Begynnelsen - del 1

Til helvete med kommaregler og slipsknyting!

12/8/20258 min lese

Jeg må ha vært fanget i dypet av en drøm, fordi verden føles så uvirkelig. Svevende for mine øyne er et oppriktig sjokoladefjes som rykker stadig nærmere. Tykke lepper former en smaskende trutmunn som omslutter nesen. Leppene trekker seg vått tilbake.

«Hva i …?»

Serien med kyss treffer kinn og panne, alt som for en mann vanligvis er privat eller bør være det. Under buskete øyenbryn ser jeg brennende øyne som kan sette skrekk i enhver, men som for meg gløder med en sjelden varme. Tåken fra drømmelandskapet virvler og løser seg opp. Virkeligheten vinner terreng. Vedkommende som står bøyd over meg er kjent. Bare en person på denne jord kan elske meg så mye.

«ABE! MEN FOR HELVETE! DET ER JO DEG!»

Stolen velter skranglende da jeg reiser meg for å omfavne den storvokste skikkelsen. Nå er det min tur til å overøse ansiktet hans med tårer, sikkel og kyss. Gode gamle Abe Froberg. En dame i lesesalen kjefter på oss, men vi hører det knapt der vi klapper hverandres armer.

«Beklager, en gammel venn og …»

«JEG SA HYSJ!» fortsetter kjerringa.

Hvor mange ganger skal jeg oppleve det? Hvert forsøk på forklaring møtes med ytterligere mishag. Kanskje bortsett fra hos denne mannen. En kriger fra tropiske strøk. I en god tid ville han vært den farligste mannen i jungelen, lik jeg er uovervinnelig som ulven halsende på de snøkledde sletter.

«Godt å se deg, unge herr Tranøy,» sier Froberg.

Vi er viktige menn, derfor har vi for lengst lært oss å omtale hverandre per etternavn, som i militæret og i annen offisiell sammenheng. Nå er det jo vi som bør styre skjebnen til nasjoner, ikke den dårlige unnskyldningen vi har til statsledere i dag. En kjøpmann fra middelklassen kan ikke engang være gjenstand for forakt, fordi det er ingen forventning der som sjelsdvergen kan svikte. Men vi, vi er de ypperste av vårt slag. Det naturlige aristokrati og herrer i åndenes rike. Hver handling vi foretar oss, og unnlatelsen av dette, er en kilde til stor sorg og glede. For oss selv, selvsagt, men også for undermenneskene vi berører ved anvendelsen av vår mandige kraft.

Jeg får ryddet på plass stolen og sveipet med meg lesestoffet. William Blakes samlede verker, som jeg andektig putter tilbake på plass i bibliotekshyllen under Frobergs bivånelse. En sann visjonær, århundrer forut for sin tid i sin forståelse av menneskets tosidighet. Den eneste feilen han hadde var at han var vel bløt. Den feilen er ikke meg til del.

«Så hva bringer deg tilbake til dette helveteshullet?»

«Måtte finne noen protokoller.»

«Til firmaet og drit?»

«Ja. Jeg fant det jeg var ute etter.»

På vei til kafeteriaen passerer vi noen langbeinte labaner sittende med et yngre påheng aspirerende ungdomsforbrytere. De sender meg ilske blikk, men våger ikke mer nå som de ser at jeg har følge.

«Kss!» hveser jeg kort idet jeg passerer det kufi-kledde avskummet.

«Og du Tranøy er vel like blakk?» sier Froberg inne i de sterile lokalene. Samtlige stoler er snudd opp ned blant bordene.

«Du gjetter riktig.»

Han klapper meg på skulderen og blinker frem et gult ikon som kommer frem på øyet. Alle kostnader dekket. Jeg vet at å nøle eller uttrykke for mye takknemlighet vil fornærme han, så jeg bestiller en gulrotkake og en stor kopp svart kaffe fra dispenseren. Jeg passer på å unngå alt av melkeprodukter, som er mer å regne som en kjemisk suppe på grunn av alle metanhemmerne. Varene sklir ut på et brett fra en luke etter noen sekunder. Stoler snus og sparkes på plass. Froberg bestiller seg en halvliter og betrakter meg stille mens skummet merker leppene.

«Så, Øyvind …»

Bruken av fornavn skjerper umiddelbart sansene.

«… fortsatt nazist?»

Jeg blotter hjørnetennene i det jeg vet er en klar fremvisning av aggresjon.

«Nå må jeg si at du fornærmer meg dypt …» snerrer jeg. «Selvfølgelig er jeg ikke nazist.»

Froberg lener seg tilbake og får et urolig uttrykk.

«Jeg står over nazistene som en forsterkning av ethvert standpunkt de noensinne hadde.»

Genuin lettelse brer seg over ansiktet til min motpart.

«He he …! Du burde finne deg en søt blond jente. Flytte ut i skogen. Få mange blonde barn.»

Det snakket igjen. Det er smertefullt å høre på. Jeg er spektakulært mislykket med kvinner. For å låse ned en fremtung skapning må man enten være en primitiv voldskriminell eller rulle seg i status og penger. Naturlige kjønnsrelasjoner ble borte med fremtidshåpet for dette landet, noe jeg også forteller ham.

«Jeg sier ikke nei takk til gaven hvis den oppstår,» sier jeg. «Men jeg planlegger å resignere. Leve på sosialpenger på en tolvkvadrats hybel og skrive romaner, inntil noe forandrer seg. Ingen vits i å jobbe. Pengene går til svartinger uansett.»

«Bli selvstendig næringsdrivende som meg. Hvis jeg kan, kan du også. Det gir frihet, penger og ære.»

«Ingen evne. Ingen trang.»

Jeg betrakter min motpart. Dressjakken har mansjettknapper i gull som han stadig leker med. En fargerik og nystrøken skjorte i fyldige blåtoner. Slipset har oventil en gullnål. Det er en grunn til at jeg sitter i løselige hverdagsklær som i det minste gir god bevegelsesfrihet. Min hemmelighet er at jeg ikke engang greier å knyte et slips. Jeg husker det godt. Windsor-knuten skal visstnok være den enkleste. Jeg satte meg ned med instruksjonene på monitor-kuben. Samme hvor mye jeg gråt, og samme hvor mye jeg raste, fikk jeg det ikke til. Alt falt fra hverandre i hendene mine. Enden på visa ble at jeg måtte be en av sosionom-horene på ungdomshjemmet til å ordne meg et ferdiglaget slips. Tøyet ble med tiden tvinnet i alle retninger, men den dag i dag vokter jeg slipset som en smed. Når det faller fra, har jeg ingenting å stille med i offisiell sammenheng.

Overfladisk, sier du? Et ytre kjennetegn? Disse tingene henger sammen. Jeg makter ikke å forholde meg til paragrafer og lovverk og har aldri fylt ut en skatteligning. Cellene i et regneark er for meg fengselsceller. Aldri om jeg vil bevege meg dit inn.

«Du er en hvit man …!» buldrer Froberg.

«Min venn!» sier jeg. «Tør jeg foreslå at du kanskje ser med, eh, fargede øyne. Ja, for hvorfor er vi venner, egentlig?»

«Vi kjemper for samme sak.»

«Javisst, men med forskjellig utgangspunkt.»

Så jeg forteller. Jeg er tilhenger av den ariske rase av to grunner, og to grunner kun. Bare utav gudeblodet fra Atlantis kan man oppnå sann skjønnhet og sann åndelighet. Alle andre folkeslag, og kun en dråpe av deres urene apeblod, vil bringe det til forringelse. De ypperste av skjønnheter vil aldri kunne oppstå, ei så heller med den rene viten fra det topas-klare sinn.

«Så du må innse det,» sier jeg. «At jeg er dels prest og dels kriger. Jeg forstår det åndelige og jeg forstår behovet for vold. Men jeg kan aldri forstå meg på et kjøpmannskap. Mitt festepunkt i den purt materielle verden er skjørt. Jeg er en Lysalv, må skjønne. Av den grunn kan jeg heller ikke være en aristokratisk lederskikkelse, som må forholde seg til mas og gnål fra ytreverdenen for å opprettholde sin stilling.»

Sorgen i Frobergs øyne, som alltid er der, synes å vokse. Men jeg er nådeløs, og vet også at min sannferdighet er en av grunnene til at han liker meg. Ingen andre snakker så rett frem og oppriktig, og de sterkeste av menn liker det på den måten. En annen hemmelighet er at jeg har en enorm tiltrekningskraft på menn, der kvinner skyr meg. Nesten synd jeg ikke er homo.

«Der mitt utgangspunkt er de høyeste idealer, fritatt mindreverdigheter som hat, følelser og detaljer, jeg ser bare hva som er nødvendig og søker å gjøre det, er ditt ståsted et helt annet. Du baserer deg på en slags klasseforakt som er forlenget inn i det rasemessige.»

Jeg utbroderer mitt argument. Man kan se for seg en negroid vaskekjerring som etter hvert har fått lederskap i elendigheta. Hun ser ned på de lavere klasser og dumme, late niggere, og hun ser opp til de rike, som slumper seg til å være hvite, fordi hun blant annet forbinder det med sofistikasjon. Hennes agg, hennes avsky, ja, og hennes beundring baserer seg på det håndfaste. Kjennetegnet på å være blandingsrase er at man forstår de materielle termer kun. Alle egenskaper i kropp og ånd har blitt redusert til laveste fellesnevner, fordi de ellers spriker i alle retninger.

«Slik er også du,» sier jeg. «Du gjenkjenner det vakre, det åndelige, og sofistikasjon, men du kan ikke forklare hvorfor skjønnheten er skjønn. Det blir som en proletar som hørte et trompetstøt på Yale i fordums tid. Han forstår kraften, men han forstår ikke hva det betyr.»

Litt umerkelig har Froberg skjøvet en halvliter i min retning. Det passer godt. Halsen er litt tørr.

«Hva betyr det, da?»

«At timen skal komme der gudene igjen skal vandre på jorden, og at dette skal være helt vanlig. Jeg vil minne om at i gullalderen finnes ikke insekter. Så også med alt annet av det lavtstående liv.»

Jeg stanser litt.

«Fordi at vi skal leve, må dere dø. Ingenting personlig, selvsagt.»

Gleden er tilbake i Frobergs øyne. Jeg forstår hvorfor. Han vil så gjerne at jeg skal være overlegen. Han vil piskes. Han vil tuktes. Mer enn det, han vil foraktes av det han oppfatter som overlegent, fordi det er på den måten at det overlegne på samme tid kan plasseres høyere og gi ham oppmerksomhet fra en eller annen forestilt pidestall. Mennesket er et underlig dyr. Heldigvis steg jeg bort fra min menneskelighet for lenge siden, trinn for trinn på lyse, eteriske alveføtter.

«Jeg liker nordmenn fordi dere er de mest empatiske og godhjertede menneskene som finnes,» sier han. «For meg er det forferdelig at dere utnyttes som dere har blitt. Jeg vil gjøre alt for at dere fortsatt kan eksistere som et folk.»

«For ditt bidrag i kampen ville jeg gitt deg ti årslønner og en kone i karribien,» sier jeg. «Men det er dessverre ikke opp til meg.»

Kampen er sin sak. Der ble vi slaktet og forfulgt av både aktivister og myndighetene. Det er jo synd på stakkaren. En norsk far og en gambisk mor. Han passet ikke inn noen steder. Ikke blant nordmenn, ikke blant afrikanere, ikke blant innvandrerne som lever på blodet vårt.

«Så den rasemessige utryddelsen skal skje senere?»

«Eh, ja, det hører gullalderen til. Før det kommer antakelig helveter vi ikke engang kan forestille oss. Til sist skal menneskene bli dverger. Negerdverger,» avslutter jeg.

Jeg tømmer ølglasset. Alkohol har alltid hatt en sterk dragning. Et nytt glass sklir på plass på bordet av en tjenestevillig hånd. Altfor tjenestevillig. Bare se på oss. En stivpyntet, med en brun hud han har foraktet hele livet. Den andre med opprørerens lange hår, som elsker den han ifølge all konvensjonell visdom burde hate, og som for lengst har fjernet seg det hva han ble pålagt å elske. Arbeid. Alle menns brorskap. Tanken om rasjonalitet.

«Men der ser du. Vårt vennskap er et paradoks. Du liker nordmenn fordi de er empatiske, samtidig er jeg den minst empatiske nordmann som tenkes kan. Dessuten avskyr jeg såkalte nord’menn’ og nord’kvinner.’» Jeg lager hermetegn for ordene jeg spytter ut. «For deres feighet og for det de tillot å skje, og fordi de måtte forfølge meg! Meg! Med alle midler og metoder, jeg som ikke har begått en eneste forbrytelse!»

«Hør, Tranøy. Jeg tror tiden har kommet for meg. Jeg orker ikke dette landet mer. Ikke etter alt som skjer. Det er en grunn til at jeg er på biblioteket for å samle protokoller. Jeg vil flytte bedriften min ut av landet.»

«Du bor jo allerede halvt om halvt i Bulgaria.»

«Det er mulig jeg drar lengre. Til Sør-Amerika. Der skal jeg finne meg en kone av blandingsrase. Du vet jeg ikke ligger med hvite kvinner mer. Det kan hende vi ikke ser hverandre igjen.»

«Faen …» sier jeg.

«Derfor ønsker jeg å se at du har fremgang. Forsikre meg om at du har der bra og kommer til å klare deg.»

«Ta det med ro,» gliser jeg. «Jeg kommer alltid til å kunne lyve og stjele til meg noe. Ikke vanskelig å utmanøvrere disse svina.»

«Til seieren kommer, og gullalderen.»

«Til gullalderen!»

Vi skåler og blir sittende og drikke i stillhet. Froberg spør hvordan jeg skal komme meg tilbake. Ikke hjem, for noe hjem har jeg egentlig ikke. Bor jo på en forbannet institusjon.

«Må ta det forsiktig. Noen er ute etter meg.»

«Hvem?»

«Noen svartinger her på biblioteket.»

Froberg ser på meg med brennende øyne. Det blikk som skremmer alle andre, men som jeg har lært å se igjennom som en av Mayas øvrige illusjoner, fordi helvetesilden brenner jo ikke for meg. Langsomt tar han av seg gullfingeren på en tykk finger.

«Vi skal vise dem hva det betyr å trakassere en stolt arier.»

Med det gir han meg en gave. Voldens gave. Fordi vold er det eneste jeg har kjent i denne verden. Nå, endelig, kan jeg være utøveren. En ny hemmelighet, ukjente venn. Ingen kvalitet finnes uten gjerning. For å være mann må du først være gjerningsmann.

Å bruke eller bli brukt ...