De fryktelige stemmene

Selv ikke estetisk resignasjon er istand til å stanse min suffokasjon

Gjentakende hjul, jeg vet, men sånn må det være. I lampeglassene over meg er det fullt med døde fluer. De er fra i høst. Jeg har ikke maktet å vaske dem bort. Da jeg fikk kåken stod alle vinduer åpne, noe som gjorde at hele huset ble fylt med en overvekt av disse fluene. Jeg fjernet de døde en gang, men maktet det ikke mot høsten, og siden den gang har alt stått stille. Likeledes er det symptomatisk at jeg ikke har greid å gjøre nye tilførsler til spillkanalen min.

Jeg vet hvorfor det er slik. På et tidspunkt ble problemene for mange, noe som gjorde at jeg resignerte. Min psyke har sagt at det er ingen vits i å løse problemene, fordi det vil bare komme nye uansett. Etter det kom misbruk av alkohol og energidrikke, vel, det startet jeg med under flyttingen, og helseproblemer som hører dertil. Egentlig ganske alvorlige helseproblemer, samt en stygg influensa. En mus laget rede i klærne mine. Ikke engang resignasjonen kunne jeg få ha i fred. Hvor lenge har dette vart? Minst siden november. Det er altså snakk om minst 4 måneder med vinterdepresjon og det som verre er, hvor alt står stille, egentlig råtner, og ingenting blir gjort.

Jeg kan ikke leve på denne måten. Hvis jeg ikke makter å gjøre noe, selv det minste, vil jeg aldri få noen av mine drømmer. Jeg hadde en svært dårlig erfaring her forleden. Skulle ferdigstille en tekst, og det var lite igjen. Jeg greide ikke engang å åpne tekstdokumentet, fordi jeg ble overveldet av en slags angst. Det er den indre kritiske stemmen, egentlig superegoet, som sier at jeg ikke duger, og at det ikke vil telle for noe uansett. For hver av mine nederlag, og all ignorering og neglisjering, har denne stemmen blitt sterkere.

Saken er at datamaskinen min er full av halvstartede prosjekter jeg ikke makter å fullføre, plassert i et eneste rot og kaos. Jeg greier ikke å jobbe med noe betydningsfult. Slik jeg ble overveldet i den fysiske og praktiske verden, er jeg også overveldet i den åndelige. Jeg har forlengst krøpet sammen i et hull, også fysisk, og blitt der.

Nå er store deler av kåken min sperret ned. Jeg har klærne på gulvet her på stuen. Alt er i survivor-modus. Kanskje en gang må jeg flytte på garderobeskapet, vaske bak det, tette, sørge for at flere mus ikke kommer inn. Har ikke krefter nå. Har ikke engang krefter til å montere et enkelt møbel. Hvem vet hva som er rasert? Jeg vet ikke. Har lyst til å drikke, min eneste trøst, men er superblakk.

Greia er også at det er ise kaldt her. Er gjerne 17 grader når jeg våkner. Er jeg heldig, kryper det opp til 19 grader med mye aktivitet. Sitter med ullgenser og tepper. Har ikke råd til å fyre, og panelovnen er for svak. Dette er en av de kaldeste vintre i manns minne, med kulderekord nede i Oslo. Var minus 20 i november. Den hardeste selvmordsvinteren hittil.

Ja. Jeg har fått med meg at arter ikke selvdestruksjonen seg på en måte, arter det seg på en annen. Alkoholen overtar tidvis for en altoverskyggende demon.

Kom over en interessant video:

Jeg har mye til felles med han typen der. En sånn gamer som drakk seg ihjel, ikke sant. Han drakk vel 1,25 med det jeg fortolket som 50% rom hver dag, som minimum, og blacket ut flere ganger i uka. Likevel fortsatte han. Dette har fristet meg. Ikke sykdommen og død, men bare det å være borte med alkoholen. Hva er det Nietzsche sa? Kristendom og alkohol er de to store europeiske rusmidler.

Dette er the bad object eller de indre stemmene. De har som sagt blitt sterkere for meg, og myrdet jo han typen der. For min sin del skyldes det nok summen av nederlag, som gir demonene mer materiale å ta av, og med det, mer taletid. Hva som er verre ... det er vissheten om at jeg aldri kommer til å lykkes i dette landet. Alle politianmeldelser for selv småtekster har sørget for det. Jeg er ikke velkommen her, og passer ikke inn. Det har blitt gjort ekstremt tydelig for meg, og jeg er ikke dum. Jeg er istand til å se skriften på veggen.

Saken er at jeg vil ikke fortsette sånn. Jeg kan ikke ha det sånn at jeg er ute av telling omtrent 4-5 måneder av året. Jeg mister meg selv og alt jeg noensinne har gjort på den måten, og er ikke istand til å hente det tilbake på den korte tiden som gjenstår, en tid der jeg må lege visse sår. Jeg har vurdert å flytte til Danmark, men har antakelig ikke mulighet, økonomisk sett. Har en slags formening om at danskene er nærmere mitt hjerte. Dog, leste nylig at en 6åring hadde blitt analvoldtatt av en gjeng muslimer på en skole. I Danmark må du leve tettere innpå innvadørene, spesielt hvis du er fattig. Tror det er riktig at jeg lever langt unna familien i trøndelag. Hvilken giftig familie! Det skulle åpne for at jeg tjente penger, men jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Min gamle karriere ligger i ruiner. Har vurdert å jobbe på sykehjem igjen, som sommervikar. I så fall må jeg søke ganske snart. Men jeg vet at jeg kommer til å være the odd man out for ESFX-typusene som jobber der. Er lei av å bli behandlet som et romvesen eller en demon grunnet mine særpreg.

Når man snakker om heksa, dette er hva hun presterte å sende meg:

Hvordan våger hun! Etter alt hun har gjort mot meg. Som Alexander den store hater jeg min far og min mor. Denne obliviøse tilsendingen av bilde ga meg et av mine plutselige glimt av innsikt. Min mor må være en covert narsissist. Fullstendig selvopptatt, alltid i forsvarsposisjon, manipulerende og neglisjerende. Hun må ha gjennomignorert min bror gorillaen i barndommen, så han ble en malignant narsissist fanget et sted i toårsalderen. Med det skapte hun en enorm lidelse. Det hadde ikke engang trengt å vært sånn.

Egentlig hadde jeg ikke trengt å se henne på et par år nå. Dessverre skal jeg hjem en uke i vinterferien. En bror av meg kjører. Føler at det er bortkastet tid. Bør ikke bo i Trøndelag, iallfall. Det er heller ingen vits i å si noe til det glatte monsteret. All erkjennelse og innsikt preller av.

Så ja, jeg mislyktes å skaffe egen bolig. Såg jo en i Follafoss som var veldig bra. Da måtte jeg ha akseptert et totalensomt liv, men det ville kanskje ikke vært så ille. Hvis jeg tjener penger igjen, kunne jeg kanskje ta opp et slikt forsett. Skape mitt eget liv og selvstendighet, fri for den horrible familien min. En annen ting er å dra til Gran Canaria om vintrene. Jeg har antakelig ikke råd til å bo på hotell i månedsvis, da.

Forandring vil være kjærkomment, hvordan det enn arter seg. Jeg vet ikke hvordan Elverum arter seg om somrene. Antakelig bra. Trenger å skaffe penger på et vis. Så trenger jeg en forandring i denne horrible vintersyklusen. Har mistet alt. Vil ikke gå destruksjonen i møte riktig ennå, som denne Middskvadronen, fyren som drakk seg ihjel.