Den fryktelige erkjennelse om Akilles og hunden

Jeg er en mann som er nesten helt uten dybde, gitt at mine følelser er barnets. Til gjengjeld har jeg en bredde som er få forunt. Det betyr at erkjennelser kommer til meg i et glimt, og at jeg vet ting uten å vite hvorfor. Den gang da jeg fortsatt søkte kunnskap, kom jeg over teorigrunnlaget til hvorfor det er slik. Innen Myer-Briggs er jeg en såkalt INTP. Min fremste funksjon er å ha et indre teorisystem som er kaldt og upartisk, og dette paradigmet, denne linsen å se verden gjennom har en mønstergjenkjennende funksjon som sin tjener. Der ser jeg stadig de gjenkommende mønstre. De vitner om det samme. Forandring på det overordnede teoriparadigme er sjeldent, men ikke umulig. Det har skjedd meg to ganger i livet. Ved den tredje gangen brister krystallen, og da vet jeg at jeg må dø.

Det er ingen åpenbar sammenheng mellom de tingene jeg ser, noen linje av kausualitet som strekker seg mellom observasjon og erkjennelse. Skulle jeg fortelle om det jeg har sett før tiden er inne og jeg står der med en glødende trollmannskule i hånden, mitt ubestridelige paradigme, vil resultatet gjerne bli frykt og deretter sinne. Det siste finnes hos meg også. De som våger å glefse mot mine dager av søt erkjennelse, slår jeg ned med kølle. Min følelse er tross alt barnets, og et barn klarer seg ikke så godt blant uslinger. Denne gang, dog, skal jeg fortelle om observasjoner gjort over et hav av avstand i tid, sted og sjeleinnhold hos deltakerne, og likevel henger det sammen. Kausualitet er bare en tråd blant mange. Tiden er et fengsel. Jeg frykter vi ikke aner stort om de trådene som egentlig binder oss, og som er mektigere enn selv fader tid. Kaos, som sådan, var min frigjøring, fordi jeg kan velge å fri meg fra selv min fortstand, iallfall i perioder, ved den dionysiske utøvelse. Min forstand er her å forstå som uttrykket for og slaveriet under en artsvilje. Det er som denne slave jeg står frem i dag.

I Odyseen, jeg tror det er mot slutten, får vi lese om Akilles etter at han har blitt en ulende skygge i underverdenen. De grå skrømt der har mistet alt minne om seg selv og tilværelsen på en overflate som de selv var en del av. Kun ved å drikke blod, denne vitalitetens uttrykk, får de tilbake minnet om seg selv. Et minnets vampyr. Kanskje var det derfor den hedenske verdens guder krevde blodofferet? Manglet kan hende også gudene minnet om seg selv? Noe begrep om selvet kan bare fås gjennom et vell av livskraft. En tilstand som er ganske så midlertidig under artsviljens tyranni.

Odyseevs lager sin grop i bakken hvor han heller ut offerblod, og skrømtene kommer for å drikke, av dem hans egen mor. Da det er Akilles’ tur, forteller han som var den mest strålende helt i levende live, at det er bedre å være den usleste slave på overflaten, enn å befinne seg i underverdenen. Han spør så om sin familie, og hvordan det går med dem. Odyseevs svarer at de lever i verdighet, og at især en mannlig slektning har utmerket seg ved sin mandighet. Da gledes Akilles, og han, som er et skrømt og et skygge, går fra scenen med spenst i stegene.

Av og til har jeg gått tur med min mors hund. Noen ganger gjennom nabolag som tidligere var norske, men hvor det nå stort sett bor tyrkere og arabere. En gang gikk jeg gjennom et kjent område, hvor tre negerbarn, med hud som var svart som ibenholt, tittet forskremt på fra bak et gjerde. De hadde visst aldri sett en hvit mann før, enn si et menneske som forholdt seg til en hund, i deres verden den mest urene av alle skapninger. Min far syntes det var morsomt da vi så de første afrikanere i de områder vi pleide å ferdes i. Da han så disse afrikanerne med spesielt sort hud, pleide han å spørre meg hvorfor de var her? Jo, det var selvfølgelig for å sole seg. Komedie er et middel for den ufølsome og den utenkende, da den omhandler og appelerer til det laveste i oss. Når noen ikke forstår deg, kan du være sikker på at de lager vitser. Der min far syntes dette var morsomt, ser jeg tragedien. Afrikanere med hud sortere enn ibenholt, i de nordligste deler av nord-europa. Siden ble det flere av dem. En ting er at deres skjebne ikke er god. Langt viktigere viser det hvor langt vi har falt, i innsikt og i instinktet. 1789 slår ekko selv mot disse nordlige strender, så hardt at de er ved å briste.

Når vi hinter mot rase. Min mors hund er en bichon frisé. Den har en annen kvinnelig bekjentskap, som er av samme rase, som den er meget glad i, til punktet at han begynner å pistre og klynke bare man nevner tispens navn. Riktignok har han ikke greid å bedekke henne, selv om dette har vært planlagt, ene og alene ut av hundenes inkompetanse og manglende erfaring. På et tidspunkt gikk vi en tur, og vi støtte på dette bekjentskapet. Han pistret og klynket i vei under det slikkende møtet, mens jeg, symptotmatisk nok, utvekslet noen klossete ord med en øst-europeisk dame. Etterpå gikk vi derifra. Min hund var livlig, vimset hit og hit så båndet var ved å ripe opp biler, og … jeg holdt på å falle sammen, han hadde spenst i stegene. Stolte steg med spenst og sprett, som den store Akilles. Innsikten hadde kommet over meg i et glimt. Min hund gikk som Akilles! Min hund var som, nei, han var Akilles!

Her er forståelsen som passerer alle tidsaldere, og som er del av mitt paradigme, så du ikke mistar det for en galnings syke babbel som de terminalsyke nordmenn flest. I beste fall er det ingen forskjell på vår edleste følelse i møtet med forintelsen, enn det er med hundens. Det samme med vår sannhet. Vår sannhet er å ligne med hundens sannhet, eller mindre. Tross alt har vi større kapasitet for Sokrates selvforeldelse. Dette var så langt antikkens greker kom, en ubehjelpelighet i møtet med det ubeskrivelige, og antikkens greker kom med Silenus’ innsikt om døden lengst av alle. Våre mer nylige forestillinger om himmel og helvete, avstraffelse og forløsning, er alle festet til kjensgjerninger i vår egen kropp og den forvirrende virkelighet vi iaktar rundt oss. Himmel. Helvete. Opp. Ned. Referansepunkter kun. Og nå ispedd jødehat og germanerens enorme kapasitet for selvtemming. Eteren har vi ikke tilgang på. De som sier at de har tilgang, er i beste fall forledet. Mest sannsynlig lyver de. Og menneskene traver stadig rundt der som Akilles, som hunder, til ord og dogmer, forestillinger om hvordan ting skal være. Selv deres edleste følelse, deres største øyeblikk, eller det de kaller en kjerne, er festet til hormoner og barnebilder. Tegn meg en smiley, er du snill. Det forstår jeg bedre enn at du smiler. Hvis du gråter, er du ikke blant min flokk. La de av oss som danser i luften, fritatt begrep og forestilling, for all del ikke tynges ned, heller ikke av kvinners følelser eller sorgtung skyld som skyldes feighet.

En dag her forleden var jeg i en diskusjon om guds form. Jeg spurte retorisk om hvilken form Gud har, og fikk et uventet svar, nemlig at det muligens var en trekant. Jeg ville komme frem til at sirkelen er den mest geometrisk fullkomne form, og at Schelling og Hegel hadde ment at Gud er en sfære, en sirkel i 3D som innebefatter alt. Etterpå måtte jeg tenke. De gamle grekere så, iallfall siden Pythagoras og hans nye språk matemaktikken, sirkelen som fullkommen, og dermed hadde man forstadiet til forestillingen om Gud. Med en videre rasjonalist i form av Hegel, en sfære. Men hvem, hvem ser Gud som en trekant? Kanskje frimureren? Kanskje den kristne, og jøden? Trekanten har alltid tegnet meg (heh) som et noe feminint symbol, og da passer det seg nok, da alle disse er slavemoralister. En nedadvendt trekant tegner i grunnleggende form, kvinnen. Den kristne gjør gud til en trekant vendt opp på dollarseddelen (en snart verdiløs valuta), et forevigstirrende øye i strid mot eteren, en kvinne som nekter for at hun er en kvinne, i all sin semittisk svartdampende hevn. Nå har universalistene gjort Gud til en firkant, hvor Gud, verdighet og skipscontainerens innhold kan byttes ut etter eget forgodtfinnende, inklusivt hele folkeslag. Jeg vet bedre. I alle ting: Døden er å foretrekke, galskap er å foretrekke, og Gud har ingen form.

Ingen Gud vil jeg akte, bare guder. Heller ikke vil jeg vandre fra min egen undergang med spenst i stegene. Jeg vil le og leke så lenge jeg lever, så lenge livskraften holder seg nok til at jeg kan være meg. Siden vil jeg gråte og rase ved gropen med blod andre ville tilføre meg, helt sikkert av egoistiske hensikter, og siden vil jeg som et skrømt forsvinne helt - og jeg beklager ingenting. Tomheten, en grav eller fortiden kan ikke beklage, men det gjør heller ikke livet. La oss ha våre vinger som øyenstikkere. Snart flyter vi ned elven. En form vedblir etter døden, om så en insektform, så formen kan ikke være det viktigste. Således underslår jeg selv skjønnheten, denne herligste gudinne. Bienes vingeslag, vil, om de er mange nok, bli en sol. Kraft må det være i alle ting. Gi meg en dverg, ikke en kjempe, gi meg noen som er stygge, ikke en skjønnhet, så lenge kraften og energien er overskridende. Derav ga jeg meg selv, i mine største øyeblikk, min egen aktelse.