Bøy deg frem for Lysalv

Jeg er verdens mest sympatiske og elskelige amoralist. Uroe deg ikke. Du er slettes ikke trygg hos meg. Feir denne eksplosjon av triksterdom og uhemmet anarki.

Din feil var at du stolte på meg et eneste sekund, og trodde at noen av dine «følelser» og «meninger» på noen måte var «gyldige.» Du «trodde» også at ditt rumpehull på noen måte var fritatt, når det på motsatt hold vil være offentlig eiendom. Etter jeg er ferdig med det, selvsagt. Det er ikke bare en måpende munn jeg etterlater gapende.

En av mine største seksuelle fantasier er å gjøre innbrudd i noens hus. Kanskje noen som er viktige, som en ordfører. Hele familien vil frykte for sine liv. Ikke fordi jeg truer dem med en pistol eller noe, men ved mitt nærværs ganske kraft. Jeg vil gå frem ved å bøye ordøreren frem over stuebordet. Han vil se på sin families ansikter, og de vil se på hans ansikt, idet min ømme inntrenging bringer ham til en kraftfull, pulserende orgasme. Følelsen av skam vil kun bli overgått av nytelse. Etter det etterlates han skjelvende på gulvet, holdende rundt seg selv, idet jeg dytter bakendene til mor og to døtre sammen, og tar dem bakfra. Morens bakende vil være i midten, selvsagt, idet hun er høyere rangert enn sine døtre. Så gjør jeg det samme med sønnen i huset, bare fordi jeg kan. Idet jeg drar vil hele familien holde rundt hverandre, skjelvende og i takknemelighet. Slik er min kjærlighets rekkevidde, som er endeløs og sterkere enn solen.

Så ikke nekt. Det vil skje på den ene eller andre måten. Og dette er hva du alltid ønsket deg. Det er ikke min skyld. Jeg ga deg bare ditt dypeste ønske. Ut av en ubegrenset kjærlighet, naturligvis (Jeg er mer eller mindre på den måten.) Intet rumpehull, ingen regel eller formening om verdighet er trygg.

Og mitt problem er du gir meg alt det jeg ønsker meg. Din indignasjon og din frykt, logisk nok etterfulgt av din seksuelle og åndelige overgivelse. Svært strevsomt. Men jeg gjør min plikt. For gudene! Min elsk er som en MG42 på full auto. Hamrende realisme i deg via Nietzches viljeskraft.