De store skikkelser i vår tid, taler

Dette er en diskusjon om «hedensk anti-krist fremtid,» med Adam Green og Richard Spencer. Noen podcasts er viktigere enn andre.

Denne siden vil ordinært sett ikke omhandle podcasts eller tradisjonelt blogginnhold, både fordi jeg er lei av det og fordi formatet ikke er så godt egnet. Mediet er budskapet, kan du si, og her har jeg ikke engang greid å få opp et kommentarfelt. I dette tilfellet gjør jeg et unntak, fordi jeg mener podcasten er såpass interessant i sitt innhold. Kaliberet på deltakerne ruver himmelhøyt over min egen nylige podcast, både i intellektualitet, i karisma og til og med fysisk. Jeg er ikke så høy, der disse folkene stort sett er storvokste. For min egen del har jeg et meget ujevnt intellekt og en ujevn evneprofil. Generalisering i kunnskap og i intelligens er altså ikke min retning, men spesialisering innen visse områder. Dette gjelder især innen det akademiske, da jeg ikke har tid og energi til å forholde meg til detaljer eller menneskelige krav om følelser, forstand, det sosialt akseptable, osv.

Adam Green er en kommentator med et eget prosjekt i å hevde at kristendommen er en jødisk psyop for å angripe europeere. Jeg er enig i denne vurderingen, og mener den ikke kan gå langt nok. Ordene til Nietzsche slår ekko, parafrasert: «Du som hater jøden så mye, hvorfor tok du til deg hans religion?» Alle premisser til den kristne er jødiske premisser. Jeg har til og med fått høre av kristne at våre hedenske forfedre burde ha fulgt Moselovene, og hvis ikke har de endt i helvete.

Richard Spencer trenger neppe noen presentasjon. Han er en av stifterne av det som engang var Alt-right bevegelsen. Ulikt den konvensjonelle høyretypus har han en progressiv og dynamisk tankegang. Vi kan ikke gå tilbake til et forutgående trinn, og vi må forholde oss til situasjonen her og nå, ikke rigide idealer. Prisen for hans progressivisme er at han har en universalistisk tankegang, da i Evolansk forstand. Alle hvite er like og kan til sammen danne en super-sivilisasjon. Jeg er mer anrettet mot det spesifikke og endog det dunkle. Alle folk er ulike, og alle folk har en slags skjebne. Hva man behøver å gjøre dveler ikke lenge i lyset, om enn i det hele tatt. Kanskje skal man gjøre en 360 og komme opp bakfra, slik jeg pleier å gjøre, især til mine fiender. Med eller uten finlandshette.

Jeg nøler ikke med å si: Disse er de mektige skikkelser i vår tid, og for at vi skal klare oss, må de eller deres allierte vinne frem. Vet lite om de øvrige deltakerne, men de gjør positive og til dels vektige innspill. Alle parter er høflige og forsøker ikke å snakke i munnen til sin respektive motpart. Intet mindre er akseptabelt i dette eminente kompani.

Så hvilke tema går man gjennom, med forutsetning i dette anti-kristne budskap? Aller først får vi vite at romerne ødela seg selv med sin herremoral, lenge før jødenes inntogsmarsj med slavemoralen. Jødene er for øvrig ikke oppfinnerne av slavemoral, de var bare best til å bruke den til sine formål, og til å fortelle historier. Det er de best til den dag i dag.

Ødelagt av herremoral? Hvordan så? Jo, romerne banket alle og gjorde dem til slaver, som de så innførte i storskala. På et tidspunkt kan vi se et genetisk skifte i Italia, ved min antakelse akselererte denne utviklingen rundt 100 AD og utover. Genetikk fra Midtøsten tok over, mens den romerske rasemessige typus gradvis ble borte. Denne rasemessige typus kan beskrives som en slags vest-europeisk, nærmest gallisk blond mann, hvor keiser Augustus er et prima eksempel. Ifølge herremoralen er det en skam å arbeide og engang tjene penger. Da trenger man slaver, og det blir ens undergang. Som jeg kom frem til i egne funderinger, den funksjon du ikke bruker, mister du, og den du gjør til slave, vil før eller siden gjøre seg til din herre. Sådant fungerer Motsetningens lov i en av sine iterasjoner.

Dette genetiske skiftet blir for øvrig beskrevet i det jeg har blitt fortalt er et historisk storverk, her: https://ostarapublications.com/product/march-of-the-titans-volume-i-the-rise-of-europe/

March of the Titans Volume I: The Rise of Europe

The complete history of the white race, spanning 350 centuries of tumultuous events. This is a story–of vast visions, empires, achievements, triumphs, reckless blunders, crushing defeats, and stupendous struggles.

Most importantly, revealed in this work is the one true cause of the rise and fall of the world’s greatest empires – that all civilizations rise and fall according to their racial homogeneity and nothing else–a nation can survive wars, defeats, natural catastrophes, but not racial dissolution.

Det betyr at den påstand om herremoralens selvutslettelse i podcasten er vel fundert. Jeg tror også at Nietzsche ville vært enig i denne historiske kjensgjerning, idet han selv mener at herremoralen huler seg ut tilslutt, og der slavemoralen kommer inn som en undergravende orm av dårlig samvittighet. Dette skal vi komme tilbake til: Enhver prosess når, om ikke hindret, sitt ytterpunkt, og ødelegger seg selv i overgangen til noe annet.

Hva mer? Under diskusjonen ble det hevdet at konservativismen ved sin essens er en katolsk bevegelse. Som Dabney er inne på i sitt berømte sitat, såkalt nordlig konservativisme er den mest impotente bevegelse i historien.

“It may be inferred again that the present movement for women’s rights will certainly prevail from the history of its only opponent, Northern conservatism. This [Northern conservatism] is a party which never conserves anything. Its history has been that it demurs to each aggression of the progressive party, and aims to save its credit by a respectable amount of growling, but always acquiesces at last in the innovation. What was the resisted novelty of yesterday is today one of the accepted principles of conservatism; it is now conservative only in affecting to resist the next innovation, which will tomorrow be forced upon its timidity and will be succeeded by some third revolution; to be denounced and then adopted in its turn. American conservatism is merely the shadow that follows Radicalism as it moves forward towards perdition. It remains behind it, but never retards it, and always advances near its leader. This pretended salt hath utterly lost its savor: wherewith shall it be salted? Its impotency is not hard, indeed, to explain. It is worthless because it is the conservatism of expediency only, and not of sturdy principle. It intends to risk nothing serious for the sake of the truth, and has no idea of being guilty of the folly of martyrdom. It always when about to enter a protest very blandly informs the wild beast whose path it essays to stop, that its “bark is worse than its bite,” and that it only means to save its manners by enacting its decent role of resistance: The only practical purpose which it now subserves in American politics is to give enough exercise to Radicalism to keep it “in wind,” and to prevent its becoming pursy and lazy, from having nothing to whip.”

Det er ikke å nekte for at katolsk, eller sørlig konservativisme er av en litt annen art. Av og til har de til og med greid å starte kriger med de neokonservative, men alltid har de tjent storkapitalen, og aldri har de egentlig greid å bevare noe viktig. Se bare på tilstanden til den katolske kirke i dag. Hva så da med alle protestanter? Jo, de har blitt til progressive modernister for svært lenge siden. Som jeg har vært inne på i egne diskusjoner. Protestantisk kristendom er et brudd med tradisjon og preget av individualisme og servilitet til staten. Protestantisk kristendom kan formes til hva du vil, noe den også har gjort, med lesbiske prester som nå forbyr kors i kirka, og legger til rette for muslimske bønneplasser i stedet.

Og da kommer vi til ett av de viktigste budskap i denne podcasten. Slavemoralen har nå nådd sin høyde, og har i praksis triumfert alle steder. Det er i denne stund, når absurditeten knapt kan bli større, at slavemoralen vil ødelegge seg selv, og da vil noe annet overta. Hvordan vil det arte seg? Man kan håpe på en forløsning og en transvaluering av verdier, med Nietzsche, men det er mye å be om. Enten krever det en overmenneskelig anstrengelse, eller det er del av en historisk prosess vi ikke kan kontrollere. Spencer spår en kristen motreaksjon. Ting kommer til å bli så ille, at man vil måtte gå til et forutgående trinn for å gripe an et snev av sunnhet. Det kan hende, men jeg vil minne på at alle reaksjonære bevegelser og renessanser, inkludert den til vår tidligst kjente sivilisasjon, den sumeriske, har feilet. Sumerisk sivilisasjon opplevde en kort oppblomstring, før den døde helt. Jeg tror det samme vil være tilfelle med kristendommen, selv om Guds skygge vil dvele i mange huler gjennom tusenårene. En idé faller fort når den har mistet legitimitet, og da vil en annen idé overta. Ingenting er så mektig som en idé hvis tid har kommet, heter det seg. Dette skjedde med hedendommen i sin tid, og templene stod tomme. Det samme skjer med kristendommen i dag. Kirkene står tomme, og religionen har mistet alt innhold. Det var også kristendommen som brakte oss til denne sørgelige tilstand til å begynne med, og selv om folk er sløve, vil de ikke være helt blinde for den kjensgjerning.

Da må vi trekke frem noe verre og noe mørkt. Selv om jeg er uenig i filosofiens grunnpremiss, har Hegeliansk dialektikk noe for seg, kanskje ikke i beskrivelsen av naturens grunnvesen, men vedrørende de menneskelige samfunn, i det minste. Kristendommen har selv tatt til seg visse trekk fra den hedenske verden, både en hedensk skapelsesberetning, som opprinnelig er sumerisk, og menneskeofferet i form av Jesus. Tese vil møte antitese og skape en syntese, også her. Hvordan det vil arte seg er en gjetning, men som Nietzsche er enig i, vi kan ikke bli kvitt slavemoralen i oss selv. Vi må overvinne den og bygge videre. Herremoralen feilet før slavemoralen, og vi kan ikke gå tilbake til det forutgående trinn. Vi har med kristendom og slavemoral blitt dypere. Denne dybdeliggjørelsen av mennesket kan vel passe inn i min Eros & Ares - doktrine. Som Nietzsche skrev i sine sene, upubliserte notater, parafrasert: «Overmennesket vil ha hjertet til Jesus og Cæsars løvenatur.» Vi må opp og videre!

Av andre poenger. Enkelte larper som vikinger og hedninger, uten tanke for at hedendommen med sin herremoral tapte. Det jeg tenker er at vi må ha en form for åndelighet som springer fra oss selv. En åndelighet som springer fra det europeiske og nordiske menneske. Dette vil ha deler av vår hedenske natur, og deler av den kristne nyutvikling iboende i sitt grunnvesen. De kristne vil kontre med at de kristne også pleide å drepe, være korsfarere og riddere. Ja, drepe gjorde også sovjeterne, men deres overordnede ideologi var basert på slavemoralen. Som man er inne på tidlig i podcasten, man må enten ha perspektivet til løvet eller gasellen, og det er dette som avgjør om det som skjer oppfattes som moralsk eller ikke. Enten dreper man for gasellen, eller man dreper for løven, så å si. Kan hende vil vi kunne utvikle oss et større overblikk? Podcasten ytrer den forhåpning at vi igjen kan følge vår egeninteresse og naturlige inklinasjon, uten den skyld og skam som hører kristendommen til - et tilbakelagt stadie.

Utover det, i podcasten kommer det frem detaljer om Dionysos og tragedien, og hvordan sistnevnte antakelig var snakk om en menneskeofring ved sin opprinnelse. Nietzsche tok altså feil da han mente at det var snakk om noe som bare steg ut av et kor. Dionysos ble i seg selv revet i stykker av sine Bakkantinner. Rystende nok henleder dette til at man blir drept av sin egen mor. Bakkantinnene (tragedien) er et mektig verk. Og det er akkurat det. Jesus-skikkelsen deler trekk med Dionysos, og er antakelig basert på ham, sammen med Osiris. Disse skikkelsene er født fra en jomfru, og er knyttet til blodet og vinen som metafor, som med Dionysos vanner jorden og gjør den fruktbar. Med Jesus får vi tilsvarende liv gjennom hans blod, bare her mer løsrevet og abstrakt. Som man er inne på i podcasten, kristendommen har et sterkt dionysisk element, men uten kvinner og uten brutalitet/sex. Som en av deltakerne sier. Abrahamittiske religioner mangler helt en kvinnelig gudinne som er fruktbar og har sex. Maria og Allahs døtre, en skygge og remnant, er ikke nok. Vi ariere må ha dette, har det vist seg. Vi må få vår fruktbarhet opp.

Derfor er det litt skuffende å høre Green og Spencer komme til sin konklusjon. Jeg husker ikke riktig detaljene, men jeg tror begge sterkt henleder til at de vil ha en ny, apollinsk religion, basert på nettopp guden Apollon, som kommer flytende ned på en svane og dreper pytonslangen med en lanse. Det er vel og bra, men da har de glemt sin egen lekse, sin egen hegelianske dialektikk, og Nietzsches viktige lærdom fra Tragediens fødsel. Apollon og Dionysos er brødre, og i den grad de er naturkrefter, kan de ikke eksistere uten hverandre. Løsningen er ikke å fjerne noen del, amputere seg eller trekke ut tannen som verker. Kristendommen er dionysisk av opprinnelse, men har endt apollinsk, med mange rigide, meningsløse og naturstridige regler. I vår egen norske kultur er Dionysos helt borte fra noen bevisst utøvelse, men fortsatt går man på helgefylla. Noe dummere skal man lete lenge etter.

Man kommer ikke bort fra noen av dikotomiene i begge av sine ledd. Herre og slave. Kvinne og mann. Dionysos og Apollon. Den nye religion må romme begge av delene, og begge parter må være der i sin bevisste iterasjon, og ha tredd inn i lyset. Da kan vi legge både herremoralen og slavemoralen bak oss, og gå inn i den nye tid, som de opprinnelige guddommelige tvillinger. Uten skam, og rådende over en stor makt.

I mine sveip gjennom internett, leste jeg et sted at noen, på twitter/X mente at Nietzsche var for primitiv i sin forståelse av den hedenske verden, som var langt mer enn bare inndelingen mellom Dionysos og Apollon, eller med Jung, best uttrykt i kondensert form som Astrologi. Det er nyanser der som vi helt har mistet begrepet om. Det tror jeg på, og dette kan vi gjenfinne, bare vi tar det første steg. Fjern kristendommen, skaff en sex-gudinne, og la brødrene enes. Da kan vi finne mer, løpende over de store sletteland med all kraft i verden, nemlig kraften til den ariske rase, frigjort fra jødenes lenker av ordbunden skyld og skam. Det kommer også til å være gudinner med digre pupper.

Bøy deg frem for Dionysos, baby. Skyld og skam hører fortidsmumiene til. Vi rykker videre, stadig videre, til en skjebne forbi horisont og stjerneglans