Aristokratiets blå blomster

Interesserer du deg for våpen, unge mann?

Jeg gir min bekreftelse.

Godt. Frida. Hent det du vet.

Hun forsvinner ut rommet på de letteste trinn.

Da kan man anta at du også interesserer deg for krigføring?

Jeg bekrefter det også.

Selvsagt. Hvis ikke ville du være helt uten verdi. Så jeg kan tro det, hva er ditt favorittslag?

Austerlitz, svarer jeg.

Fordi?

Det er perfeksjon, sier jeg. Alt gikk etter planen, som en klokke.

Ja, og heri ligger også problemet. Kan du gjette hva som er mitt favorittslag?

Det kan jeg ikke.

Gaugamela. Visste du at Alexander den Store forsov seg, og ikke stod opp før klokken var blitt tolv. Å gjøre det, og fortsatt vinne, det viser hans storhet til visse …

Jeg nikker ettertenksomt.

Hun kommer tilbake, bærende på et våpen som er større enn seg selv. Det ser komisk ut, hun som holder geværet på skrå ut fra kroppen, som var hun en underdimensjonert versjon av den gamle garde.

Han takker henne og ber henne hente eskene med patroner. Hun forsvinner atter på lette trinn.

Universalisme finnes ikke, men selv om det ikke finnes, er begrepet svært skadelig. En annen sak er at selv våre begreper varierer. Det finnes noe slik som en universalnøkkel, for eksempel, selv om dette er upresist og ingen nøkkel er istand til å åpne alle låser. Dette er en universalbørse, selv om den rett nok ikke holder alle kalibre. Vil du se nærmere?

Det ønsker jeg.

Da må du komme nærmere. Han skyver en bred fotskammel på plass foran sin lenestol, hvor jeg setter meg.

Geværet er forsølvet utenpå, forniklet på innsiden og er innsatt med et sirlig gullmønster. Det er tre løp. Øverst to haglemunninger. Under dem, et løp for geværkaliber.

Geværet kneppes åpent. Han spør om jeg vil kjenne forniklingen i løpene. Tankefullt lar jeg fingeren gli inn og ut hver av løpene. Det kjennes helt glatt ut, selv om han opplyser meg om at geværløpet har en rifling.

Vennligst fjern fingeren.

Geværet smekkes igjen og går øyeblikkelig i lås med et høyt klikk. Det er en imponerende og svært presis mekanisme, gir ham meg beskjed om.

Faktisk er dette geværet mer verdt enn deg og meg til sammen. Fra et perspektiv der vi begge var landarbeidere, for eksempel. Verdt sin vekt i Frøyas røde gull. Kjenn etter igjen.

Jeg gjør så. Han ber meg gjøre det fortere. Mer, med en finger i hvert hagleløp. Fort! Fort! Fingrene mine går hurtig frem og tilbake.

Si meg nå, interesserer min datter deg?

Hun har forresten kommet tilbake og står ved siden av, etter å ha plassert to esker på salongbordet.

Jeg bekrefter at det gjør hun.

Han plasserer hendene i en mine til å smekke igjen geværlåsen.

Finner du henne attråverdig?

Jeg finner henne attråverdig.

Han ber meg bruke tre fingre nå, en for hvert løp. Fort! Fort! Det er en glatt nikkel. Tilslutt ber han meg fjerne fingrene, og løpet smekkes igjen.

Min datter er en aristokratisk krigertypus av høyeste rase. Det er hva. Nå skal du forklare meg hvorfor, for hvorfor er alltid spørsmålet kloke menn stiller seg.

Han ber henne åpne stroppene på satengkjolen og trekke den helt ned til midjen.

Det er ukristelig, sier den grå tanten.

Det får man inderlig håpe, sier han. Tanten forlater rommet.

Ikke når han er her, sier hun.

Når jeg ber to ganger er det kun i øyemed av å gi ytterligere instruks. Jeg ber aldri tre ganger.

Trassig åpner hun kjolen og trekker tøyet ned til midjen. Den melkehvite huden har to vage hevelser, med røde jordbærringer som ender i en rosa knopp.

Skal jeg fortelle?

Hun er pen, sier jeg, og utdyper at alt rettferdiggjøres av det vakre.

Det er et gresk perspektiv, og er ikke helt ueffent. Men han skjønner nå at jeg er helt uerfaren og dermed nesten helt ubehjelpelig. Armen hans skyter ut og trekker henne til seg.

Hvis vi ser bort fra de fenotype trekk som alt er fastslått. Hva ser jeg? Han griper ansiktet under haken og vender det fra side til side. Han ber meg gjøre det samme og ber meg si noe om ansiktsstrukturen.

Jeg vender ansiktet hennes fra side til side. Ansiktsturkturen er solid, men trekkene likevel myke, sier jeg. Hun ser på meg og ser ikke bort, selv om tårene renner stille.

Legg merke til stoltheten hennes, sier han. Dette er bevis for krigernaturen. Hun er stridig nok til å se tilbake, selv når hun gråter. Hva det gjelder ansiktet, er det velutviklet. Hun er en langskalle og har et langt fjes, som ikke ender i en vulgær halvmåne av en spiss kjake, slik det er hos visse av arbeiderne.

Arbeidere har gjerne overdrevne og dermed vulgære trekk, forklarer han. En naturens overdrivelse som også gjenspeiler seg i natur, altså arbeiderens natur. Her har vi igjen dette med de upresise begrepene.

Videre. Nesen er vagt oppovervendt. Germansk. Leppene like store. En forutsetning for at en pike skal kalles vakker. Hendene er små, men fingrene er lange, egnet til å holde i sverd og kniver med en viss finesse.

Vi går videre til kroppen hennes. Bena er lange, aristokratiets forutsettelse. Ri til hest og løp gjennom skogen. Ellers er alt strømlinjeformet, fast og velproporsjonert. Ikke for mye, ikke for lite. Finesse, sofistikasjon, forfinelse. En naturens maskin som har blitt bearbeidet gjennom tusenårene med kriger. De århundrer tilbrakt i et vinterland er mest verdifulle.

Vil jeg se noe mer? Han tvinger henne til å lene overkroppen forover, og vrikker kjolekanten en anelse lengre ned, forbi hoftene hennes. Der hvor midjen utvider seg til en fyldig hofte, forutsetningen for barn og barsel, der finner fingrene hans to uthulninger der baken hennes begynner.

Dimples of Venus, sier han. Velsignet av gudinnen selv. Sannelig, her har kreftene vært generøse. Uten kan det ikke være snakk om gudinnestatus. Vi studerer nedre halvdel. Lårene er fyldige, men smidige, en riktig amasone.

Kan jeg gjette hvor gammel hun er?

Jeg er tr …

Kontant knipses de store fingrene hans henne rett over nesen. Nå ber han henne løfte baken opp på salongbordet og sette seg der. Hun utfører befalingen, etter først å ha løftet seg opp etter armene.

Sprik.

Hun blir sprutende rød, men skiller lårene ad. Fortsett, fortsett, fortsett. Helt åpent. Bena hennes hever seg og fortsetter i hver retning, den videste og åpneste «V» jeg noensinne har sett. Han romsterer litt med kjoletøyet, løfter og fjerner.

Som jeg kan se er dette altså pikens kjønn, sier han og lar en stor og grov pekefinger gli over foldene som ligger der tett sammenpresset. Et pikekjønn kan åpnes på denne måten, sier han, og lar fingrene forme en «V» snudd på hodet. Hun er rød også innvendig. Vil jeg prøve? Hvis så, skal jeg bruke to fingre. Hun er helt glatt, bortsett fra fem ildrøde hårstrå som har dannet en sammenslutning der dåsen først feter seg.

Skjelvende gjør jeg som han sier. De ytre folder skilles, og de indre lepper glir fra hverandre. Ved denne minste åpningen er det en gjennomsiktig krans som former en sirkel, hudfarget i ytterkantene, og som sagt gjennomsiktig der hullet danner en knappenålsåpning.

Hymen og jomfruhinnen. Den presses gjerne til en av sidene og blir hengende i en flapp, eller kan trekke seg tilbake i ned eller oppadgående retning. Presisjon igjen. Hva som er ned og opp vil også avhenge av hva som er ned og opp på henne når hendelsen finner sted. I dette tilfelle er dog hymen så komplett at hodet vil presse seg gjennom kransen og tvinge den åpen. Symmetri i tilstedeværelse oversetter gjerne til symmetri i utførelse. Nå kan jeg ta fingrene bort.

Pikens kjønn glir tilbake til sin vante komposisjon. Den eneste forskjellen er at det nå glinser av henne. Hun er forrådt av seg selv. Hun har fortsatt samme uttrykk, ser jeg. Ansiktet er fortrukket og rødt. Men hun er stolt og møter enhver konfrontasjon i blikk med sitt eget.

Nå kan jeg stikke nesetippen inntil kjønnet, sier han. Jeg må ta meg sammen utav svimmelhet og høy puls, og lener meg frem. Tippen legges inntil. Jeg skal trekke inn luft tre ganger, sier han.

Verden blir borte og fylles med behag. Kan jeg beskrive det, spør han.

Det er paradisisk, sier jeg.

Kan du være så snill å være mer spesifikk?

Paradiset er en jødisk abstraksjon og følgelig helt uten verdi. Den hedenske vei er spesifisitet i alle ting.

Aprikos. Hun lukter som aprikos, sier jeg.

Ja, en riktig kinesisk blomst, er det. Nå skal jeg trekke nesen bort. Tippen har blitt fuktig, merker jeg. Hun betrakter meg i stillhet.

Hun plukkes på bena, bukseres rundt og ser bare ned mens kjoletøy trekkes helt ned og blir liggende ved de små føtter. Så blir hun satt tilbake på salongbordet igjen, som en porselensdukke.

Jeg skal få lov til å gjøre det igjen. Nesen kan jeg presse helt inn i foldene, og jeg kan puste inn duften av henne så mye jeg vil.

Duften av henne overtar, blant all fukt og varme. Jeg puster inn aprikosen og den kinesiske blomst, og bare det. I buksen pulserer og rykker det, har visst gjort det lenge. Med det samme jeg registrerer det, må jeg åpne munnen, og en varm stråle frigjøres, og en til, og en til. Jeg kollapser ved de atskilte lårene og gisper etter pust. Beseiret av min egen luktesans.

Sånn kan naturen være, sier han og plukker henne opp og løfter henne på fanget. Helt naken, bortsett fra sløyfen i håret og blå strømper på leggene. Piken ser ned på den bløte dammen som har blitt til på buksen min. Øyenbrynene, røde de også, hevet i nysgjerrighet. Ellers har hun sett, og ser hun på meg med en blanding av avsky og forlegenhet. Nå sitter hun og rugger frem og tilbake på ett av hans lår, er visst ikke klar over hva hun gjør. Blå strømper, sløyfe i håret.

Han svinger henne rundt der hun sitter, og er behjelpelig til å løfte lårene hennes helt til anklene er plassert bak ørene. En grov tommel stryker over hennes nedre åpning. Mer verdt enn noen matros. Er jeg ikke enig? God dag og ja. Det er viktig å ivareta også den romerske arv, og jeg får gjøre det samme. Tankefullt lar jeg tommelen gli frem og tilbake over stedet.

Den eneste tilnærmelse overhodet er metafor, sier han, og det brukes flere metaforer for kvinner, sier han. Katter, for eksempel, fordi de er så stridige. Fugler, fordi kvinner er lettvektere på mer enn et vis, men likevel har sang i nebbet. En annen metafor er kvinnen som hest. I dette tilfelle en fullblods rasehest. I den forbindelse ber han meg hente ridepisken han har hengende på veggen. Ingen av oss bryr oss om hvordan piken ser på oss.

Da jeg har det tykke læret i hende, utdyper han metaforen. Hesten er full av ildfulle instinkter som må tøyles, og det gjør man med slag og bånd. Hun løftes av fanget hans og står nå på bena. På dressbuksen hans etterlater hun en våt flekk.

Hun skal ta plass på skammelen. Stå på knærne og gjemme hodet i skrittet hans. Svai skal det være i ryggen med Venusmerkene, og baken skal være høyt til værs. Hun gråter nå, men er for klok til å yte motstand. Det er også et adelsmerke, tenker jeg, og notifiserer ham om betraktningen. Her må vi veie både for og imot, sier han.

Tre er et hellig tall. Først skal jeg gi henne tre rapp over amasonelårene. Jeg skal slå så hardt jeg greier. Pisken er laget for å ikke sette merke, og hun har fått kjenne den mange ganger før.

Jeg slår.

Au! Au! Au! sier hun, og ved det siste slaget bikker hun forover så hele hodet presses ned i hans skritt med hele hennes kropps tyngde. Han skyver henne tilbake.

Nå skal denne ekte hellige treenigheten falle over hennes rygg. Læret treffer og hopper tilbake.

Pappa! roper hun.

Han sier henne at hun skal tie stille.

Læret treffer, hopper og blir liggende.

P-pappa!

Siden hun ikke forstod, instrueres hun til å holde munnen lukket.

Nytt slag.

P …! ytrer hun. Han ber aldri om noe tre ganger. Han tar av seg en av sokkene og stapper den inn i munnen hennes, mens tårene drysser ned over bulen jeg kan se i skrittet.

Baken. Det er baken hennes nå. Ganger tre!

En

To

Tre

Hver gang ytrer hun en lyd som kveles. Hele ni striper er etterlatt over kroppen hennes forskjellige steder.

Jeg vet vel det? Ni er det viktigste tall i norrøn mytologi. Nå synes jeg virkelig det, at tallet er viktig.

Han knekker åpen våpenet. En haglpatron og en riflepatron faller inn. Våpenet blir overrakt meg.

Munningen skal jeg plassere helt inntil pikens kjønn, sier han, og dytte slik at den sitter. Det er tre avtrekkere. En foran og to side ved side. Jeg skal presse venstre avtrekker inn. Kaldt metall møter det intime stedet.

Klikk.

Piken roper og jeg kan se sammentrekningene over kroppen hennes.

Hans grove neve løsner sløyfen fra henne, og roter til de krøllete røde lokkene i en uryddig vase.

Knekk haglen åpen, kjære venn. Ta ut haglpatronen fra høyre kammer og plasser den ved venstre kammer. Knekk så igjen haglen. Gjort og gjort.

Munningen skal nå dyttes til det romerske stedet, så det sitter riktig. Det er et stor og massivt løp. Jeg må presse munningen sideveis og vri for å plassere den riktig, og rumpeballene hennes dyttes fra hverandre. Hun forsøker å verge seg med hånden. Han vikler ut sløyfen, lener seg over, og binder hendene hennes pent sammen.

Press inn høyre avtrekker.

Klikk.

Hun stønner, vrir på seg og bærer seg.

En annen metafor for kvinnen, som han demonstrerte for meg i begynnelsen, er den selvsamme haglen. Har jeg noen formening om hvorfor det?

Fordi den er farlig og har tre løp til tre åpninger.

Utmerket! Jeg er meget skarp. To store løp, til to åpninger som før eller siden kommer til å være videt ut under en manns oppmerksomhet. Men et mindre løp til den åpningen som bør være minst, og brukes minst mulig, for eieren av metaforen sin del.

Javel, ja.

Plasser så geværløpet inntil nakken hennes, og trykk inn den forreste avtrekkeren. Løpet er ladet.

Jeg kan ikke. Det er umulig. Hodet hennes vil blåses bort, og kulen vi gå gjennom kjeven hennes og fortsette inn i magen hans.

Alt jeg skal gjøre er å skvise inn fingeren.

GJØR. DET. NÅ. Ikke få ham til å be tre ganger.

Jeg skjelver og holder på å falle sammen. I svime presses avtrekkeren inn. Jeg hører klynket hennes komme fra nesen.

Ingenting skjer. Avtrekkeren står bom stille.

Riflen er naturligvis sikret.

Han ber meg legge våpenet inntil en karm.

Hun løftes på bena og blir stående pal, fortsatt med sokken dyttet inn i munnen. Hår som er uryddig. Han drar i hårbåndet så hendene hennes kommer fri.

Ta med deg kjolen, kle på deg og ordne håret.

Hun løper ut av rommet med klesplagget presset inntil seg, fortsatt med en sokk i munnen.

Han slår litt aske av sigaren. Når det gjelder deg, unge mann, er jeg nå betrygget i din verdi, og kan bekrefte at du har jobben.

Jeg er fylt med ærefrykt over å stå overfor en så stor mann.