg i hans retning, jamrende og med barmen blottstilt. Skiller kråkene der hun kommer, og støtter ham.

«Falt er han! Falt!» sier han og tar seg til pannen. «Min fremste mann og den eneste i det riket, som nå er tapt!»

«Frontene rakner. Timen flyttes frem,» sier den lyse. «Er det intet som kan kjøpe oss mer tid, eller samle oss flere våpen?»

«Jo, den vesle blant oss,» sier branden. «Kun han kan stagge ulven for en port. Men selv for det er det ringe håp!»

Med det gjemmer han ansiktet i store hender, og hulker.

«Ille bud! Ille bud!» stemmer den brunhårede i. Hun senker drikken til mine lepper, venter litt og trekker glasset hurtig tilbake. For mine øyne vender hun glasset og heller drikken ut i grusen nedenfor. Straks setter jeg i et skrik og en gråt.

«Hva kvekker han nå for?» spør den lyse, opptatt med å trøste den gamle grå.

«Tålte ikke medisinen sin. Nei, slett ikke!» svarer den brunhårede. «Men nå er skjenken tømt,» sier hun og holder den tomme beholderen opp for de andre.

Min skjebne avgjort. Over de som burde ha voktet … kråkene kretser, stiger og flyr bort. Gjennom et blikk i tårer ser jeg mot grusen. Blant fuktet småstein kravler en marihøne som er dømt til å bli den viseste av sitt slag. Men det heter ikke marihøne … skapningen tilkommer Mardoll. Lik jeg med mitt lys hører den grå herre til.

Jeg føres påkledd tilbake, leiet av de to kvinnene. Ved det rødmalte gjerdet kneler den kraftige brande ned. Et øye lekent og lyst. Det annet er hva jeg gjenkjenner som dødt.

«Stor skal du bli, så større,» sier han. «Alt på grunn av sinnets spillopp. Misbruk det ikke, men bruk det, så vil kvinner føye seg – og all verden!»

På den andre siden av gjerdet lyder det et rop.

«Fant ham slik. Ja, det gjorde vi,» sier den lyse og løfter meg opp.

«Fått ham til å lukte som en hel fiskedisk,» sier den brunhårede.

Straks deretter gripes jeg og bringes over til den andre siden. Det er en dame med smørbrun hud som holder meg, og hun har et skaut på hodet. En mannsskikkelse kommer løpende til.

«De narkomane blir stadig frekkere,» sier han.

«Bør vi melde det til noen?» spør damen.

«Nei, best å unngå problemer.»

Jeg føres inn i bygget med det tidløse skrål, en støy jeg nå gjenkjenner som vettløs. Den brune damen er mistenksom og undersøker meg, fordi hun ser etter spor, kanskje rester av blod, men finner ikke noe. Etter hvert etterlates jeg til den daglige rutine og de øvrige barna. Jeg ser mot de hvitmalte veggene. Der bevitner jeg at mønstre dannes. Drager med åpne gap og piler som flyr gjennom luften. Hengslete skikkelser, en kvinne som kneler ved vann med løftet hår, og en skikkelse som hever hånden i hilsen. Hver gang jeg skal male, ender det med skikkelser i strid og en flammende hane som bærer bud om en forbannelse, men ikke min egen. Jeg vet nå at jeg har en bror langt borte, og at han er enda mer sørgmodig enn meg. En bror som er fanget i et evigvarende skrik.

Jeg har alltid visst at jeg er spesiell. Jeg har alltid visst at jeg er utvalgt. Jeg vet det nå. Gudene tok fra meg alt, så jeg skulle forsones med min store oppgave. I livet er jeg en amputert og kvestet mann, og i sinnet er jeg herjet av sorger og galskap, men jeg er vis. Jeg ser det andre ikke ser, mønstre i hendelser, figurer i abstraksjoner, farger i følelser. Dråpene jeg savner gjør at jeg ikke er vis nok. Derfor gråt jeg den dagen for så lenge siden de bitreste tårer og har grått dem all tid siden. Av og til har jeg spurt meg selv om han vet hva jeg mangler, og om han vil tilgi meg den dagen jeg igjen står foran ham. Men det kommer på det samme. Alt jeg vet er at det skjedde, og derfor er jeg ikke eslet til min store oppgave. Ikke klok, men etterpåklok. Der en evne melder seg, mangler den annen, så de aldri kan komme til sammenfall. Fortsatt kjemper jeg, fordi det er alt jeg kan gjøre. Det er en ulykke å være vis, men ikke vis nok. At jeg alle steder er bortdreven vører meg ikke. Kreftene skulle ha skjenket av denne honning. Hvorfor kunne jeg ikke drikke fullt og helt av gudedrikken?

Det er dråpene jeg savner