Demonstrasjoner - er vold det eneste som nytter?

Her diskuterer vi hvordan demonstrasjoner, appeller og trygling med myndighetene synes å ha ingen effekt, all den tid deres lojalitet nå ligger til en liten internasjonalistisk klikk og ikke hos sitt eget folk. Ansvar kan ikke tilfalle den ansvarsløse. Og da må vi spørre oss: Er vold det eneste som nytter? De store spørsmål i en tid har tilsynelatende alltid blitt avgjort med vold eller trusselen om voldsmakt. Jeg forsøker å gjøre et slags skille mellom vold og det jeg kaller dominanseatferd, men dominanse er ikke mulig uten at det det foreligger en underliggende voldstrussel. Husk nå på at jeg mener at å bære et barn i seng under tvang er en form for vold, og det er også vold når en politimann gir deg en fartsbot.

For å komme til en slags egen konklusjon nå, tror jeg det er viktig å ikke putte alle sine egg, om det nå er eggene til høner eller eggene til kvinner, i en eneste kurv. Man må angripe de myndighetene som vil oss til livs fra alle vinkler og med alle midler, og storme bresjen når en svakhet vises. Slik tenker en pragmatiker. Jeg tar selvfølgelig kategorisk avstand til absolutt all voldsbruk :)

Å diskutere dette gjorde at en gammel filosofisk tanke kom tilbake hos meg. Det er selvsagt ved siden av videotematikken. Nå som jeg er eldre og visere, danner det seg et mer nyansert bilde av denne tanken. Denne fremstillingen kan nok virke litt forvirrende for de som ikke er innvidde, og den er heller ikke å betrakte som autorativ på noe vis. Jeg har jo ved visse tilfeller forfektet av verden kun består av vold og sex, og mener at det ligger noe i det. Da må man kunne ene disse størrelsene med et større filosofisk begrepsapparat, samtidig som man reduserer dem til sin minste og mest primitive bestanddel. Når det gjelder dominanse, alle lover og hierarkier, var volden der først, som både betinger og springer fra disse forordninger. Men hva er vold på sitt mest grunnleggende? Vi kan se for oss de mest primtive organismer som spiser. Dette er voldens primitive form, og voldens opphav. Hva er formålet, blitt til i det selv-refererende systemet som er Darwin og naturen? Jo, opprettholdelse av selvet. Man trenger tilførsel av energi for å opprettholde sin egen form. Hva er så sex på sitt mest primitive nivå? Jo, man fanger, enten ved å påføre seg eller holde (han og hun) en annen organisme, og sørger for at ens arvestoff rekombineres med denne skapningen. Uten denne rekombineringen ville overførselen av arvestoff med tiden bli skadet og full av feil, iallfall for en relativt avansert skapning. Med det filosofiske, foreslår jeg at vi underholder tanken om å kalle det væren og vorden. Å spise og begå vold er det nærmeste vi kommer væren, en evig kamp for å oppnå en mer permanent tilstand. Å ha sex og befatte seg med det erotiske, er det nærmeste vi kommer tilblivelse. For ingenting i denne verden er hverken skapt eller uskapt. Jeg deler Heraklits tanke: Verden har alltid vært og skal alltid være. De gamle hinduer tar altså feil når de mener at verden består av skapelse, ødeleggelse og opprettholdelse. Ingenting er skapt, ingenting ødelegges, det går bare over i en annen form, en tilsynelatende opprettholdelse er der bare for en tid og forutsetter at man kjemper.

Hva kan man se verden som da? Jo, det må være denne opprettholdelsen i form av å spise, dominere, lage lover og begå vold, og det må være denne viderebringingen i form av å delvis overføre seg gjennom en annen skapning. Jeg tror ikke det er fruktbart å skille mellom død og levende materie i så måte. Død materie opprettholder seg i den grad dens atomer er bundet sammen, og vil forvitre med tiden, er det nå snakk om en midlertidig gassky eller en mer bestående diamantklippe. Livet som fenomen er i kosmisk sammenheng ytterst sjeldent, og langt med flyktig enn mange av naturens mest forbigående utartelser. Død materie og det levende liv vil i begge tilfeller kjempe for en form. Det er bare levende materie som kan ta til seg energi for å la formen gå videre, for en tid. Om taktikken her er offensiv når man spiser, er formålet kun defensivt. Som form kun er man kun i forsvarsposisjon, og har mye til felles med det døde. Det er ironisk nok ved å gi slipp på oss selv og kaste oss i en annen skapning, at vi kan ha den noe som er å betrakte som et angrep. I begge tilfeller, i opprettholdelse av form og i forplantningen, har man kun en skyggeversjon av sann væren og vorden, all den tid all væren og alle former vil forvitre inn i nye former, ofte gjennom å bli fortært, og tilblivelsen er begrenset fordi man mister seg selv ved å sende noe av seg videre. Skapningen dør og blir rekombinert. Det er prisen for at noe av ens arvestoff skal gå videreføres. Man har selvsagt de mest primtive organismer som ikke trenger kjønnslig forplantning. De bare splitter seg. Dette er her selvsagt en form for autoerotikk. Det er formene som har lært å replisere seg selv, men bare som svært enkel bestanddel. Disse former for anerobe bakterier kan ses på som sand som gir opphav til sand.

Ingen sann væren altså, og ingen sann vorden. Det er betingelsen i et univers som er uskapt og alltid har vært til. All væren skal gå inn i en ny væren. All vorden etterlater seg selv i spranget.

Det kan man tenke på. Når en politimann slår deg med batongen, eller en lov trykkes ned over hodet på folk, eller man bærer et barn i seng, kan metoden være aggressiv, men formålet er alltid defensivt. Å fokusere på denne fortærende volden og spisingen er altså å være svært nært den døde materie, trukket inn i seg selv. Erotikken og sexen er den eneste måten vi kan strekke oss ut i verden, ha en form for tilblivelse, om enn begrenset, og tilføre oss selv en alltid skiftende flamme, kosmos i seg selv. Prisen er at vi mister oss selv i prosessen. Ved å gi deg selv, blir du borte.